Bokelskere.no

... om de totalitære systemene, hva de gjør med menneskene, deres bevissthetsnivå og årvåkenhet. De som altså tvinges til å leve i et slikt samfunn, og som retter seg inn på geledd, behøver jo i prinsippet aldri å ta en eneste beslutning. Alle avgjørelser er allerede tatt, alt er allerede bestemt og beregnet, høyt over den prektige samfunnsborgerens hode og hans eventuelle fatteevne. Den enkeltes fremtid står allerede innskrevet i planen.

Han hadde ingen venner, ikke en eneste, ettersom han var som han var, det var ingenting som bekymret ham nitten dager av tyve, men den tyvende, for eksempel en sånn trist morgen om høsten da det regnet og blåste småspiker og man hadde halsbrann, da kunne det føles tungt som stein. En stor og tung stein som han måtte gå rundt og slepe på og som het Sorg.
Noen ganger kunne man kaste den fra seg, noen ganger ikke.
Noen ganger, ganske ofte, faktisk, hjalp det å få noe i magen. I det minste en kopp kaffe og en kanelbolle. Et par pannekaker.

Hvis man er så dum at man snur alle steiner, får man se unødvendig mye dritt og dessuten kink i ryggen.

I eventyrenes og leirbålenes tid fantes det ikke telefoner i det hele tatt. Det var mulig å leve da også.

Men så begynte jeg igjen å se på Rebekka. Hun var annerledes, ingen tvil om det. Hun trengte hjelp til det meste og hadde heller ikke utviklet et språk så vi kunne snakke ordentlig med henne. Likevel var hun så blid og glad det aller meste av tiden. Da begynte jeg å tenke at når hun har det bra og lever sitt liv med glede, når hun selv møter sine utfordringer på en positiv måte, skal jeg da være den første negative hindringen hun støter på? Skal jeg ødelegge de dagene hun har fått tilmålt, fordi jeg styres av min egen forventning om hva et menneskeverdig liv skal være?

Snart oppdaget jeg at det var ikke henne, men vi voksne som eide det største problemet: vi målte utviklingen hennes ut i fra våre egne oppfatninger av hva livet skal være.

[...] jeg kan ikke la være å tenke på at fødsel og død er egentlig to veldig like opplevelser. Et liv kommer til den verden. Et liv forlater den. Ved inngangen til livets ytterpunkter, fødsel og død, kommer vi til det ukjente. Babyen som kommer ut av mors trygge liv, vet like lite om hva som venter, som den døende.

Något budskap har jag inte. Men jag vill gärna sprida en allmän tolerans för mänskligt vansinne.

Astrid Lindgren

Det gikk opp for henne at det var nettopp derfor hun hadde surret den så godt inn i plastposene. For at hun ikke skulle la seg lokke til å se etter. Det som ikke synes, finnes ikke, i alle fall ikke så lenge man klarer å holde tankene borte fra det. Hvis Irina Miller for eksempel skulle bli nødt til å gruble over all skitt og all uhygiene og alle ekle småkryp som fantes i kriker og kroker i verden, hvis hun ikke klarte å holde disse tingene på avstand, ville hun gå under. Det visste hun, og hadde visst det i temmelig mange år på dette tidspunktet.

Det finnes mange forskjellige stillheter i verden, og det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, men den stillheten som kommer fra en gruppe mennesker hvis eksistens det er satt spørsmålstegn ved, og som står og holder pusten i spent forventning, er umulig å ta feil av. Fortelleren styrer leseren, fortellingen styrer fortelleren.

... man behøver ikke være motstander av sånt som ikke finnes. Det fortjener ingen motstand.

Hjertet gjør faen hva det vil. Det eneste vi kan kontrollere, er om vi skal gi livet og sjelen sjansen til å ta igjen hjertet.

Når jeg dør, trenger jeg å vite at jeg har gjort alt jeg ville gjøre, sett alt jeg ville se, og elsket alle jeg ville elske.

Jeg er overbevist om at mennesker møter andre mennesker med sjeler som hører sammen med deres egen. Noen kaller det sjelefrende. Noen kaller det ekte kjærlighet.

Lyst er lett å bekjempe, siden lyst bare har ett våpen: tiltrekning. Det er langt vanskeligere å vinne en krig mot hjertet.

Himmel som jeg hater følelser. Eller jeg hater samvittigheten min. De to er stadig i tottene på hverandre og jeg vet ikke hvem jeg helst vil skru av.