Her er bøkene jeg leser for årets leseutfordring hos Sarpsborg bibliotek.
Dere spør meg hvor langt livet er,
og jeg skal si det som det er.
Akkurat så langt som avstanden
mellom to årstall på en gravsten.
W.F. Mahler, poet
Aggressivitet, fysisk eller verbal, får folk til å gå på tå hev og velge omveier, får dem til å slå knute på seg selv for å slippe å bli utsatt.
Ubarbert, ringer i ørene, skinnarmbånd rundt håndleddene og en tatovering som bukter seg oppover halsen. Sitter så skrevende at man skulle tro han dyrket kaktus i skrittet.
Kriminalbetjent Jung kløp seg diskré i armen, men siden han ikke våknet, trakk han den konklusjonen at han ikke lå og drømte.
Livet bedrar oss, tenkte hun. Åpner dører og smeller dem igjen før man har rukket å komme seg ut. Om igjen og om igjen.
Begjær og besvær
«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».
Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.
De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.
Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.
Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»
Grusom barndom
Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.
Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.
Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.
Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå
Crazy og småmorsom krimkomedie fra Zahid Ali.
Leser gjerne flere!
Saken hadde flere løse tråder enn en gammel fillerye som hadde gått i oppløsning av tid og elde.
Paul Devereaux hadde brukt mange år på å sette seg inn i terrorisme generelt, og de variantene som utgikk fra den arabiske og muslimske verden spesielt, og som ikke nødvendigvis var den samme.
Han hadde for lengst kommet til den konklusjonen at den vestlige jamringen om at terrorisme hadde sitt utspring i fattigdom og nød hos dem som Fanon hadde kalt "jordens fordømte", bare var noe likegyldig, politisk korrekt psykobabbel.
Politikk var et skittent spill, og vinnerne var ikke alltid byens mest renhårige. Man måtte ha litt av råskinnet i seg for å overleve.
Det første jeg gjorde etter at jeg hentet boka på biblioteket, var å sjekke gata jeg vokste opp i - Balchens gate. Begge foreldrene mine trodde at gata var oppkallt etter flygeren Bert Balchen, men her fikk jeg vite at den var oppkallt etter en prest på slutten av 1800-tallet, som t.o.m. satt to perioder på Stortinget!
Det er en menneskerett å ikke drepe. Ikke lære å drepe. Den er ikke nedtegnet i en eneste grunnlov.
Vi mennesker tar for gitt at vi husker objektivt hele livet, men hukommelsen vår er formbar og sårbar. Den er påvirket av både vår personlighet og av vår læringshistorie. Én opplevelse i samme rom kan beskrives på åtte forskjellige måter av åtte personer.
Nadia Ansar har skrevet ei viktig og interessant bok om oppvekst, frigjøring og vekst.
Håpet må være at boka hennes kan være med på å hjelpe flere til å frigjøre seg fra patriarkalske og undertrykkende miljøer.
Håper at Nadia til slutt greier å lære seg å svømme,
og at det kan komme mer lesestoff fra henne.
Historiene jeg hører er så mørke, like svarte som kalifatets flagg. De brenner seg inn i sinnet og hjertet og blir værende der.
Det finnes kanskje ingen grenser for hva et menneske kan gjøre mot et annet, hvis det er blendet av ideologi og ruset på vold. Likeledes ingen grenser for hva det kan forsvare, hvis det ser hva det vil og tar avstand fra resten.
Hvis ingen hadde blitt utsatt for vold i barndommen, ville det vært mye mindre rekrutteringsgrunnlag for terrorgrupper.
Avdelingen med dødsceller er et mareritt for seriedrapsmenn og øksemordere. For et uskyldig menneske er det et liv fylt av en mental tortur som menneskesjelen ikke er utrustet til å kunne overleve.