Bokelskere.no

Vi dro ut til IKEA og kjøpte et stellebord, det fylte vi med stabler av kluter og håndklær, og på veggen over klistret jeg en serie postkort med bilder av seler, hvaler, fisker, skilpadder, løver, aper og The Beatles i den fargesprakende perioden, så barnet skulle se hvilken fantastisk verden det hadde kommet til.

Ver ikkje redd for meg, fall ikkje ned || i hemntankene dine på ny. || Rist av deg ordet mitt som kom til å såra deg || og la det flyga ut av det opne vindaugea. || Det vil komme attende for å såra meg || uten at du styrer det || sjølv om det vart lada med ein hard augneblink, || og den augneblinken skal bli avvæpna i mitt bryst.

hopefully, when you are young you will discover something called love, which is really just another name for going home.

Pain didn´t ever really stop, he thought; it just changed forms.

Tenk nå, jeg har ikke sett sola på åtte år. Jeg har jo selvsagt sett sollys fra vinduet, men den skinner aldri rett inn hit, og jeg har bare vært ute om natten. Eller nei, da jeg var i terapi, da gikk jeg til terapeuten, og da kunne det hende at sola skinte. Noen ganger ble jeg sittende i parken etterpå. Og leste i en bok. Der i nærheten er det et antikvariat, jeg gikk dit og kjøpte en pocketbok og gikk til parken for å lese. Jeg lengter etter lukten i antikvariatene. Men mest av alt lengter jeg etter sånne øyeblikk som når det er femten eller tjue minusgrader og sola skinner akkurat på den måten og snøen knirker under skoene slik den knirker i kulde. Og når man da går på biblioteket, der det er stille, kanskje høres det noen små lyder, rasling, dempede stemmer, hvisking, og der kan man vandre hele formiddagen mellom hyller og i tomme ganger. I biblioteklukten.

Pass på hvor du setter føttene når det er midnatt, for da står jordkloden opp ned.

Han hadde ikke skjorte på, og vannet rant over ryggen hans og gjorde bukselinningen mørkere. Hun snudde seg bort, for hun hadde aldri likt at menn spradet omkring uten skjorte. Selv når mannen hennes tok skjorten av for å hogge ved eller reparere taket, reagerte hun. Hun oppfattet det som forfengelig stolthet, en slags utfordring. Se her, kvinne, dette har du ikke lov til - men jeg kan gjøre det.

Faren syntes idioti var underholdende, og idioti fikk han øye på overalt.

det er så tungt å bære || disse lenker jeg har å vandre med || der ingen nøkkel finnes || ingen mann å slipe den || som fra sliren trukket || dette sverd mot min puls || og ingen dager føles ekte

kanskje er Oslo/Moss || strekningen i livet mitt || kanskje er nettopp dette || den eneste, lange veien hjem

-Fugledansen, fugledansen, ropte de og løp frem slik at stolene veltet. -Javel, da, sa læreren. Men da begynte Siri å gråte. For undulaten hennes var død på torsdag, og så kunne de ikke ta fugledansen likevel.

Og så tenkte hun på bursdager og multekrem og pling på boksen, for det gjorde hun når hun nesten gråt, men ikke måtte.