Bokelskere.no

Bok #38 i Dystopisk lesesirkel
Velkommen med på felleslesing av den dystopiske klassikeren Fluenes herre/Lord of the Flies av William Golding.

Det er ingen påmelding, alle er velkommen til å være med på felleslesningen og/eller diskusjonen. Foreslår leseperiode til 21. august

Du leser på det språket og den formen (lyd/trykt/e-bok) som du ønsker. Diskusjonen kan starte når som helst, men merk innlegg der du "spoiler" handling, siden vi leser i ulikt tempo.

Her kan du leser mer om dystopisk lesesirkel og se bøkene vi har lest hittil: https://dystopisklesesirkel.wordpress.com/ Der kan du også melde deg på e-postliste, siden lesesirkelen ikke er heelt... hva skal vi si... systematisk jevn. Da får du beskjed om nye avstemminger og bøker på e-post.

Har du forslag til fremtidige bøker? Vi har en generell diskusjonstråd der vi blir glad for leseforslag og andre innspill: https://bokelskere.no/tekst/288884/ Nå er vi inne i en periode der vi leser forslag fra deltakerne istedenfor å holde avstemminger, så kom gjerne med forslag du også!

Da gjenstår det bare å si: God lesing! :)

Akkurat nå leser jeg Hemingways For Whom the Bells Toll (norsk utgave: Klokkene ringer for deg). Her bruker forfatteren stadig vekk ordet "obscenity" eller "unprintable" for banneord og andre unevnlige ting som leseren bare kan kan gjette seg til, men som siden 1940 er blitt helt vanlige i moderne litteratur.

Jeg varslet dette sitatet men det ble stående, forstår ikke...hva er meningen?
Er det meningen å få leseren til å le?
For meg som leser er dette bare trist, trist som faen.

Vet du eller noen andre om alle bøkene hans planlegges å bli oversatt til norsk?

Mye mulig noen synes jeg deler ut for mange seksere til bøker jeg har lest. Samme det, for jeg leser kun gode bøker - med noen veldig få unntak :-) Boka Kniven I Ilden er en ny sekser. Ingeborg Arvola har skrevet ei strålende bok om arbeid, slit, reiser, konflikter, ulykker og døden - og Øvrigheta. Vi snakker om samene i siste halvdel av 1850-tallet, fra Neiden til Bugøynes. Arvola har en sånn nerve i historien, og har skrevet med et tydelig snitt av poesi. Dette skal ifølge forlaget ende i en trilogi - som jeg gleder meg!

Ferie er lik lesetid, ikke minst når været er "lugubert". Det som skulle bli mange timer inne på heiene i Setesdal, har foreløpig endt med to kortere turer - og altså godt med lesetid. Men også noen kulturelle gjøremål så som utstillinger rundt omkring i Telemark. Hvem vet hva helga og neste uke bringer. Ikke yr.no, de bare bommer...

Nyt helg og uke og bøkene dere leser :-)

Nok et hefte om klasseledelse og viktighetene rundt å være en god, varm og tydelig klasseleder. Forfatteren starter i forordet med å si at ferdigheter i klasseldelse er den viktigste forutsetningen for at vi skal lykkes som lærere.
Jeg fant det interessant at undervisningsadferden hos læreren er viktigere i forhold til læring enn elevens sosiale bakgrunn, antall elever i klassen eller det faglige spredningsnivået hos elevene. Heftet beskriver videre forskjellige lærertyper, der en ettergivende lærer fort kan resultere i manglende interesse for læring og at elevene både kan bli umotiverte og usikre. Læreren må ta vare på sin autoritet, være tydelig og klar men på en varm og anerkjennende måte.

Klasselederens ansvar er også å skape mestring hos barna, for mestring ifølge Bergkastet og Andersen skaper trygghet og forebygger utvikling av negativ adferd. Inn i dette fletter de nødvendigheten av god kontakt med elevene og elevsamtalen som en sentral arena for å bygge tillit og skape en mestringsfølelse hos elevene. Videre gir de leseren gode tips i forberedelse til elevsamtaler og utviklingssamtaler, og gode skjemaer å ta utgangspunkt i, selvom jeg savnet skjemaer som tar for seg utviklingssamtalene, men man kan jo ikke få alt servert på sølvfat, og jeg ser ikke bort ifra at man kan bruke noen av punktene fra elevsamtaleskjemaet inn i utviklingssamtalen.

Jeg fikk også en bekreftelse på at man ikke skal kreve øyekontakt av eleven, det er noe som kommer når eleven blir trygg og tillitsfull overfor deg som lærer. Regler og rutiner er også essensielle ting i en skolehverdag for at elevenes læring og utvikling skal gå i riktig retning. Desto større elevgruppen er, desto viktigere er dette. Dette spiller også inn hvis man ønsker å fremme arbeidsro, sammen med gode beskjeder og riktig bruk av oppmerksomhet.

I boken "Ditt smarte barn" leste jeg om hvor viktig det var å formidle til et barn at det er lov å gjøre feil, det er gjennom feil man lærer, og selv de smarteste og mest suksessrike mennesker har gjort mye prøving og feiling for å komme dit de er i dag. Dette kan være et lettelsens budskap for mange. Ifølge Bergkastet og Andersen må det eksistere en aksept for å gjøre feil. Veiene til suksess er ikke alltid enkle, men krever både anstrengelser og utholdenhet i følge forfatterne.

Forfatterne påpeker også viktigheten av at lærere bør kunne faget sitt godt. Dette vil medføre at elevene også kan oppnå gode faglige resultater. Alt dette og mer, får jeg ta med meg videre inn i den kommende hverdagen min som kontaktlærer og satse på at den nye tilværelsen vil bli en suksess. Alt i alt er dette heftet en kort og fin innføring i klasseledelse med varme og tydelighet i ryggsekken.

Don K. Preston kommer her med en inngående og detaljert studie av Paulus første brev til Tessalonikerne 4:13-18. En hel bok på 450 sider rundt disse seks versene! Da går man temmelig nøye til verks. Når det er sagt så beveger han seg nok litt utenom de nevnte skriftstedene, men vender stadig tilbake for å utdype, påpeke, reflektere, sammenligne, tolke og utbrodere det meste rundt de nevnte vers.

De populære versene Preston tar fram handler om den såkalte bortrykkelsen ved Jesu gjenkomst. Preston forklarer i det dype og brede hvorfor det ikke er snakk om en bokstavelig bortrykkelse opp i en bokstavelig sky med Jesus. Her bruker han bl.a. Bibelen selv, grunnteksten, leksikon og historiske kilder for å få frem poengene sine. Han viser bl.a. til hvordan Paulus brukte mye av det profetiske språket og domsspråket fra GT i sine brev, samt Jesu egne ord og forklaringer rundt Jesu gjenkomst og enden av den jødiske tidsalder, som han sterkt understreker at skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets ødeleggelse.

Don K. Preston er en dyktig ekseget og kan faget sitt ytterst godt, kanskje en grunn til at så få sier seg villig til å stille opp i debatt med ham rundt det som har med eskatologi å gjøre. Preston tar også et oppgjør med eskatoligi som hevder at Jesu gjenkomst ligger foran oss, og spesielt er det personer som Thomas Ice, Keith Mathison og Kenneth Gentry som får gjennomgå bl.a. for svak og motsigende bibeltolkning rundt temaet. Selvom dette er på sin plass, så synes jeg det kansje blir litt mye henvisning til hva andre mener og hva de tar feil på, enn å heller presentere det full preteristiske synet rund de nevnte vers. Preston er allikevel også god på å ta frem noen positive sider ved dem han er uenig i og henviser bl.a. til Gentry og noe av det arbeidet og de studiene han har lagt inn i sitt delpreteristiske syn.

Videre så kan Preston være noe ustrukturert og gjentakende, selvom det ser ut som han prøver å holde en viss struktur. Kanskje temaet bare er litt for innviklet og teknisk for å få alt til å klaffe i struktur og orden, eller kanskje det bare er noe Preston selv må jobbe med i eventuelt kommende bøker? Gjentakelsene kan være noe irriterende, men samtidig kan man trenge det, men det virker som om Preston ikke er klar over at leseren kan få med seg poengene etter et par gjentakelser, og da hadde det kanskje vært på sin plass å omformulert noe for å slippe å gjenta seg selv. Jeg med andre ord kan ha godt av gjentakelse på visse områder som kanskje ikke fester seg så godt i hjernen. Uansett så synes jeg dette var en godbit, selvom jeg ikke hang med på 100% av innholdet, så gav det meg noe å tygge på, bedre innsikt i det full preteristiske synet og nok en grunn til å kunne stole på Bibelen i det den har å komme med.

For to år siden leste jeg min første bok av Grady Hendrix, og det var The Final Girl Support Club, og jeg må si at jeg likte denne bedre, selv om jeg elsker final girls konseptet, også.

Selv om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke består av final girls konseptet, var denne mer underholdende, mørkere og morsommere å lese. Dette er en bok som ikke er alvorlig horror og det er heller ingen grøsserkomedie, men har en hårfin grense. En fin mellomting.

Kjedelig hverdag
Som man skjønner på grunn av tittelen, er dette en vampyrbok. Det er 90-tallet og Patricia Campbell er lei av husmorlivet. Hun lager mat, passer barna, vasker hus og steller hage. Mannen ser hun ikke ofte til da han jobber mye, og moren hans bor hjem hos dem siden hun er senil og pleietrengende. Heldigvis har Patricia bokklubben, hvor hun får anledning til å snakke med andre kvinner. De velger bøker, leser dem og møtes for å drøfte dem. De leser ofte mørke bøker som true crime, thrillere og horror. Da noen dør i nærområdet deres i Old Village, flytter James Harris inn, og påstår at han er grandnevøen til husets tidligere eier. Han blir godt likt av alle.

Men helt siden han har flyttet inn, begynner Patricia å oppleve merkelige ting. Hun føler seg ikke lenger trygg i sitt eget hjem, og da hun blir vitne til noe grusomt og uforståelig, må hun sørge for at alle får vite hva som egentlig foregår. Men hvordan skal hun fortelle det uten at folk skal se på henne som en sprø person?

Noen ganger er det lov å være dorutsibar
Boka kan virke forutsigbar, og noen ganger gjør det ikke noe, hvis boka er skrevet på en god og underholdende måte, og det var denne, uten tvil. Har ofte lest horror hvor jeg har likt stemningen og konseptet, men lenge siden jeg har blitt underholdt som med denne, og det var virkelig på tide. The Southern Book Club's Good Guide to Slaying Vampires minnet meg litt om skrekkfilmer jeg elsket å se under oppveksten på 80 og 90-tallet. Da filmene var noe hemningsløse og mer vågale.

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires er en slags blanding av Deseperate Housewives og en voksen versjon av Fright Night. I Fright Night filmene, både i originalfilmen og nyversjonen, er hovedkarakteren en tenåring, men her er hovedkarakteren en godt voksen kvinne. Det er det jeg mener med voksnere versjon.

Karakterene er ikke spesielt troverdige og det var heller ikke noen å relatere til, men det gjorde ikke noe. Her gikk sidene nesten av sted av seg selv, stemningen var både småmorsom og uhyre interessant. Kunne ha sagt så mye mer om boka, men dette er en bok man bør oppleve. Skjønner at The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke er noe for alle, men hvis man liker hemningsløs, dyster og underholdende vampyrbok, er det bare å hive seg over denne. Hadde nok ikke kjedet meg i Old Village.

Fra min blogg: I Bokhylla

Urinnvånere i Nordamerika:
Det som finnes av litteratur om amerikanske urinnvånere - nord og sør - før Columbus er gjerne skrevet av arkeologer. Men er du villig til å la Nordamerika omfatte Mellomamerika finnes det en interessant liten diktbok opprinnelig skrevet på mayaspråket: The Destruction of the Jaguar utgitt på engelsk så sent som i 1987.

Denne boken har stått i hyllen lenge. Jeg er glad jeg endelig tok den frem. Boken tar utgangspunkt i en enkel fiskehistorie, men inneholder et utall avstikkere - anekdoter og fakta - som driver handlingen fremover. Boken oppleves først og fremst som en kjærlighetserklæring til havet og naturen. Strøksnes er en forteller av rang.

Hvor er musikken i Kniver i ilden?
Arvola oppgir i et etterord kilden til sangene som nevnes i romanen. Selv har jeg funnet bare én av melodiene hun nevner, nemlig Maailman Kulkija nevnt på side 367. Den finnes med en eldre (parodisk?) innspilling fra 1985 både på YouTube og Spotify. Har andre lesere av boka funnet innspilte versjoner av de andre sangene som nevnes?

Et kort og greit hefte om klasseledelse og relasjoner og forslag til forskjellige former for bl.a. bli-kjent leker og leker som øver opp konsentrasjonen. Dette er leker man kan gjøre sammen med elevene. Heftet har også noen smådrypp rundt klasseledelse, klassemiljø, det sosiale osv. Fikk notert meg noen av lekene som jeg ikke ser bort ifra at jeg vil teste ut.

Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Folkemedisin og varme hender
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på den positive virkningen av varme hender, en egenskap Brita Caisa mener hun har arvet fra sine forfedre. (Boka inngikk i Lesesirkel 2021s felleslesning).

Kniven i ilden.
Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Når hele sommerferien går til helvete ...

Urettferdig sommerferie?
Særlig hvis man hadde andre planer og man har foreldre som forandrer på dem. Det skjer med Karoline. Hun hadde sett for seg en herlig sommerferie med bestevenninnen, men på grunn av oppussing hjemme, sender foreldrene henne bort på campingtur med bestemoren. De skal tilbringe sommeren ved Hersjøen Camping. Verre kan det ikke bli. Med laber stemning, blir hun med bestemoren sin da hun ikke har noen valg. På campingplassen begynner hun å henge med Norah, og de blir nysgjerrige da en gutt som heter Mathias dukker opp. Hvem er han?

Samtidig er Karoline dødsforelsket i en gutt som hun følger på sosiale medier, og jo mer hun blir kjent med Mathias blir hun usikker på hvem han er, fordi det føles ut som om det er noe han ikke forteller henne.

Det er nok sommerferie for de fleste og mange er ute etter drømmeferien. Denne boka er et godt eksempel på det. Dette er en ungdomsbok med mye følelser, sommerstemning og det å føle seg litt utenfor, spesielt når man bruker sosiale medier. Selv om ting ikke går helt etter planen, kan det skje noe fint eller kanskje ikke noe skjer i det hele tatt, og det blir en vanlig ferie. Karoline får oppleve begge deler. Hun blir kjent med seg selv, hun blir kjent med ukjente følelser, og innser at ikke alle er verdt å forelsket i, for ikke alle er den de utgir seg for å være.

Altfor forutsigbart
Kjendiscrush er første bok i Kjendiskjæreste trilogien. Den er svært lettlest og er delvis om umulig forelskelse som er beskrevet på en god måte, og som mange ungdommer kanskje kan kjenne seg igjen i. For noen voksne kan Kjendiscrush virke vel fluffy og noe utroverdig. For min del ble dette altfor åpbenbart, selv til ungdomsbok å være. Kommer nok ikke til å lese resten av trilogien, da dette ikke er min sjanger eller tema.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Til tross for datert språk, som i dag nok framstår negativt (for eksempel når han konsekvent omtaler polynesiere som «innfødte» eller «de brune»), så er dette en helt fantastisk bok. Heyerdahls anliggende er å vise oss i Vesten at våre vitenskapelige dogmer, særlig med tanke på hvordan vi ser på fortidens kulturer, er riv ruskende gale. Havet var ikke noe europeerne var de første til å krysse, men noe sjøfartskulturer hadde gjort i tusenvis av år før vi i det hele tatt fant veien ut av Middelhavet. Denne boka er sånn sett en triumf, og også utrolig godt skrevet. Du føler at du opplever hver bølge, hver dolfin og hvert dansetrinn når de omsider når Polynesia. En bok som i 2023 fremdeles er utrolig god og utfordrer oss! Etterordet fra 1994 er er flott punktum som oppsummerer Heyerdahls syn og utfordrer vestlig vitenskap som dogmatisk og «malstyrt».