Bokelskere.no

Hahaha... Nydelig! (Jeg glemte helt at det var sammenvokst tvilling som var greia. Diktet har et såkalt "negative space" som ser ut som et toalett. Derav haha, selv om diktet egentlig var ganske så fiffig).

Fin og realistisk bok som tar ungdom på alvor. Veldig god språklig flyt, og nynorsk som ikke er "uforståelig" selv for Aasen-skeptikere. Boken skildrer sorg på en måte jeg personlig kjente meg igjen i, og det kom en og annen tåre i løpet av boken.

Eg fekk ikkje heilt taket på denne romanen. Fyrste gong det skjer med ei Sundstøl -bok. Eg las til endes, men eg kan berre sånn delvis gjere greie for innhaldet. Framsida består av to krusedullar i ulike fargar. Ein svart og ein raud, vikla inn i kvarandre, men likevel adskilte. Ein svart prikk og ein rud. Ganske forvirrande. Eg har fått med meg at det handlar om ein forfattar med skrivesperre, den slitne kona hans og eit barn med utfordringar. Det siste las eg eigentleg på baksida. Hullet han krøp ut av er lettlesen og velskriven, men samtidig så til dei grader kunstnarisk at boka gjekk meg over hovudet. Kan vere at eg er ute av stand til å bedømme den kunstnariske kvaliteten.

Las nettopp Jeg sank. Ein ting er sikkert ja, og det er at Sundstøl for det meste held seg på det indre plan, og i krysning mellom røyndom, fantasi og det underbevisste.

Følger opp "Jordmunn" på en fin måte. Innehar mange av de samme kvalitetene som den første boken (blant annet den særskilte stemningen og miljøet), men er i mine øyne enda mer intens og spennende. Reyes framstår for meg som en unik og "annerledes" stemme, uten at jeg er verdens mest beleste kar.

Morsom og fargerik bok, med noen ordentlig slemme krokodiller. (neida, joda)

En veldig fin og litt kjedelig barnebok. Heldigvis kjedelig på en god måte, om det gir noen som helst slags mening? :) (Fin på en god måte også).

Eg tykte desse gjentakingane var svært kraftfulle. Han vender stadig tilbake til mora si gravferd og til familielunden deira. Ikkje før mot slutten innser han kor viktig denne lunden var for dei, og framleis er for han. Slik også slike lundar og tuntre har knytt folk, familier og slekter til tre og til naturen til alle tider og gjeve dei identitet og røter. Sjølv heilt på slutten, når han tek seg fram om natta, følgjer han dei døde trestubbane, og han knyter ein tråd frå ullgensaren, som mor hans strikka til han, rundt stubben ved skoleporten, for å finne vegen til skulen. For meg veldig bra biletebruk. Trea viser veg som dei alltid har gjort, både framover og bakover, til skulen og til minnet frå fortida. Heilt utsvolten og sjuk må han inn i skulebygget for å finne dette minnet. Eg synes at språket og lengten bakover passar bra all den tid verda i det store og det heile har gått under. Han er ein gamal og døande mann som berre har minna sine.
Han fortel mykje om matkøen han står i, og at straumen er borte, og han fortel om at den sterkaste sin rett no rår. Ei ytre skildring av vald og katastrofe hadde passa i ei heilt anna type bok. Denne boka er skriven på eit indre plan, med hint om ytre hendingar.
Viss Sundstøl kan mykje betre enn dette må han vere heilt i særklasse. Skal iallefall finne meir av han. Eg har lese ei anna bok av han som heiter Dag frå natt. Også den mykje på eit indre plan, og veldig bra, men eg levde meg enno meir inn i En hellig lund.

Svært vakker og lavmælt bok. Ein postapokalyptisk dystopi som berre antydar kva som har skjedd, og som i det store og det heile er ei kjærleikserklæring til naturen. Ein gamal mann skriv om minnene sine frå før alle trea døde, og før dyra og dei fleste menneska forsvann. Han minnes mor si og forfedre som levde av, i, eller nær skogen. Med sine siste krefter freistar han å forstå kva alle minnene djupast sett betyr.

Magisk realisme fra Argentina er ikke noe man leser hver dag, og dette var absolutt et friskt pust. Av en eller annen grunn føler jeg denne romanen har et "svakt" slektskap til Mathias Faldbakkens "Vi er fem", uten at du i "Jordmunn" får inngående innføring i hvordan jorden er eller fungerer. Boka kunne gjerne hatt en ekstra runde med språkvask, men litt pirk her og der klarer ikke å ødelegge stemningen og den spesielle fortellerstilen i boken. Er allerede i gang med oppfølgeren "Miseria".

Fint volum. Liker spesielt historien om karen som ikke skal dø, og som møter Dream hvert hundrede år, samt "serie-morder-konferansen". Gode illustrasjoner og underfundig, men spennende tekst.

En historie som er både fin, trist og sår. Lettlest til tross for tidvis tung tematikk, og med godt driv til tross for at dette ikke er noen spenningsroman. Liker at historien har blikk også fra personer på barnevernets side av saken som føles både troverdig og realistisk. Synes det er en flott debutroman.

I Evige Øyeblikk skriv Zweig om William Blake. Eit av trykka til Blake var noko av det kjæraste han eigde livet ut. Derfor lånte eg denne boka der Geir Uthaug har attdikta Uskyldens og Erfaringens sanger. For fyrste gong på norsk. Fyrst fortel Uthaug om Blake sitt liv og dikting, så hovuddelen der venstre bokside viser Uthaug si omdikting, og høgre side Blake si gjenskapte etsing i ord og bilete. Til sist ein kort del der Uthaug tolkar kvar av dei 54 platene.
Eg måtte hente lesebrillene mine inne på stovebordet for å ha sjanse til å tolke orda på fleire av platene. Las gjennom boka i senga ein søndag føremiddag. Interessant å bli kjend med William Blake i originalform og i Uthaug sine gode omdiktingar.

Flott bok om ein einsam pungnasebjørn på ein slags Noah's ark, berre at arken er ein linjekryssar eller noko sånt. Alle dyra er to. Pungnasebjørnen er aleine og einsam. Kanskje er han den siste av sitt slag? Han er på dekk, i matsalen, i dansesalen, i lugaren sin, der det berre er ein tannbørste og ei enkelt seng, i biblioteket, der han les at pungnasebjørnen er sympatisk, men svært sjeldan og sky, og nedanfor ei teikning som berre liknar litt.
Eg skal ikkje røpe noko. Boka er fin. Blyantteikningane er i svart/kvitt, og er både detaljerte og har mange pusterom på same tid. Når bjørnen er på biblioteket, ser vi til dømes berre utsnitt av ei ugle bak skranken, bjørnen som les i ei bok, og ei ugle som leitar i ei bokhylle, eit lite skilt som seier "røyting forbudt" og ein kort tekst. Resten er tomrom. Kanskje framhevar det einsemda.
Dei to sidene som viser nyttårsfesten på skipet er full av liv og rørsle.
Eg har ikkje tenkt å røpe noko. Enkelt og greitt så likte eg den sympatiske pungnasebjørnen, og eg likte boka.

Eg har lese ganske mange Varg Veum-bøker. Staalesen skriv kortfatta, men slåande, iblanda både humor, malankoli og vemod. Staalesen er særleg god på treffande personkarakteristikkar.

"Men først oppsøkte jeg den adressen hun hadde gitt meg. Hybelleiligheten William Bøschen hadde skaffet seg, lå i annen etasje i et av smauene ute i Storeviken, den eneste bydelen som kom uskadd fra den store bybrannen i 1702. Det gamle trehuset så ut som det kunne vere fra før den tiden, og vertinnen noe som var reket i land, en gang det blåste fra nordvest. Det gråmelerte håret stod i en sky rundt hodet hennes, og det var noe skjevt og jordslått over ansiktet hennes som tydet på høy luftfuktighet i nabolaget. Storvokst og mektig fylte hun hele døråpningen til huset, uten mine til å slippe noen forbi."

"Paulsen stirret stivt på førstebetjentens slipsknute, knyttet like hardt som en båtfortøyning etter et stormvarsel om høsten."

Varg Veum har ein fot i skuggesida og den andre ein plass der det i beste fall er skya opphaldsver. For meg gjer det Varg til ein likandes type. Trass det mørke i Veum-universet har hovudpersonen ein grunnleggjande godleik og humor som gjer at håpet lever.
Han har medkjensle med dei utstøtte, kanskje fordi han veit at han like gjerne kunne ha vore ein av dei, og han er tøff nok til å tørre å utsetje seg for farer på deira sine vegner. Synes det er fornøyeleg korleis han stadig prøver å sjekke opp damene han støter på i løpet av desse åtte forteljingane. Med blanda hell.
Som vanleg ferdast Veum i Bergen og området rundt, men i eine forteljinga køyrer han opp til Førde og heilt til Molde for å undersøke ei sak. Eg likte godt dei treffande skildringane av særleg Førde.

"Når du kommer ned til Førde fra Halbrendslia, oppdager du fort at dette er et av de stedene der Gud ombestemte seg. Først hadde han bare tenkt at det skulle være en trivelig liten grend, med noen spredte gårdsbruk, kirke, prestegård og et par andre embedsmannsboliger, der den lå idyllisk til, ved elveoset til den fiskerike Jølstra. Men så kom han - eller var det kanskje konjunkturene? - på andre tanker, og slo til med storindustri og handelssenter, fylkessykehus og eneboliger oppi fjellsidene som du måtte til Holmenkollåsen for å se de samme dimensjonene på.
Men Førde sentrum ble aldri noe annet enn en prærieby, forlagt til bunnen av en norsk fjellgryte, med tungt, grått skydekke hengende langs bergveggene mesteparten av året, kaldt og frostig om vinteren og altfor hett på de varmeste sommerdagene. Det var ikke til å undre seg over at de trengte et godt utbygd sosialvesen."

Eg kosa meg med denne boka, sjølv om eg ikkje fekk like godt tak på alle dei åtte forteljingane.

Stemningen i denne boken er uovertruffen, og illustrasjonene skal ha en stor del av æren for det. Teksten har også sine kvaliteter, men det er samspillet her som får denne til å skinne. Dette er en dystopi som virkelig får en til å tenke. Det er et passelig tykt lag med frykt for hva den teknologiske utviklingen kan gjøre med menneskeheten smurt tykt utover denne skiven med melankoli.

Netflix kommer med spillefilm basert på denne i mars 2025, men den ser betraktelig mer "Hollywoodsk" ut enn denne boken er. Spent på hva de gjør med slutten (som er fantastisk i boken).

Jeg leste en overskrift hvor skribenten syntes det var synd at denne boka ble en roman og ikke en sakprosabok. Jeg er veldig glad for at den er en roman. Personlig mener jeg at nettopp den skjønnlitterære måten å forvalte dette stoffet på gir et annet handlingsrom, og forfatteren mer frihet. Og leseren (og da mener jeg fortrinnsvis meg selv, og de som måtte være noenlunde som meg) får en annen inngangsport til stoffet og blir konfrontert på en annen måte enn i sakprosaverdenen.

Denne boken løfter frem historier på en måte som gjør at i alle fall jeg fikk kjenne på store deler av mitt eget følelsesregister. Både flauhet, tristhet, kamplyst, nostalgi, sinne mm.

Jeg synes boken er utrolig godt komponert, og er svært imponert over hvor godt den flyter, da den er satt sammen av veldig mange forskjellige typer uttrykk, anekdoter og tilbakeblikk.

En bok jeg tror veldig mange har godt av å lese. Jeg vet at jeg hadde det.

Same her. Las boka på ein ferietur i ungdomsåra. Slukte heile greia og elska det

Høyres ut som ei fin oppleving. Ulvepuls er ei av dei beste bøkene eg har lese. Unikt å oppleve ifrå ulvane sin synsvinkel.

Blir ikke enig med meg selv om hva denne boka sier om oss mennesker, men jeg er nesten helt sikker på at den sier noe om oss. Lien har en fin strek og tegner meget uttrykksfulle roboter. Det er knapt med dialog, men illustrasjonene klarer, få tekstlige eskapader til tross, fint å formidle historien. Slutten sitter godt!