Bokelskere.no

Etter at dagens siste pasient hadde gått og det nødvendigste papirarbeidet var gjort, gikk beina av seg selv bort til polet, og hver gang jeg var der, ble jeg like fascinert over at man helt lovlig, uten risiko for politi og arrest, til og med uten resept, kan gå inn i en statlig drevet butikk og kjøpe et sterkt avhengighetsskapende og tvers igjennom giftig rusmiddel, og i tillegg bli møtt av høflige, vennlige, kunnskapsrike og kultiverte mennesker som sammen med de vakre flaskene på rad og rekke utgjør den delen av alkoholens verden som det alltid er behagelig å oppholde seg i, og som er like velsignet og godkjent fra statlig hold som Stortinget og kongefamilien og NRK

Det var så nydelig og apetittelig alt sammen, og mens jeg bar kartongen bort til kassen, tenkte jeg på hvordan man blir hjulpet og oppmuntret inn i misbruket, enten det gjelder mat, alkohol, Internett, spill eller penger; alltid står det horder av profesjonelle langs veien, heltidsansatte mennesker hvis yrke og arbeidsdag består i å heie deg videre, skyve deg enda lenger inn i det, og den dagen du ønsker å slutte, da oppmuntrer de deg til å kjøre på, forsette, drikke for hyggena skyld, drikke til maten kose deg med spillingen, shoppingen, man lever bare én gang, det er viktig å koble av, er det så farlig da

Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Hvis det ble hungersnød, ville jeg vært en av de første som strøk med

Ikke glem det intervjuet du leste her om dagen, der en samlivsterapaut ble spurt om hun ville anbefale utroskap som medisin for utkjørte samliv, og hun svarte: ikke mer enn jeg vil anbefale kreft. Og nå sitter du her med full spredning og håper at cellegiften skal virke

Ingen kjenner understrømmene i befolkningen så godt som en fastlege. Jeg har vært gjennom alt sammen, glutenfritt, laktosefritt, sukkerfritt, hver eneste overskrift i avisene og på nettet som får friske mennesker til å tro at hvis de slutter å spise brød eller ost, vil alt falle på plass. De middelaldrende forstår ikke hvorfor de er så trette hele tiden. Det er fordi du begynner å bli gammelz forteller jeg de, men de tror at dette ned aldring ikke gjelder dem, slik de tror at dette ned døden ikke gjelder dem. At det kommet til å gjøres et unntak i deres tilfelle. De tar det som en selvfølge at kroppen skal fungere krinkefritt, og blir overrasket den dagen den ikke lenger gjør det. Den dagen avføringen ikke vil ut, søvnen ikke vil komme, eller muskelene ikke vil samarbeide. Førtisyv er ikke gammelt, sier den førtisyv år gamle pasienten. Jo, sier jeg, førtisyv er gammelt nok til at du ikke kan holde på son før. Men dette vil de ikke gå med på. De vil fortsette som før, og så vil de kjøpe en bestemt type saft eller et grønt pulver på nettet, eller de vil få påvist en spesiell allergi eller matintoleranse, slik at de kan få fortsette som før likevel, hvis de bare drikker den saften eller spiser det pulveret eller kutter ut en eller annen sentral matvare eller holder seg unna pelsdyr. De vil ikke høre på det jeg sier, som er at de er nødt til å roe ned, være fornøyd, spise varierert og bevege på seg, i den rekkefølgen. Jeg er lei av å si det, og de er lei av å høre på det, men dette er sannheten og den er kjedelig

Denne ubestemmelige massen av tid og rom som vi alle er en del av, i forkant og etterkant av der som kalles livet

I flere år har jeg drømt om at Helle skal ta med seg ungene og reise bort en helg. En hel helg der jeg kan bestemme selv når jeg vil stå opp. Slippe å forholde meg til noen som helst, og hvis jeg ikke vil ha middag den dagen, så kan jeg bare droppe det og spise brødskiver i stedet. Og se på TV. Jeg skulle sett noe så jævlig med TV! De smaleste dokumentarene du faen kan tenke deg! Men det skjer jo aldri. For hver gang Helle og ungene skal bort, må selvsagt også jeg være med.

Jeg pleide å ha interesser. Og venner. En gang i tiden var jeg til og med ganske kul. Da jeg bodde i Stavanger, slapp jeg gjerne forbi køene på utestedene. Ikke fordi jeg nødvendigvis var så kul, men fordi folka jeg hang med, var det. I løpet av årene som familiefar har både interesser og personlighet stadig blitt mer og mer erodret bort. I dag er det fint lite som interesserer meg mer enn å se på tv. Og å få være i fred.

Jeg tenker på mamma som ligger i jorden, og pappa som drikker øl, og på jentene på skolen som ikke vil være sammen med meg

Jeg kjenner at jeg vil heller forvises til Sibir, som en annen Mandelstam, enn å delta, gi av meg sjøl, dele noe som helst, i dette jobbsøkerkursforumet.

Det er ikke alle forunt å ha kjent seg lykkelig

Jeg har hørt at jeg ligner på pappa. Så lenge jeg kan huske har jeg hørt: Herregud, hvor lik du er på far din! Av alle ting jeg misliker her i livet, misliker jeg aller mest å høre dette. Hvem vil ligne på en fraværende far? En kjærlig og omsorgsfull far vil jeg ligne på. Aller helst det. Men også en respektert far. En kjent og respektert, men også kjærlig og omsorgsfull far. Fins en sånn far? I så fsll: En sånn far vil jeg ligne på. En sånn far vil jeg være.

Hvorfor vikler jeg meg inn i fortida når det fins en framtid?

HEI

Hei, seier barnet
Hei, blomen
Hei, linerla
Hei, dagen og sola
Hei, hesten og kua og marihøna
Hei, mamma og pappa og kjøtmeis og sofapute
Hei, rare steinen og krokete tre og fråflytta maurtuve
Hei, traktor og gakk-gakk og gjerdestaur
Hei, stortå og gulrotåker og meitemark
Hei, alt, hei absolutt alt

STILT

Gammal eik omslutta av tett granskog
Rusten traktor bak låven
Ingen døyr så stilt og langsamt

KYRKJEGARDEN

Dei gamle damene i menigheita
raker mellom gravstøttene
Vil kare fram sine sakna
med raske rivedrag

På kyrkjetrappa
termoskaffi og heimebaka kringle
Ei lauvrive frå Jernia duger ikkje mot døden

DET GROR STEIN I ÅKRANE VÅRE

Det gror stein i åkrane våre
Nokon har ved ein feil eller på faen strødd steinfrø over åkrane våre
Vi bøyer ryggen og løftar stein, vi bøyer ryggen og løftar stein, vi bøyer
ryggen og løftar stein

Steinen bryr eg ikkje
Steinen lèt seg løfte, lèt seg kaste, lèt seg tippe i ura
Steinen konsentrerer seg om å vere hard
Steinen ber med seg nattefrosten langt inn i den solvarme dagen
Steinen ber med seg solvarmen langt inn i frostnatta

MUSVÅKEN

I dag er det musvåken som held oss oppreiste
Han sirklar så høgt at vi nesten ikkje ser han i det skarpe sollyset
Han fører oss i usynlege trådar
Vi spring i store sirklar kring åkrar og eikehagar