Viktig og vond bok om alt et barn ikke skal oppleve. Formidlingen trekker ned, da jeg ikke opplever fortellerstemmen som fullstendig troverdig. Men tema er på sin rette plass, og anbefales å lese om!
"Nå må jeg være den løven jeg ikke er." <3
Dette var en intens og rå og på en måte gjennomsiktig leseropplevelse. Grotesk og behagelig på samme tid. Likevel er jeg glad ikke alle gode leseropplevelser er lik denne.
Usikker på hvilket perspektiv jeg skal bedømme denne fra. Som voksen leser synes jeg den var vittig og morsom, gjennomført på sin måte. Men jeg vet ikke hvordan den er mottatt av ungdommene selv? Når den opp, eller er det alt for mange referanser til oss voksne? Jeg vet ikke, men en kul leseropplevelse var det absolutt.
Jeg sitter på en benk og ser på alle folkene. Det gjør meg godt å se at det fins så mange mennesker som ikke er meg. At det fins så mange andre. Jeg føler ømhet for dem. De fleste gjør så godt de kan.
Jeg gjør så godt jeg kan.
Det er noe med fortellerstemmen jeg ikke helt greier å akseptere. Det er som om forfatteren velger å skrive i tredjeperson for å skille historien mellom karakteren hun skriver om, og seg selv. Uten å lykkes noe særlig, dessverre.
Og derfor dukket døden opp i en lesebok
da jeg så det diktet
Det handlet om at kjærligheten krevde mot
og det mer enn jeg likte
Men det er lenge siden nå
at vi gikk på den skolen
Det er lenge siden nå
at hun bar den kjolen
Og derfor dukket døden opp som en sprø idé
for da jeg så på henne
og skjønte at hun bare ville være i fred
ble det tungt å leve
Men det er lenge siden nå
at hun var en ung kvinne
som jeg aldri kunne få
noensinne
Det som skjer mot slutten er noe av det vakreste av alt
Bare tenk på høsten, like før bladene har falt
ned på bakken
Varme farver gjør meg øm og glad,
får meg til å forstå at døden er bra
Jeg har ikke tid til å lese så mye om dagen, men jeg er godt i gang med Mean av Myriam Gurba. Hvis jeg rekker å fulleføre den, gir jeg meg nok i kast med noe norsk fra 2017. Enten Fra a til nå av Ellisiv Lindkvist eller Gauphosta av Bjørnar Bergem.
I have a deep respect for big-time liars. They create religions. They create poems. They make art. Liars move us. Liars make us believe that Nietzsche was wrong. God can't be killed. Only hidden.
Death does have a gender. She likes to flirt.
We act mean to defend ourselves from boredom and from those who would chop off our breasts. We act mean to defend our clubs and institutions. We act mean because we like to laugh. Being mean to boys is fun and a second-wave feminist duty. Being rude to men who deserve it is a holy mission. Sisterhood is powerful, but being a bitch is more exhilarating. Being a bitch is spectacular.
It's lonely to be alive and never know the whole story.
Robert Mapplethorpe was cute. The kind of boy I really like, slightly evil-looking with black curly hair.
Fear of not being understood is the greatest fear I thought lying on the bathroom floor at 11 P.M. Worse than not pleasing people, worse than anything else I can think of. Worse than being cold or alone. Worse than getting old.
A bunch of good-looking suburban guys, 18 or 19, same as me, who all owned cars, trashed me for two reasons: I was drunk, they didn't know me. I wrote my name on the sand with my toe. EILEEN MYLES. Yes, that's who I am. I rubbed it out with my foot.
The titles of her books in her shelves didn't impress me. You could tell she still had her college books. I'm always shocked at what people haven't lost.
I lay on the bed, fascinated by the acrid taste of piss, yet horrified at the inadequacies of my tape collection.