Bokelskere.no

Takk, mange i Gaza vet ikke hvor de skal lete eller grave, mange av områdene er ugjenkjennelige etter den massive bombingen. Det er grusomt, men vi er takknemlig for de som ble funnet (funnet i ruinene 3 dager etter et bombeangrep) takknemlig for at de vil bli begravet, begravet i jord som de elsket høyere enn sitt eget liv.

Mange av barna som har overlevd bombeangrepene er så traumatiserte at de ikke snakker mer og svært mange har mistet sine foreldre.
Vi vet nå at de (en onkel og noen venner av familien) har funnet et sted å begrave de som ble funnet i ruinene, det er godt å vite at de vil bli begravet der, et kjent sted.
Takk for svar, ord blir fattige men fattige ord kan også løfte, bære håp.

Godt nytt år :-) Har i romjula lest to bøker. Den første heter Amerikansk Jord av Jeanine Cummins. Den handler om ei enke i Acapulco som sammen med sin 8 år unge sønn må rømme nordover mot USA. Boka kan leses som ei ordinær spenningsbok, eller du kan lese den som en "informasjonsroman". Det siste fordi både årsaken og flukten i seg selv er noe veldig mange gjennomgår. Narkokarteller, drap, flukt, voldtekter av jenter (og ofte salg til prostitusjon), korrupsjon (hvem skal du stole på? Ingen?) mv. Mexico er som vi veit også et transittland for mennesker på flukt fra Honduras, Guatemala og El Salvador. Alle disse subjektene nevnt er ingredienser i boka. Forfatteren har gjort ei strålende god bok som fortjener mange lesere. Det var mange følelser hos denne leseren underveis. Pauser var nødvendig underveis.

Bok 2 var mer kjente Maja Lunde sin Drømmen Om Et Tre. Det er bok fire av serien som startet med Bienes Historie. Lunde skriver godt; håndterer bevegelsene og personene i tid veldig godt. Og er teorien til Lunde helt feil? At verden sør for Svalbard går ad undas? Får seinere generasjoner bruk for frøkammeret? Jeg skal ikke vedde i mot...

Ønsker alle ei super første helg og uke i 2024 :-)

Dette er en fin innføring i kristendom, naturfag og litt samfunnsfag fra et kristent ståsted, skrevet hovedsaklig som et læremiddel i ungdomsskolen. Andreas Årikstad har gjort en god jobb på å samle sammen noen elementære sannheter fra de overnevnte fagene og satt det sammen på en enkel og lett forståelig måte for den gjennomsnittelige ungdomsskole elev. Det var allikevel noen ting jeg stusset på. Ved et par anledninger når det er snakk om julen, så skriver han som om de besøkte stallen der Jesus enda var baby. Bibelen påpeker heller at Josef, Maria og Jesusbarnet allerede hadde etablert seg i et hus på den tiden de kom. Ellers har buken også en eskatologisk syn som jeg ikke kan stå innenfor. Bortsett fra dette, så er det mye bra å hente i denne. Jeg likte spesielt delen som spesifikt angår apologetikk.

"We often said at that time if the world knew - if it had witnessed our pain, if it had seen an entire people being killed and uprooted it would have never allowed it to happen, we were so wrong."
- Riyad Mansour.

Lesesirkel 2021.
Jeg støtter forslaget om å lese Jon Fosse denne gangen. Selv har jeg flere av bøkene hans i bokhylla, men trenger et puff i ryggen for å komme i gang for alvor. Fordi gruppen har gitt seg bedre tid til lesingen av hver enkelt bok dette året, foreslår jeg Fosses Trilogien som er en samling av tre korte romaner «Andvake» (75 sider}, «Olavs draumar» (80 sider) og «Kveldsvævd» (59 sider) som nå fås i ett bind på 238 sider.

De er funnet nå i ruinene, bekreftet drept etter et bombeangrep. Besteforeldre, 3 tanter og 9 kusiner (barn).
Vi skjermer datteren vår (min yngste) så godt vi kan, fra de grusomme bildene som kommer frem i nyhetssendingene.
Vi ser på bilder fra Jabalia, slik det så ut før bombingen, det fine huset til besteforeldrene, hagen, det lett gjenkjennelige daddeltreet foran terrassen.
Vi vet at en av hennes onkler med familie og en av hennes tanter (hennes mann, også bekreftet drept) med barn fremdeles er i live.
Jeg har ikke lest noe de siste månedene, men jeg har mange bøker på siden min her som jeg ønsker å lese.
God helg.

"I used to come here to say protect my people from war crimes and crimes against humanity.
Now I come to call for protection from genocide."
- Riyad Mansour.

Jo. Å tro på norsk media er det lett å få det synet du har. Ensidig og demoniserende slik at Israel blir fremstilt som overgriperen.

Hjertelig takk for tipset, Ingunn. Jeg har ikke greid å glede meg med en bok på flere måneder, men nå satt den endelig. Gikk rett inn på BookBites og til min store overraskelse kunne jeg laste ned boka med en gang. Har alltid hatt sansen for Ingvar Ambjørnsen. Nå koser jeg meg med en bok for første gang på altfor lenge.

Du mener vel at vi bruker denne uken til å komme med våre forslag til årets første felles bok?

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)

Et følelsesmenneske uten illusjoner.

Her er det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt, Ferdinand Bardamu, raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika før han lar ham returnere til Frankrike for godt.

I avsnittene fra første verdenskrig er det tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår slett ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak. Heller ikke i Afrika (i den franske kolonien Gabon?) har Ferdinand noe til overs for sine landsmenn. Der havner han på en ensom utpost i jungelen på lignende vis som Marlow i Conrads «Mørkets hjerte».

Flukten til Amerika
Ferdinand flykter riktignok etter kort tid via en spansk koloni som roer på et galeiskip (!) til New York. Byen imponerer stort som verdens første «vertikale» by. Både reisen og ankomsten er friskt beskrevet med glidende overganger mellom realisme og pur fantasi.

Selv om hovedpersonen virker både selvmedlidende og rastløs, har romanen også en samfunnskritisk side. Det går tydelig fram i omtalen av levekårene i Amerika. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som en elev av datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Retur til Frankrike
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk utenfor Paris..

Mye er gjenkjennelig fra for eksempel Tove Ditlevsens skildring av Vesterbro i «Bardommens gate,» men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra i det lange løp for vårt følelsesmenneske. På et tidspunkt stikker han av og finner seg en legestilling på et psykiatrisk sykehjem. Resten av boka handler i vesentlig grad om det vanskelige forholdet til vennen og krigsveteranen Robinson.

I det hele tatt gjenspeiler romanen et misantropisk syn på mennesket. Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med rørende sympati.

Forholdet til andre forfattere
Det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke sine medforfattere. Om Marcel Proust, død noen år tidligere, skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Seinere (s. 230) kommer han med et tilsvarende spark til 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne som anklages for den følelsesmessige kulden han mener å finne i et brev Montaigne skriver til kona si etter sønnens død.

Mot slutten av den lange reisen mot dag. OBS - her røpes noe fra handlingen!
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Céline gir likevel ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere synes det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, kanskje den blir lettere å utholde enn de mange døgnene vi har fulgt Ferdinand og de andre karakterene på den strevsomme reisen sin 1914-1934?

Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

Boka inngikk i felleslesningen til Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Dette har aldri handlet om et ønske om fred.
Fordrivelse har vært målet, en fordrivelse som endte med det som vi ser skje i Gaza nå, et
folkemord.

"I used to come here to say protect my people from war crimes and crimes against humanity.
Now I come to call for protection from genocide."
- Riyad Mansour.

Hei! Jeg opplever stadig at uthevinger i lister forsvinner. Nå er jeg i ferd med å ferdigstille leseutfordring-listene mine fra 2023. Alle titler er utheva, og ligger med to stjerner på hver side av det som skal utheves når jeg ser på "rediger liste". Når jeg lagrer så er likevel ikke det mellom stjernene utheva. Har prøvd å fjerne stjernene manuelt og utheve på nytt, har prøvd å fjerne alt i lista, lagre, så lime inn lista på nytt igjen i det som nå er en tom liste. Ingenting funker.

Det er altså i tekstfeltet på listene jeg mener. Se eksempel under. Alle de som her IKKE er utheva, er utheva når jeg redigerer. Den nederste tittelen har stjerne på begge sider, men kommer her opp uten utheving og med stjerner på én side.

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå