Har en del ønsketenkninger i Hemingways "Matt Smith" og Bukowskis "Henry Chinanski" og noe av Johan Harstad som sikkert mange ikke ville likt å bli sammenlignet med, selv om jeg selv digger dem, men jeg leste en bok om slekta mi. "Storsmuglerne fra Frøya" handler om Ole Ervik og hans spritsmugling fra Tyskland til Norge. Ole framsto veldig majestetisk og spennende, litt som Morgan Kane med stokk. Jeg er også beskjeden som han, men alt det andre var vanskeligere å kjenne seg igjen i. Men så skrev forfatteren om Ervik-klanen som brente kasser på brygga fordi det var så kaldt, og på grunn av det ble kystvakten varslet. Og den evig klomsete væremåten er meg fra topp til tå.
Etterpåklokskap må være fornuftens verste fiende.
Noen gutter bruker hele livet på å finne ut hvordan jentehjernen er skrudd sammen, men jeg sverga for lenge siden at jeg ikke skulle bli en av de evig søkende. Antakelig er det som med store oppfinnelser, en dag våkner man opp og har løsningen.
Jeg forsøker alltid å planlegge livet mitt i detalj, men hjernen min har ikke sjakkspillerens evne til å forutse motspillerens trekk, og så blir det til at jeg banner, drar hele regla.
trenger det å være mer?
Eleanor was right, she didn’t look nice. She looked like art, and art wasn’t supposed to look nice; it was supposed to make you feel something.
Har lagt merke til at en del nye romaner har en hovedperson som undrer på kjærligheten eller eksistensen eller begge deler, samtidig som karakteren kobler kjærligheteksistensen mot en spesifikk interesse. For eksempel Parissyndromet av Heidi Furre, der hovedkarakteren prater om en kjekkas som ikke liker henne og så er det universet, stjerner og lysets hastighet. Noen andre er Perlebryggeriet av Jenny Hval og Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet.
olivia reminds me of a bird sometimes, how her feathers get all ruffled when she's mad. and when she's fragile like this, she's a little lost bird looking for it's nest.
so i give her my wing to hide under.
She kissed me all over my face. She kissed my eyes that came down too far. She kissed my cheeks that looked punched in. She kissed my tortoise mouth.
She said soft words that I know were meant to help me, but words can't change my face.
"Like a lamb to the slaughter": Something that you say about someone who goes somewhere calmly, not knowing that something unpleasant is going to happen to them.
I Googled it last night. That's what I was thinking when Mrs. Petosa called my name and suddenly it was my turn to talk.
First , I would have take all her clothes off, slowly, then I would have kissed her pussy, then I would have fucked her, then...
No kiddin, Borth..., I said, and almost laughed. I had a good imagination too in those days but somehow I couldnt see Borthwed tucked up in bed with the Commandment
s wife.
Look, H, if they invite you in you got the get a hold of them. They aint going to take your hand and do it for you.
She seems too nice.
Too nice! What do you think she`s got up there, something different than a cunt?
You could feel it in the girls voices and in the throbbing of your blood. With embarrasment and guilt i would try to check my thoughts from destroying the sacredness around med by viewing the girls saintly. Unforunately, regardless of the vows they had just uttered so modestly, the kneeling position the girls adopted made their bums jut out so wickedly that, in spite of a desire to worship, an urge to fuck all of them, starting with the Virgin Mary herself, would grip me until I got out of that church.
Jeg er en svamp!
Digger Svendsen. Får vel starte på den nå da.
Ja kanskje det.
Har ventet lenge med Kierkegaard selv om jeg ikke vet hvorfor.
Har sett en Fellini-film: 8 1/2. Den var knall, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett noen andre.
Det er vel kanskje en nihilist jeg tenker på. Eller jeg vet ikke helt. Av det lille Sartre jeg har lest, så spiller det ingen rolle om du blir rockestjerne eller morder, så lenge du skaper din egen mening. Men det som er morsomt er at det er forskjell på disse karakteren og sosiopater. Joker er bevisst på at han gjør noe galt, men det klør så ufattelig mye i hjernen at han må drepe. En sosiopat forstår ikke verdien i mennesket.
Jeg har lest Dorian Gray, men er ikke ondskapen et senere produkt etter trangen for skjønnhet og lykke, enn meningsløshet. Kanskje jeg må lese den igjen.
Du gir meg mye bra stoff her, Røkkum.
Alex i Clockwork Orange kom jeg på nå. Han er vel kanskje det beste eksemplet jeg har.
Moriart er fin, men er han lik seg selv i bøkene? Vet han er framstilit sånn i den moderne serien med Cumberbatch. Takk, det her var veldig fint. Tenker på en ren skurk som gjør åpenbar ondskap mest fordi han eller hun har eksistensiell angst. Det er kanskje vanskelig å finne slike i litteraturen fordi forfattere liker å balansere mellom det gode og det onde.
Jeg leter etter skurker i litteraturen som gjør umoralske handlinger på grunn av at de er forvirret av universet og eksistensen. Noen som er på samme lag som The Joker, spanjolen i No Country for Old Men og Daniel i Jean Paul Sartres Frihetens veier. Har ikke lest Camus Den fremmede, men kanskje noen som ligner på han også.
Solstad: Jeg kunne vært veldig flink på skolen, men jeg ga vel faen.