Bokelskere.no

Kanskje du finner noe her.

Møte ved milepelen ble første gang utgitt i 1947.

Det forbauser meg at folk her inne ikke har noe å si til det. Hvorfor?

Huff, nei. Det er sikkert lurt å ikke lese den på senga. Håper det er en fin leseopplevelse selv om den er mørk.

Sendte e-post til Lunde og de svarte at det vesentlige av de kristne bøkene blir oversatt til norsk.

Boken ble første gang oversatt i 1946. Jeg søkte på ordet "hore" i Nasjonalbibliotekets utgave fra 1946, og fant det samme der også. Det som slår meg nå er at kanskje Hemingway brukte "hore" i den første utgaven sin, men har i senere utgaver blitt presset til å endre språket?
Er din utgave fra 1940?

Akkurat nå leste jeg på Wikipedia at U.S. Post Office nektet å sende boken da den kom ut i 1940. Det sier vel litt. Kanskje jeg var inne på noe.

Morsomt. Det virker som om den norske oversetteren har brukt et sterkere språk enn Hemingway våget i 1940.

Jeg fant det ganske greit.

– Nei, selvsagt ikke. Kom ikke med slike usederligheter, sa han og brukte et sterkere og styggere ord.

Grunnen til at oversetteren oversetter "manure" med "usederligheter", virker litt underlig på meg, men jeg kjenner ikke foranledningen.

Det jeg fikk med meg av banneord var at "hore" ble brukt en del og forskjellige variasjoner av det; "horesønn", "horesvin".

Hvordan hadde skjønnlitteraturen og faglitteraturen sett ut hvis ikke Bibelen var blitt skrevet?

På forhånd takk!

"And therefore never send to know for whom the bell tolls; It tolls for thee."

• John Donne.

For whom the bell tolls
Hvordan er 1940-tallets tabuord håndtert i de to norske oversettelsene, lurer jeg på. I dag er det jo en helt unødvendig omskriving.

«Manure» eller gjødsel var aksepabel ordbruk i 1940. Derimot unngår Hemingway konsekvent å bruke det mer vulgære «shit»,

Hemingways store bestselger, er den fortsatt verdt å lese?
Trass i at Hemingway er kjent for sitt enkle språk, er ikke denne romanen spesielt lettlest. Det tok tid å leve seg inn i personalgalleriet av geriljasoldater som kjemper bak linjene i borgerkrigens Spania (1936-39).

Krig og romanse
Amerikaneren og sabotøren Robert Jordan krysser frontlinjen for å sprenge en fiendtlig veibro. Jeg skjønte raskt at vi ikke ville høre om det lykkes ham eller ikke før godt inne i boka. I mellomtida får vi et godt innblikk i hovedpersonen selv og hans samarbeidspartnere der de venter på at aksjonen kan gjennomføres. Noen er overbeviste kommunister og tilhengere av den spanske republikken; andre er blitt med ved en tilfelidighet, som den unge, men traumatiserte Maria, som Jordan hodestups forelsker seg i.

Borgerkrig med internasjonale innslag
Sabotasjeaksjonen er selvsagt en liten del av den store borgerkrigen, Hemingway har derfor sørget for innslag der vi blir kjent med konteksten. Utenlandske deltakere finnes på begge sider, men det er bare de på republikansk side som omtales, tildels ganske negativt,

Hemingway legger ikke skjul på at begge sider begikk grusomme overgrep. Den kvinnelige geriljalederen forteller inngående om en massakre av falangister («fascister») i sin egen hjemby. Den er så levende fortalt at journalisten Hemingway minner oss om at framstillingen vekker vår sympati for ofrene. Summariske omtaler av drap og overgrep utført av falangister mot republikanere vekker ikke den samme avskyen hos leseren, Det er jo fortsatt et svært aktuelt poeng når vi leser omtaler av ofre for krig og katastrofer i andre land.

Spesiell skrivestil
Skrivestilen tar det tid til å vennne seg til. Én sak er omskrivingen av alle banneord med «obscenity» eller «unprintable» eller mer ufarlige ord; en annen sak er den konsekvente bruken av det foreldete «thou» i stedet for «you». Det skal angi den uformelle tonen blant republikanerne, men får teksten til å virke stivere.

Hemingway bruker et tøyelig tidsbegrep. Korte pauser brukes gjerne til å fortelle lange historier. Et kjærlighetsøyeblikk krever mange ord. Mot slutten får vi vite at hovedhandlingen har tatt nøyaktig tre døgn. Ikke mer.

Den spanske borgerkrigen fortsetter å fascinere norske forfattere. En relativt nytt bidrag er Jan Jakob Tønseths utmerkede roman Hilmar Iversens ensomhet fra 1994

Konklusjon:For Whom the Bells Toll (Klokkene ringer for deg) er en skikkelig klassiker - vel verdt å lese og fortsatt aktuell. (Lest i Lesesirkel 2021).

«Of course not. Do not talk sucn manure,» he said, using a stronger, ugly word. (Et eksempel på Hemingways selvsensur anno 1940, side 325. Så hva sa han egentlig?)

Leser boken selv nå, og jeg reagerte også i begynnelsen av boken. Men nå tenker jeg at det kanskje var viktigere å få frem forfatterens såre og ekte stemme enn at alle ord og uttrykk skulle være "god norsk." Forfatteren arbeider som tolk for Politiets Utlendingsenhet.

Forhistorien vår.
Takk for tipset, det virker som en livlig framstilling av forhistorien til homo sapiens. Dette er min annen gjennomlesning av boka til Renfrew. Min begeistring var større forrige gang. Ellers har jeg hatt stor glede av framstillingene hos Jared Diamond Verden av fram til i går og Tunstad og Riiser-Larsen: Neandertal.

Jeg begynte å lese boken med en anelse om at dette ville være en filosofisk orientert bok om det ondes problem, og det var det, og siden jeg ikke er av den typen som alltid klarer å holde tungen like rett i munnen gjennom en slik bok ble det kanskje litt i meste laget. Når det er sagt så var det selvfølgelig noen smuler og poenger å ta med seg hjem, men om jeg sitter igjen med et klart svar etter å ha lest boken, er mer uklart. Men hva har vi filosofi til?
Forfatteren selv sier at han gjennom boken vil forsøke å gi en robust respons på det ondes problem sett fra et kristent perspektiv. Fra mitt subjektive ståsted så klarer han det ikke helt, selv om han innimellom er inne på noe. Han begrenser debatten til fire verdenssyn; det naturalistisk, panteistiske, panenteistiske og det teistiske, der han til sist påpeker hvorfor det kristne verdenssynet har det beste svaret på problemstillingen som blir lagt fram.

Campbell legger fram forskjellige onder i verden, definerer dem og skiller dem fra hverandre, f.eks. er det viktig å skille mellom en tsunami og en voldtekt. I tillegg går han inn på forskjellen mellom smerte og lidelse og at all smerte ikke trenger å være av det onde. Det at vi kan kjenne smerte bør vi også kunne se på som en stor velsignelse. Han er også inne på evolusjonsteoriens svakheter, spesielt når det kommer til bevissthetens opprinnelse, men også livets opprinnelse, samt det moralske ansvaret. Videre virker det som om forfatteren ikke direkte fornekter evolusjon sett med at Gud kan stå bak, men han sier at han heller mer mot et Intelligent Design ståsted på området. Det ser også ut som om han omfavner Big Bang modellen som mer passende sett fra et kristent ståsted enn et naturalistisk. At Big Bang modellen er forenlig med Bibelen kommer han ikke så mye inn på, noe jeg er sikker på at ville skapt visse tolkningsproblemer. Dessverre bruker forfatteren veldig lite bibelvers gjennom store deler av boken, bortsett fra siste del når han gjør mer rede for det kristne verdensbildet.

Det blir mange filosofiske og dype utsagn gjennom boken, utsagn som ikke alltid gir mening for en lekman som meg, samt mange unødvendig lange sitater fra andre forfattere. Jeg savner også en drøfting av det helt grunnleggende og relevante årsaken til det ondes problem i henhold til fallet i Første Mosebok. Han mener videre bl.a. at den teistiske siden kan ha problemer med å forklare smerte, lidelse og predasjon blant dyr, men da har forfatteren kanskje ikke lest 1.Mosebok så veldig nøye?

Boken innholder flere vanskelige ord og uttrykk, og selv om det er å finne en ordliste bak i boken så kan det være et tiltak å stadig ta en titt der. Boken kan være mer givende for den som liker apologetikk i en mer filosofisk språkdrakt, og ikke har noe imot litt avanserte faguttrykk tilpasset den mer lærde. Som sagt så fikk jeg noe ut av boken, men ikke så mye som jeg hadde ønsket.

Poirot på japansk. Underholdende men kanskje litt omstendelig.