Bokelskere.no

Vi er ikke modige om vi ikke også er redde.

Vi vet aldri når vi blir et vendepunkt som noen forteller om ti, tjue og tretti år etter. Det er et svimlende ansvar og en like stor mulighet.

Ekteskap er ikke for pyser, selv ikke de forholdene som viser seg å være liv laga.

Poenget mitt er at folk er ensomme. Mange mennesker kan ikke si det de kanskje har lyst til å si, til folk de kjenner godt.

Å holde ut er den første plikten for alle levende vesener.

Jeg overlevde ukene og avsluttet analysen til tross for at jeg forsto at analytikeren mente jeg burde fortsette, gå lenger inn i det smertefulle for å få det bedre på sikt. I ettertid er det lett å gi ham rett, men den gangen syntes jeg jeg hadde opplevd nok smerte, vært lenge nok i smerten, den gifte mannen hadde skilt seg og ville bli min, jeg ville være glad!

De slørete mørke ukene.
Jeg holder meg nært inntil min elskede.
De varme hendene hans.
Stemmen hans, vesenet.
Hender, stemme, vesen.
Det eneste kroppen min oppfatter som
gjenkjennelig, trygt.
De eneste.
Han.
Den eneste.
Min kjærlighet.
Er like stor som sorgen.

Sorggruppen: Alle de som elsket deg, som
elsker deg.
Og de som elsker oss.

Jeg henger ved døden fordi ingenting annet er mulig. Jeg henger ved døden fordi den er mitt barns virkelighet. Han er i den virkeligheten - døden er virkeligheten. Det er betingelsene. Jeg må erkjenne at jeg aldri ser ham igjen, og jeg må erkjenne at jeg må leve med denne erkjennelsen, så den ikke tar livet av meg. Det ufullendte, uperfekte er sorgens vesen. Det springende uberegnelige.

Vi sitter på et kjøkken i en lånt leilighet, og tiden har stanset. Vi sitter rundt et bord i København og holder hverandre i hånden. Vi kan både se og høre klokken som tikker på veggen over kjøleskapet. men tiden har gått i stykker. Den flyter, den er flytende, den er bare nå, hele tiden bare nå, ikke mer eller mindre enn det. Vi vet ikke om det er dag eller natt. Vi står utenfor dager og netter nå, dager og netter har ingenting med oss å gjøre, framtid, vi kan verken forstille oss eller merke framtid lenger. Vi kan ikke se en time, et kvarter, et minutt fram. Vi kan ikke planlegge. Vi befinner oss i framtidsløs tid. Vi sitter rundt et bord på et kjøkken og overlever fra sekund til sekund, vi reiser oss sjelden opp. Vi har stivnet, mens vårlyset stiger og faller på himmelen utenfor: Når du ikke lenger kan være i fortløpende tid, kan ikke vi heller være det.

Jeg har vært hos Stella en gang, jeg vet alt hun har. Trehus. Og to verandaer og tre katter, og navnet hennes betyr stjerne og det sier hun hele tida, og hele tida har hun noen med seg hjem, mora hennes henter henne klokka to hver dag, tvillingene ligger der med hver sin kosekanin og alle vil kikke ned i barnevogna, hvorfor kunne hun ikke la meg ha en bestefar når hun har alt det der? Men uansett, hvorfor hadde jeg jugd?

Men jeg orker ikke at folk skal se ting og si ting om ting. Det orker jeg ikke. Jeg orker ikke at de skal tenke ting og huske ting og vite ting.

Å gå på akkurd med seg selv er når vi ikke er ærlige om oss selv. Å gjøre eller si ting du egentlig ikke vil. Vedig ofte gjør vi det for å please andre, for ikke å skuffe dem. Vi sier ja, men mener egentlig nei. Det fungerer i noen år, ganske mange, faktisk, men så kommer man til et punkt der kroppen sier fra. Du, Bente, har ikke hørt på deg selv på lenge, tror jeg, men har derimot gått på tvers av deg selv. Da skjer det to ting: Du mister gleden, og du mister energien.

like brått
som kirsebærtrea på St. Olavs plass
i byrjinga av mai
mistar sine kvite skjørt
og slepper ut
eit aldri so lite kvin
vert det oppdaga
full spreiing
av kjensler
inni meg
etter deg

rundt halsen til far samlar det seg
hud i fleng
meir enn far har bruk for

finst inga kjellarbu der ein kan lagra seg sjølv
når ein har for mykje
til å ana kvar ein skal plassera seg

men forskot på arv
skal borna få

alt av traume og raseri
er overført til deira konto

ein tjuv sender meg
ein like
ein tommel opp
stel det smilet
du hadde venta på
berre
eit tastetrykk unna
å mista deg

var eg med i Luksusfellen
ville programleiarane
ha fortalt meg
kor mykje tid eg har
brent av
på telefonen
og kor mykje eg skuldar
kreditorane mine
døtrer, familie, vener, deg mi kjære

"My father can't sing, but no one can sing like my father"
Rosanne Cash

først skulle eg blitt adoptert
til ein annan norsk familie
berre mannen sitt namn står oppført i rapporten
det finst minst to menn med det namnet i norge
den eine er lærar
den andre jobbar i kreftforenginga
ein av dei mista ei dotter under tsunamien i thailand
denne norske familien avbestilte adopsjonen
januar 1983
same dag blei eg lagt i handlekorga til
mangnar og helga tjønn
23. august blei eg frakta til norge

sidan har eg
sett meg tilbake