Jeg har nettopp avsluttet Hemingways ”And the sun also rises”, og innser til min store skrekk at jeg identifiserer meg mer med den selvopptatte sosietetsbitchen Brett, enn strengt tatt ønskelig.
Har du noen gang hatt en liknende opplevelse – enten positiv eller, som i mitt tilfelle, hårreisende?
Viser 3 svar.
Idgie fra stekte grønne tomater sier alle at er prikk lik meg. Og ja, jeg har identifisert meg flere ganger med henne.
Men det var da jeg gikk på ungdomskolen at jeg identifiserte meg med en annen, men dette er ingen roman krakter. og det var vel som deg, mer, enn strengt tatt ønskelig. Og det kom fram igjen i helgen. da en dame spurte meg, "har du noen gang prøvd å dra til legen med det". Da jeg svarte; "hvet du hvor mye det koster? Nei jeg venter litt til" Jeg måtte le av meg selv, tro det eller ei, det er Onkel skrue. Ja, jeg har alltid likt han bedre enn Donald, fordi han var en oppdager og jeg elsket hvordan Don Rosa og Carl Barks satte han sammen.
Men det finnes da grenser, han er jo en gjerriknark. MEN innerst inne har han jo et varmt hjerte. hehe. Så ille er det egentelig ikke :P
Har en del ønsketenkninger i Hemingways "Matt Smith" og Bukowskis "Henry Chinanski" og noe av Johan Harstad som sikkert mange ikke ville likt å bli sammenlignet med, selv om jeg selv digger dem, men jeg leste en bok om slekta mi. "Storsmuglerne fra Frøya" handler om Ole Ervik og hans spritsmugling fra Tyskland til Norge. Ole framsto veldig majestetisk og spennende, litt som Morgan Kane med stokk. Jeg er også beskjeden som han, men alt det andre var vanskeligere å kjenne seg igjen i. Men så skrev forfatteren om Ervik-klanen som brente kasser på brygga fordi det var så kaldt, og på grunn av det ble kystvakten varslet. Og den evig klomsete væremåten er meg fra topp til tå.
Dette er vel så langt unna det går an å komme men enten Onkel Skrue på sine skattejakter eller Luke Skywalker i verdensrommet. Lyn Gordon er et alternativ...
Sist sett
