Bokelskere.no

Har så vidt begynt på Whale av sørkoreaneren Cheon Myeong-kwan. Romanen er på kortlisten til den internasjonale Bookerprisen, og er et nytt forfatterbekjentskap for min del.

På øret har jeg Spies in Canaan av den nordirske forfatteren David Park. Leste romanen hans, Travelling in a Strange Land, for noen år siden og likte den veldig godt, så spent på denne.

Ellers har jeg kommet et stykke videre i den interessante romanen M. Il figlio del secolo – Il romanzo di Mussolini #1 av Antonio Scurati, men den er på nesten 850 sider, så her har jeg lesestoff en stund til.

Ønsker alle en god helg, og en fortsatt fin langhelg til deg, Readninggirl30!

Josh Malerman ble et fenomen med boka Bird Box, som også ble filmatisert. Senere har han blitt et hot navn i horrorsjangeren.

Populær forfatter
Jeg likte ikke Lukk øynene (Bird Box), noe særlig. Synes det var helt vanlig horror og ble aldri helt revet med. Har heller ikke orket å se filmatiseringen, men kommer nok til å se den, bare på grunn av Sandra Bullock. Oppfølgeren Malorie leste jeg heller aldri. Malerman har vært en produktiv forfatter etter Bird Box, men det var boka Daphne som fristet mer enn de andre bøkene han tidligere har utgitt.

Daphne er horror for ungdom og Malerman skriver horror for både ungdom og voksne. Siden hans store lidenskap er horror og basketball, er boka Daphne skrevet som en slags kjærlighetsbrev til disse store lidenskapene hans.

Hvert sted har en slags myte eller vandrehistorie, sies det, også i et fiktivt småsted Michigan, hvor hovedkarakteren i boke er fra. Michigan er også forfatterens hjemstat. Kit Lamb skal nyte det siste året før college sammen med vennene sine. I stedet blir det et mareritt for henne og resten av skolens basketlag for jenter. Hun og vennene elsker å spille basketball mens de stiller kurven spørsmål. Hvis de scorer er svaret ja, og hvis de bommer er svaret nei. Det er da Daphne tilfeldigvis blir nevnt. Hun er en lokal legende som levde for mange år siden. Hun var svært lang til jente å være, kledde seg i bare dongeri, brukte KISS inspirert sminke, og var en enstøing. De andre så på henne som en slags freak. Andre skal ha plaget henne og at hennes død visstnok ikke skal ha vært uskyldig, eller noen ulykke. Hun kommer tilbake for å ta hevn. Greia med vandrehistorien er at man kan ikke tenke på Daphne, for gjør man, det dukker hun opp. Da en av jentene på laget blir funnet død, frykter lagkameratene det verste. Er det Daphne som er synderen, og i så fall hvem er neste offer? Hvordan skal de forklare dette for politiet uten å virke sprø?

Kjedelig vandrehistorie
Jeg liker ofte filmer og bøker med legender og vandrehistorier i handlingen. Synes det er uskyldig moro, og samtidig er det fascinerende. Men denne vandrehistorien ble en smule for dum. Vet at denne boka er beregnet for ungdom. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, fordi jeg har ofte likt mange barnebøker og ungdomsbøker tidligere, men syntes både språket og handlingen ble noen hakk for barnslig. Karakterene i denne boka er tenåringer, men de virket mye yngre, både i tankegang og handling.

Likte heller ikkke fortellerstemmen spesielt godt som var en god del rablete. Ikke bare i dagbokformatinnleggene, men ellers også. Kit skriver i en dagbok hun kaller Jolly, og dagbokformat har aldri interessert meg i bøker. Her beskriver Kit om angsten hun ofte føler. Ikke bare på grunn av Daphne, men ellers også, hvordan hun skal overvinne den. Hadde likt tankegangen hennes bedre hvis fortellerstemmen var mer saklig. Det var som å lese en jentes dagbok fremfor en dagbok som tilhører en tenåring. Malerman har også kommet med det dummeste uttrykket jeg har lest på lenge. We need to parent, når Kits foreldre skjønner at hun kanskje er i fare. Sorry, men den setningen ble bare teit.

At boka inneholdt en del basketballpartier plaget meg ikke, for skjønner det er en del av gjengens identitet, hvem de er og hva de drømmer om, og noen horrorscener oppsto, men de var altfor korte og ble aldri uhyggelige. For min del ble de heller komiske. Det ble litt typisk YA horror. Ungdomshorror som blir altfor forutsgibart, som går i typiske feller og karakterer som ikke blir helt troverdige.

Har lenge gitt forfattere opptil en eller to sjanser. Nå har jeg gitt Malerman to sjanser, og er ganske sikker på at bøkene hans ikke er horror jeg higer etter. Fortellerstemmen hans er for tullete og tørr, og det blir aldri spesielt engasjerende eller grøssende.

Fra min blogg. I Bokhylla

Du har rett. Det skal selvfølgelig være Kurtz. Og referansen er riktig. Åpenbart at forfatteren Mohsin Hamid regner med at alle hans lesere kjenner sin Conrad.

Det må da være en referanse til karakterene Kurtz og Marlow i Heart of Darkness (norsk tittel Mørkets hjerte) av Joseph Conrad – selv om Kurtz skrives Kurz i sitatet ditt?

Hvilken forfatter/bok er dette sitatet en referanse til?

Forførende spenningsroman om kulturforskjeller og politikk.
Hovedpersonen og fortelleren Changez (ikke fransk, men urdisk for Djengis) blir ikke bare integrert, men også tilsynelatende assimilert etter studier og arbeid i USA. Om ikke amerikaner, så er den opprinnelige pakistaneren etter noen år blitt en ekte newyorker. Så inntreffer angrepet på World Trade Center 11. september 2001 og alt endres også på det personlige plan,

En ettermiddag og kveld på restaurant i Lahore går med til å fortelle denne historien. Tilsynelatende er det en dialog, men i praksis en enetale som ikke blir monoton, men holder på spenningen til siste side.

Interessant nok, men for mange detaljer til at jeg klarte å holde interessen oppe.

Denne boken tar deg tilbake til barndommen din og hjelper deg til å ta tak i eventuelle traumer og bringe dem til overflaten, slik at man bevisst kan jobbe med dem og dermed også forbedre livet og livskvaliteten. Forfatteren tar utgangspunkt i sitt eget liv og den vei hun måtte gå, men hun gir også flere eksempler fra livene til klientene sine og andre hun har blitt kjent med på reisen sin.

Jeg synes boken begynner bra, men etterhvert blir det litt mye informasjon og litt for mange historier både fra hennes og andres liv. Når man skriver så langt og mye som LePera gjør så mister man litt interessen etterhvert, for det blir bare litt mye å huske på og gjerne mye repetisjon, selvom innholdet er ganske lett forståelig.

Selvom boken tar opp et tema som er aktuelt for mange i dag, så kunne boken vært kortere og ikke så abstrakt i praksis. Det blir mange øvelser man oppfordres til å gjøre og en som er langt nede psykisk, mister kanskje motet under lesingen pga. alle øvelsene. Tross dette, så var det mye interessant og fint å ta med seg. Jeg fikk fundert tilbake til barndommen min, som nok ikke har vært av det beste slaget psykologisk sett og prøvd å få brikker til å falle på plass. Det hjelper ihvertfall å være bevisst på at barndomstraumer, ja kanskje traumer man ikke husker, eller rett og slett har fortrengt kan være årsaken til dårlige uvaner og problemer i voksenlivet. Forfatteren påpeker også at vi har langt større innflytelse over vår mentale helse enn vi tror. Når vi lar denne innflytelsen prege oss ved at vi er bevisste og arbeider bevisst i helbredelsesprosessen som finner sted så vil vi etterhvert kunne oppdage lyset i tunellen. Hun skriver også at det å virkelig forstå sin barndom og fortid, det å observere den og ta lærdom av den, er en prosess som åpner muligheter for store forandringer i livet.

Alt i alt en grei bok, men ikke blandt de beste på området. Boken er den første av slaget jeg leser skrevet av en lesbisk forfatter der hun tar for seg flere eksempler fra sine kjærlighetsforhold. For meg er det forståelig med tanke på barndommen hun har vært gjennom, og jeg har selv observert at flere fosterbarn med en traumatisk oppvekst også kan utvikle en tilbøyelighet til homofili senere i livet. Jeg sier ikke herved at homofili kun bunner i en traumatisk barndom, men at det kan være en av årsakene.

Jeg har også en del bøker i hyllene, og prøver å ned antallet – men det kommer jo så mye nytt og spennende hele tiden!

Har ikke blitt så mye lesing denne uken, men jeg er godt i gang med Herscht 07769 av
den ungarske forfatteren László Krasznahorkai. Det er som nevnt i forrige helgetråd en roman på 397 sider – som består av én setning. Krasznahorkai skuffer ikke – har likt alle bøkene jeg har lest av ham veldig godt – og jeg storkoser meg med denne :-)

Håper også å få lest noen sider til i M. Il figlio del secolo – Il romanzo di Mussolini #1 av Antonio Scurati.

På øret har jeg så vidt begynt på Jimi Hendrix Live in Lviv av den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov. Har lest tre av romanene hans tidligere og likte særlig Grey Bees, så gleder meg til denne.

Ønsker alle en riktig god helg!

Dette er en god bok som tar for seg de sårbare barna i barnehagen og hvordan man kan støtte dem opp og hjelpe dem videre i livet på en best mulig måte. Boken er lettlest til å være av det akademiske slaget og jeg synes denne burde vært tilgjengelig i alle barnehager. Den har ganske korte kapitler og underkapitler, og boken tar for seg de viktigste tingene og hjelpemidlene for å hjelpe de sårbare barna videre. Man kan lese alt fra det emosjonelle, til lek og språk, tidlig innsats, viktigheten av god tilknytning og hvordan jobbe mot det, toleransevinduet, COS modellen, foreldresamarbeid osv. Her er det mye bra pakket inn i en bok på rundt 200 sider.

De fleste har vel i en eller annen periode vært fascinert av true crime eller overnaturlige fenomener, eller kanskje begge deler. Noen av oss er nok fascinerte av det ennå ...

Nysgierrig på mørk litteratur
Og jeg er en av dem. Dette er en bok som består av begge deler. Mange barn kommer i en fase der man vil lese spøkelseshistorier eller noe som er skummelt, i stedetfor bøkene man leser ellers. Noe som er forståelig fordi det er uskyldig moro, og som barn, vil man gjerne bli litt skremt.

Uløste mysterier: True crime, skrekk og skumle grøss er en fin innføring til nysgjerrige lesere i ung alder som vil ha litt mørkere lesestoff å bryne seg på. Boka består av tjueen faktafortellinger om både kjente og mindre kjente fenomener, og krim fra virkeligheten. Historiene er dekortert med fine, dystre og mystiske illustrasjoner av Jannicke Hansen.

Forfatter Pernille Radeid har podkastene Truecrimepodden og Skrekkpodden, som er ukjent for meg siden jeg ikke hører på podkaster. Jeg hører på scary true stories, altså skrekkhistorier fra virkeligheten på YouTube i stedet. Så derfor navnet var ukjent for min del, men skjønner hvorfor at hun, jeg og kanskje en god del andre også er interessert i fenomener, skrekkhistorier og krim fra virkeligheten. Det er avhengighetsskapende og spennende.

Mange kjente historier
De mest kjente historiene og fenomene som blir nevnt i boka er blant annet, Munken i Nidarosdomen, Isdalskvinnen og Gamle Lier mentalsykehus. I boka blir den berømte munken omtalt som Nidarosmunken, men vi trøndere kaller ham som regel Munken i Nidarosdomen eller bare munken, og han heter Audun.

Historiene er skrevet på en enkel og forståelig måte, illustrasjonene beskriver teksten med stil, og selv om man kjente til alle historiene fra før, var det fint med en repetisjon. Spennende for unge lesere som vil ha noe uhyggelig til sommeren å lese. Terningkast fire til teksten og terningkast fem til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Der er så spennende hvordan noen bøker ikke gir en fantastisk leseopplevekse, men likevel blir værende i hodet. Og hvordan noen bøker er opslukende, men glemt det sekundet man legger dem vekk. Jeg leste en bok som het Herr Ys endelikt, eller noe sånt. Jeg slukte den og var kjempeentusiastisk, men noen uker senere skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde anbefalt den til alle jeg kjente :)

Er jeg den eneste som har dette problemet?

De siste dagene / den siste uka har jeg slitt med å oppdatere uferdige lister. Jeg åpner og redigerer som vanlig, men når jeg lagrer er endringene borte. Går jeg inn for å redigere ligger endringene der. De er bare ikke synlige når jeg har lagra.

Har både prøvd å gå inn og ut av nettsida, logga inn og ut, osv. Og ingenting hjelper.

Noen andre som har dette problemet?

På kjøret med Dr. Munk.

Midlivskriseroman eller ein norsk versjon av Jack Kerouacs On the road? Det er vel opp til lesaren å velje i ein roman der tre vestlendingar bryt opp frå heimen for å gi seg ut på turné med eit musikkutval henta frå Sex Pistols og andre kultband. Det kryr av meir eller mindre obskure referansar til musikk, film og litteratur på 1990-talet og tidlegare. Men smarttelefonen (som ikke var oppfunne i 1996) har no svar på alt du måtte lure på i denne romanen.

Fikk endeleg tak i Skald-utgåva av Northanger abbey i dag. Som overraskande bonus fekk eg òg med eit frieksemplar av Penguin-versjonen på engelsk. Det hadde visst noko å gjere med «oppdateringa av medlemskapen» hos Norli. Ser fram til lesinga av boka.