Bokelskere.no

Det er kort veg frå å sjå på alle muslimar som ei homogen gruppe til å gjere oss kollektivt ansvarlege og krevje at ein norsk muslim tar avstand frå det ein amerikansk muslim har gjort.

Nokre gonger siterer eg noko vennina mi Muniba sa ein gong: å vere fleirkulturell og muslim i Noreg er som å bli sett som ein svulst, samtidig som ein føler seg som eit velfungerande, ressurssterkt organ.

Eg følte meg som ein minoritet i minoriteten: eg var den jenta som ikkje klarte å spele den rolla ho var tildelt, skodespelet halta på grunn av meg. Ikkje høyrde eg til der dei andre trudde eg høyrdw til, og ikkje kunne eg det dei andre trudde eg kunne. Korleis kunne eg vite noko om hijabtvang eller politisk islam når det aldri hadde vore aktuelt for meg eller andre jenter eg kjende?

Det er inga grunn til å grav opp gammel møkk når ein ikkje er nødd. Vi har all noko på samvittigheta som vi gjern skull ha vore foruta. Det er berre slik det er. Livsvegen har en del krokvegar for oss all.

Maktsjuke folk er farlege,uansett kor du finn dem.

En så ikke alt når en betraktet det på avstand. Det var ikke alt man kunne se heller,tenkte hun videre. Det vesentligste var det bare hjertet som forstod.

Resten av helgen brukte de på å klargjøre flaket, bare avbrutt av impulsive brytekamper i Matildes dobbeltseng.

Det finnes ingen fasit for kjærlighet, kjønnsidentitet og seksualitet. Finn det som passer deg. Du må ikke definere deg som det ene eller andre.

Vi lengter etter den dagen der vi mennesker ikke har behov for å sette merkelapper ut i fra kjønn,hvem vi elsker eller har sex med. Det viktigste du skal vite, er at du er akkurat den du føler du er, og det er ekte. Uansett hva folk sier. Du har dine preferanser, dine følelser, dine tiltrekninger. Om du ikke føler du hører hjemme i noen bås, så gjør du ikke det. Om du ikke føler du vil kalle deg noe som helst, så ikke gjøre det.

Vi kan ikke endre fortiden, sier Mark vennlig. Vi kan bare endre hvordan viser på den, og hvordan den skal påvirke fremtiden vår.

Alle har en trigger. Du har kanskje ikke funnet din, men det betyr ikke at den finnes.

Sorgen er komplisert. Den minker og vokser og er så mangefasettert at jeg får vondt i hodet hvis jeg prøver å pille den fra hverandre.

Vi stirrer på hverandre, og jeg tenker at moderskap er verdens best bevarte hemmelighet: ingen bøker, ingen filmer, ingen verdens råd kunne ha forberedt meg på den altoppslukende følelsen av å bety alt for en bitte liten person.

Det sies at det er enklere å takle plutselige avskjeder, at de er mindre smertefulle. Folk tar feil. Man spares for smerten som følger av uttværede avskjeder og langvarig sykdom, men til gjengjeld er det skrekkelig når et liv blir borte uten forvarsel.

I dag ligger de der, både Kim Il-sung og Kim Jong-il, bestefar og far til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, balsamert og på utstilling. Bak en grå, vindusløs fasade som forener universell stormannsgalskap og tradisjonell koreansk byggestil.

Kim Jong-un skjønte tidlig hvordan makt fungerer, hvilket språk han må snakke, hvilke virkemidler han må ta i bruk.

Tenk deg at du er en frosk i en liten dam. For den som går forbi, betyr det kanskje ikke så mye å kaste en stor stein, men for frosken kan det bety liv eller død.

Det finnes en avgrunn og en gjennomskuelig selvmotsigelse i det inntrykket Kim Jong-un vil at omverdenen skal ha av ham og landet han styrer. I det ene øyeblikket sender han sine marsjerende soldater og kjøretøy lastet med missiler over Kim Il-sung-plassen. Eller han prøveskyter raketter eller gjennomfører en atomprøvesprengning. Da vil han at landet skal forstås som en fryktløs aggressor. I neste øyeblikk vil han ha oss til å tro at det er Nord-Korea som føler seg liten og truet. Det virker i beste fall tilgjort og konstruert. Men det kan også være at nasjonens selvbilde virkelig er tuftet på et slikt enkelt paradoks, som en tenåring som spenner muskler foran speilet, men innser at han vanskelig kan måle krefter med de største når det kommer til stykket. Under denne motsetningsfylte overflaten ligger lag av historie og traumer nordkoreanerne ikke vil glemme, og som kan være noe av forklaringen på hvorfor Nord-Korea under Kim Jong-un har gått så aktivt inn for å skaffe masseødeleggelsesvåpen. Verden ser kort og godt annerledes ut fra Kim Jong-uns ståsted. Man kan kalle det et vrengebilde om man vil.