Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!

Har allerede lest Tegneserienes historie tidligere idag, og har lagt til den som en favoritt bok. Samme dagen jeg hentet den på biblioteket, og småleste litt i den bestemte jeg meg for å kjøpe mitt eget eksemplar. Den er på vei og er her etter påske.
Ellers i påska skal jeg lese ferdig Mysterier fra forsvunne sivilisasjoner og Ragnarokk 1999 av Charles Berlitz siden begge forfaller rett etter påske. Og hvis jeg rekker det også Olav den hellige som den siste boka i serien Sagakongene som inngår i leseutfordringen.

Et offentlig innlegg fra min eksmuslimske venn, om islam og den muslimske verden, som jeg fikk lov til å dele:

Muslimene er i større grad ofre for islamsk mentalitet enn vestens okkupasjon, utenforskap og diskriminering. Herliggjøring av en urgammel historie der krig, undertrykkelse og sekterisme har vært og fortsatt er regelen, resulterer ikke i noe bedre enn den tilstanden den muslimske verden har historisk levd og fortsatt lever under. De ulike islamske fraksjonene har undertrykt og fortsatt undertrykker hverandre i langt større grad enn det de blir av vesten. De finnes langt flere islamske organisasjoner i vantro vesten enn det finnes i hvilke som helst muslimsk land.

Det er mindre grunn til å være sur på vesten og alle de andre. Hadde man tatt en kritisk blikk på sin egen historie, og de ulike lovskolene samt det voldelige gudebildet, så ville det muslimske verden ha vært noe helt annet sted i kampen om sivilisasjonen.

Det som har ført vesten hit den er idag, er evnen til å tenke vitenskapelig, selvkritisk og evnen til å kunne fornye seg selv. For dette kreves avhelliggjøring av de sosiale og religiøse norm og reglene. Framgangen er også et direkte resultat av at kvinnen lenger ikke ses på noens eiendom og ære. Men som et individ som får muligheten til å utfolde og realisere seg selv.

Den muslimske verden vil ta igjen vesten den dagen den frigjør seg fra historien slik den en gang var, og begynner å leve i nuet og ser framover.

Fram til da, vil elendighetene vedvare, med eller uten vestens innblanding og eksistens.

Rana mener at vi trenger et norsk islam. Ikke nok med at han vil at islam skal bli et norsk fenomen, han mener at islam skal bli tydelig tilstede, både privat og offentlig i det norske samfunnet. Islam er kommet for å bli, mener han. Europa og Norge trenger et tydelig gudsbegrep. Europa og Norge har blitt for sekulært. Ja, så sekulært og ugudelig at kontinentet er blitt farlig og dominerende fundamentalistisk sekulært. Ateistisk fundamentalistisk sekulært. Han mener faktisk at vi i vårt samfunn er fanatisk og fundamentalistisk sekulære. At vi er fanatisk ateistiske.
Derfor vil han innføre den islamske guden for oss, slik at vi ikke skal forfalle inn i gudløshetens hegemoni.
Så er spørsmålet: Trenger vi virkelig denne islamske guden han snakker og skriver så positivt om?
Rana selv mener selvsagt et stort JA.
Han legger fram mange argumenter for at vi trenger å ha det islamske gudsbegrepet i Europa og i Norge.
Han mener at Tariq Ramadan er et forbilde for islam i Europa. Tariq Ramadan med tilknytning til det muslimske brorskapet, sin visjon om Euroislam, og som med sin konservative holdning vil islamisere vårt kontinent.
Han snakker varmt om profeten Muhammad, som han beskriver som en elskverdig, vennlig og kjærlig mann. Han trekker fram positive sider ved profeten, hans gjerninger og hans liv.
Han hopper glatt over alle de mindre positive sidene ved profeten, etter at han dro til Medina, og ble hærfører og underla seg landområder mens han drepte og halshogde mennene i disse samfunnene, og tok kvinner og barn til slaver.
Han snakker varmt om islams historiske utvikling. Riktig nok var det uoverenstemmelser underveis, mange splittelser og maktkamper innad, og mange sekteriske retninger oppsto (noe vi også tydelig kan se i dag). Men hans syn er at sufismen, den mer åndelige siden av islam må komme mer fram enn den hittil har gjort. Han ønsker at muslimer i Norge skal oppleve at åndelig islam skal få stor plass.
Han trekker fram mange islamske lærdes syn på islam i Vesten. Særlig er han imponert over hvordan islam har innrettet seg i USA. Der råder trosfriheten. Der får muslimene ha egne skoler og universitet. Der får de kle seg som de vil. Der er det ingen som nekter kvinner å dekke seg til, slik som f.eks. i Sveits og Frankrike.
Hijab og tildekking av kvinner er obligatorisk i islam, skriver han. Men i dagens samfunn holder det med den moderne hijaben. Den er tilstrekkelig tildekking. Men han vil heller ikke forby fullstendig tildekking av kvinner, som niqab og burka.
Han vil ikke si at det er straffbart å være homofil. Men homofil praksis er han imot. Og argumenterer for at de stakkarene som er født homofile, har et mye vanskeligere liv på jorden, men vil få desto større belønning i det hinsidige, på grunn av de prøvelsene de må gjennom mens de lever ...
Han skriver blant annet, på side 149:
«Enhetsskolen må ikke bli en indoktrineringsanstalt for verdiliberalitet og agnostisisme. Dessuten er det viktig at enhetsskolen møter muslimske barn og deres skoleutfordringer uten å fremstå som avvisende og bombastiske. For eksempel bør skolen opptre mer imøtekommende i symbolsaker som halal-mat i heimkunnskap, bønn på skolens område og at jenter som ønsker å gå i mer tildekkende badedrakter i svømmetimen, har tillatelse til det. Kjønnsdelt svømmeundervisning blir på den måten ikke nødvendig. Slik kan enhetsskolen fortsette å være den optimale skolen, også i integreringsøyemed.»

Mitt spørsmål blir: Skal vi innføre mer overtro til Norge?
I lang tid har tendensen vært at færre og færre hengir seg til overtro. Opplysningstiden, rasjonalismen og vitenskapens oppdagelser har vært med på å gi oss mer logiske forklaringer på universet og livet på jorda.
Så hvorfor skal vi på nytt serveres et gudsbegrep? Et gudsbegrep som til og med forlanger å være tydelig tilstede, offentlig i samfunnet vårt? Er dette virkelig nødvendig?
Er det ikke heller mye viktigere at overtroiske mennesker kommer seg litt videre, og i stedet begynner å tenke mer rasjonelt og logisk? At de våkner opp fra en gammel dogmatisk tankebane, og begynner å se virkeligheten i øynene?

Rana er legeutdannet. Han har fått solid utdannelse i Norge. Likevel er han konservativ når det gjelder islam. Han ønsker å føre folk inn i en gammeldags overtro, som skal slå solide røtter i Norge.
Han mener at muslimer blir diskriminert, hetset og undertrykket. Han mener at muslimer og islam stadig blir krenket og latterliggjort. Han vil at samfunnet skal bli mer opplyst om alt det gode som islam vil innføre i Norge.
Da sier han jo samtidig at Norge ikke er bra nok. Hans syn er at utviklinga i Norge lenge har vært bekymringsfull og problematisk, med sin «fundamentalistiske sekulære tilstand». Han vil med andre ord gjøre Norge bedre ved at vi skal få et norsk islam.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar av å lese denne boka.

Boka får en toer, rett og slett fordi det ble temmelig komisk og latterlig å lese alle de motstridende og åpenbart sminkede argumentene til Rana om hvor fantastisk det blir i Norge med et "norsk islam".
Fantastisk at det går an å lage slike vakre, forskjønnede bilder av islam i Norge, med kvinner i hijab og menn med veltrimmet skjegg, på kne i bønn fem ganger om dagen, side ved side i en fredelig sameksistens, men selvsagt er profeten ufeilbarlig og koranen perfekt, alt må bli som det var på 600-tallet.
... Ja, fantastisk ... Drøm videre, Rana.