Bokelskere.no

Dette er nok en dyptpløyende bok skrevet av Don K. Preston. Han går grundig til verks rundt anklagen rundt erstatningsteologi som preterister ofte møter på, og går til selve roten og snur på hver stein og får til slutt dispensasjonalismen til å innse sin egen erstatningsteologi. Preston er grundig bibelsk og avslører alle "Israelvenners" tankegang om at det nasjonale Israel fortsatt er Guds utvalgte folk. Til tider kan grundigheten gå over i at man må bruke litt lengre tid på boken enn å bare lese igjennom, men dette løsner også etterhvert og Preston setter en solid stopper for anklagen om erstatningsteoligi. Ikke den beste boken han har skrevet, men den er ikke dårlig heller.

Etterforsker uten oppdrag.
Storbyen framstår som nedslitt og dyster, bare Saint-Régis hotell har preg av overdådig luksus. Tidligere inspektør Maigret virker desorientert og gretten i det for ham uvante miljøet. Vi står åpenbart overfor et mysterium, men hva er egentlig spørsmålet? Etter mye om forskjellen på amerikansk og fransk politipraksis, skyter endelig intrigen fart til en forrykende avslutning.

Maigret i New York kom ut på fransk 1947; på norsk oversatt av Birger Huse i 1964. Min utgave med den samme oversettelsen ble utgitt av Samlerens bokklubb 1970 i et dobbeltbind med Maigret i Arizona. Selv om språket flyter bra, stusser jeg over at karakterene fortsatt er dis etter at de er blitt enige om å bruke fornavn på hverandre, den amerikanske dusformen. Maigret heter riktignok alltid Maigret, også hjemme hos kona.

Boka ble filmet så seint som 1990. Se også omtalen min av Tre rom på Manhattan, skrevet omtrent samtidig.

Entusiasme for en nesten glemt glanstid.
Forfatteren river leseren med i denne kulturhstoriske beretningen om det muslimske Andalusia. I tid strekker historien seg fra 700-tallet til 1492 da Granada overga seg til de katolske regentene Isabella og Ferdinand. Kort tid etter begynte forfølgelsen av gjenværende jøder og muslimer i Spania.

María Rosa Menocal poengterer med stor energi at i årene før 1492 var den iberiske halvøya preget av religiøs og kulturell toleranse. De muslimske herskerne etablerte store biblioteker, hvor språkmektige lærde sørget for oversettelser og spredning av klassiske greske tekster til arabisk, latin og moderne europeiske språk. Noe spesielt fredelig var denne epoken likevel ikke. Det var innbyrdes stridigheter både blant muslimske og kristne småkonger, gjerne med allianser på tvers av trossamfunnene.

Menocals begeistring er til tider vanskelig å følge, men hun bringer boka til en fin avslutning ved å peke på trekk ved den andalusiske kulturarven som lever videre trass i ødeleggelsene. Det gjelder både arkitektur og i litteraturen, hvor hun spesielt nevner Miguel Cervantes og Salman Rushdie.

Forlagssjefen selv, nylig avdøde Hans B. Butenschøn, har skrevet undertekstene til de mange gode illustrasjonene.

"How low is the threshold of morality?"
- Dr Omar Suleiman, 14 januar 2024.
(Dr Omar Soleiman Calls Out Biden Administration for Hypocrisy Over Gaza.)

Siden sist, når det enn var, har jeg kun kommet 90 sider (1/3) inn i boka Demokratiets langsomme død av Janne Haaland Matlary. Jeg har ofte likt å ha en motstemme til mine egne meninger, Haaland Matlary er en slik stemme. Hun mener om migrasjon at vi blir altfor følelsesmessige involverte i slike saker, og bruker Ungarn sitt gjerde rundt grensa som bakgrunn. For da det kom 800 000 tusen mennesker på flukt fra Afrika, Syria og Afghanistan samtidig, var det f.eks kun Listhaug av sentrale politikere som ga tommelen opp i Norge for et gjerde rundt Ungarn. Vi andre "følte" for mye, sier hun i boka. Jeg mener det er en vrien balansegang, for uten følelser faller medmenneskeligheten sammen - samtidig som noe måtte bli gjort.

Nå som årsmøtene har kommet til endes bør det bli mulig å lese mer. Satser på det :-)
Nyt dager og kvelder og netter den neste uka med ei bok i hånda eller stemme på øret.

"International law cannot be an a la carte meny. It must apply equally to all."
- Lana Nusseibeh, 21 februar 2024.

Jeg har hørt mye om Aage Samuelsen, spesielt musikken hans som er både oppløftende, oppmuntrende og fylt med gode åndelige tekster og melodier. Aage ble sett på som en kontroversiell banebryter og reformator i Norge der han bl.a. gikk hardt imot tørr kirkekristendom, prester i lange kapper, pinsevenner, andre venner og journalister og media, men han kunne også være direkte med "sine egne".

Broder Aage, som han også ble kalt på folkemunne, hadde mye humor i sine framtredener og fikk møte mye motgang, men også medgang, og han hadde alltid et gullkorn på lur. Selvom jeg mener at Aage hadde flere poenger og at Gud til en viss grad brukte Ham til å få fram evangeliet gjennom den originale personen som Aage var, så synes jeg mye av det jeg leser i denne boken er noe drøyt, unødvendig og overfladisk fra Aages side, ting han tullet om og måter han gikk fram på, og hvordan han prøvde å unnskylde syndefallene sine, selvom han indirkete også innrømmet dem.

Jeg tror at mye av Aages tjeneste begynte bra, men at han etterhvert ble litt for høy på seg selv og tjenesten sin etterhvert som populariteten hans steg, noe som spesielt er en diger fallgruve for mange predikanter og fremtredende gudsmenn. Tross dette innholder boken mange gode gullkorn med futt samtidig som den kan få smilebåndet til å lea på seg, mens noen gullkorn ikke var like morsomme. Kanskje de var mer morsomme i sin samtid? Jeg tror allikevel ikke jeg fikk noe bedre inntrykk av Aage enn jeg hadde fra før, kanskje heller det motsatte etter å ha lest denne. Boken er allikevel en helt grei innføring i Aages oppturer og nedturer, samt hans opptredener og væremåte. Han var en original, noe han benyttet seg av til det ytterste, men som han også til de grader så ut til å misbruke.

Stranger gjør historien levende ved å blande fiksjon og fakta. God bok om grusomme hendelser!

De magiske tankers år.
Enig med deg i det du sier til slutt: ikke noe poeng i å lese bøker som ikke gir leselyst. Jeg skal dessuten være forsiktig med å si så mye mer om ei bok lest med innlevelse for flere år siden. At jeg likte boka, bygger på at Didion selvransakende tar for seg hvordan mange av oss kommer til kort overfor døden blant våre nærmeste og isteden hengir oss til illusjoner eller «magiske tanker.»

Ei nylig bok som tar opp ektefellens sykdom og død, er Ti amo av Hanne Ørstavik. Den er kort og nøktern i forhold til Didions, men er svært godt skrevet.

Har lest både Terapeuten og Elskeren, som var noe slappe, men endelig glimter hun til med Enken. Den siste boka i trilogien som kan leses som enkeltstående.

Likte nok Terapeuten minst av henne så langt som kanskje var hennes mest populære bok. Syntes det var helt ok lesing, men ikke noe mer enn det. Etter de to første bøkene av henne, var jeg usikker på om jeg skulle lese mer av dette forfatterskapet eller ikke, og er glad jeg ga det en sjanse til.

En rolig psykologisk thriller
Enken er en psykologisk thriller, og syntes ikke den var heseblesende eller overraskende, så det var ikke derfor jeg likte den. Jeg likte kontrasten i boka, balansen mellom det stillferdige og det paranoide. Hvordan paranoide tankene kommer krypende til hovedkarakteren Evy. Syntes det var gjort på en elegant måte.

Evy får vite av en av nabofruene at hennes mann har segnet om på vei til en miljøvernorganisasjon med sykkel. Etter hans død, vandrer handlingen i boka dagene før og etter hans dødsfall. Hun liker ikke hvordan hennes voksne barn diskuterer om henne når de treffes, og de ikke tror at hun merker det. Da Evy får besøk av politiet, er det kanskje en mistanke om at Erling kanskje ikke døde naturlig likevel? Etter hvert dukker det også en gammel venn av Erling. Hva vil han og og hvorfor dukker han opp nå?

Etter hvert snører det seg et slags nett rundt Evy, og ting hender som gjør til at hun tviler på både folk seg selv. Hva er det som egentlig foregår, og hvorfor er hun sånn i tvil om alt?

Krypende uro
Handlingen kan kanskje virke noe typisk og noe man har lest om før, delvis er det også nettopp det. Men likte måten handlingen ble fortalt på. En blanding av fåmælt, paraoid og panisk måte uten å overdrive. Forfatteren beskriver realistisk hvor alene Evy er i alt, om hun er redd for å miste fatningen eller om folk virkelig jobber mot henne. Følelsen av å miste seg selv på en måte.

Kapitlene var svært korte og engasjerende. Ofte leste jeg litt mer enn planlagt på grunn av en mystiske fortellerstemmen. Det gjorde meg ikke noe at denne psykologiske thrilleren ikke var heseblesende som de ellers bruker å gjøre, og ikke overraskende. Det var lett å gjette hvem eller hva som egentlig sto bak det hele, men likevel ødela det ikke intensiteten i boka for min del. Karakterene var temmelig sære, og spennende å bli kjent med. Det var de som holdt på drivet i boka. Det var også interessant å lese om Evys plutselige ensomhet etter førtifem år langt ekteskap. Må jo være rart å bo sammen med noen som plutselig ikke kommer hjem igjen, og man er mutters alene. Man må tilvenne seg en helt ny hverdag. Likte at denne psykologiske thrilleren besto av flere lag, og som samtidig var menneskelig. Det er jo mer vanlig å lese psykologiske thrillere som er litt over the top, men denne var mer nøytral.

Enken er god lesing hvis man vil ha en mer hverdagslig thriller med vanlige karakterer, som tviler på sin egen realitet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Typisk engelsk?

Boka er en hjertevarm komedie full av ironiske spark til skallet av stive manerer og forventninger som omhyller middelklassen. Bare ved å bryte ut av dette skallet klarer hovedpersonen, Lucy, å finne seg selv og kjærligheten. Dette utgjør moralen i denne romansen med et feministisk budskap. For å komme dit har Forster underveis bidratt med vittige dialoger og observasjoner, ikke minst om britiske turister på dannelsesreise i Italia.

"Is it only terrorism if it's a non-state actor?
If someone's sitting inside a room of suits and can press a button and terrorize thousands of people and murder innocent people with no consequences, how is that not terrorism?"
- Omar Suleiman.
(Omar Suleiman: Palestine, Gaza, Oct 7, Israel, Resistance, Faith & Islam / Lex Fridmann Podcast #411)

Dette er en noe under gjennomsnittet bok om multimodal tekskompetanse. Med uttrykket mener forfatterne hvordan man skaper mening - kunnskap og opplevelser - gjennom forskjellige tekster. Boken tar for seg flere forskjellige medier, alt fra vanlig boksjangertekst, læreboktekster, musikk, film, reklame med mer og viser hvordan dette kan brukes i en klassesetting som kan gi elevene muligheter til å lære og til kritisk refleksjon.

Dessverre blir boken ganske langtekkelig lesing og forfatterne bruker mye av tiden på å gjenfortelle hva de forskjellige modalene, tekstene og bildene forestiller, som om ikke leseren er i stand til å se det selv, men på den andre siden så kan det også få leseren til å reflektere noe, så det er ikke helt bortkastet, men jeg synes det blir litt i det kjedeligste laget. Boken er i tillegg vel akademisk og det kan virke som om Maagerø og Seip Tønnesen til tider skriver over hodet på lærerstudentene eller de andre leserne som de ønsker å nå med sitt multimodale budskap.

Noe av innholdet/tekstene kan være gjenkjennbart fra man selv gikk på barne- og ungdomsskole og man kan sikkert få noen nostalgiske øyeblikk, men presentasjonen av det multimodale klarte ikke helt fenge min interesse som student, men innimellom var det nok noe å plukke med seg og man blir noe mer bevisst når man møter på de forskjellige modalitetene i undervisningsammenheng på skolen. Boken havner ikke helt i vasken, men kunne vært noe mer engasjerende skrevet slik at mottakere som meg, kunne ha fått litt mer ut av den. Dette er tross alt en pensumbok for meg, så får vi se hvor mye den blir lagt vekt på med tanke på vårens eksamen.

Bjerke og Johansen gjør en god jobb med denne innføringen i norskfaget for de spente førsteklassingene som hvert år inntar skolebenken. De kommer med gode tips til de fleste områder som har med norskundervisningen å gjøre og samtidig gir de også et godt faglig innblikk i hvert område, alt fra det fysiske miljøet til hvordan man kan undervise og legge til rette for lesing og skriving, enten det skjer gjennom stasjonundervisning, pc/nettbrett eller på den "vanlige" måten. Dette er en av pensumbøkene jeg har under studiene mine og da er jeg jo heldig som har Ronny Johansen som norsklæreren min på høgskolen. Dette er ikke bare en god bok å ha under studiene, men også en bok man kan ta med seg videre inn i lærerjobben og bruke som et meget fornuftig oppslagsverk.