Bokelskere.no

Abdullah Azzam var den moderne jihadismens far. Han ble kjent med Osama bin Laden mens han underviste i Saudi-Arabia på begynnelsen av 80-tallet, og var en pådriver for at den saudiske forretningsmannen skulle finansiere mujahedin - de hellige krigerne i kampen mot sovjeterne. Mens han utdypet vennskapet med bin Laden i Afghanistan, førte han i pennen en fatwa om reglene for når jihad var en individuell plikt - fard ayn - og når man kunne la andre kjempe for seg - fard kifaya.

Han hadde tordnet mot den norske stat som krevde skatt av muslimer samtidig som de drev krig mot islam. Problemet var bare at han selv levde på den staten som andre betalte skatt til, han mottok drøye 19 000 kroner i måneden i NAV-støtte etter at han hadde sagt opp jobben.

De kalte seg Profetens Ummah, men fulgte bare profeten der det passet dem.

Al-Nusra var en av de rikeste opprørsgruppene i Syria. I begynnelsen hadde halvparten av ressursene blitt tilført direkte fra al-Qaida, resten kom fra givere i utlandet, særlig fra Gulfen, og i særdeleshet fra Qatar. Etter hvert hadde gruppen erobret militært materiell fra Assad, og de finansierte deler av virksomheten med inntektene fra oljefelt de la under seg. Løsepenger var en annen måte de hadde tjent millioner på. Var du utlending og ble kidnappet i Syria, var det hell i uhell å bli tatt av al-Nusra. De var mer interessert i pengene de kunne få for deg, enn hodet ditt på et fat.

De tradisjonelle maktstrukturene fra Assad-tiden, da Idlibprovinsen ble styrt via et nett av partipamper og lokale klanledere, var borte. Atmeh var blitt en sump for mafiaforbindelser, streng islamistisk kontroll - og anarki. Det fantes ingen myndighet med voldsmonopol, det var den sterkestes rett. Mange sank til bunns og forsvant, først truet, så drept. Bortføringer florerte, ofte av helt vanlige folk som kunne betale for seg. For å presse dem kunne de ta nevøene, fetterne eller faren. Ved fronten eller i et oppgjør om dollar - et liv var lite verdt.

«EN GANG VAR MUSLIMENE et folk som elsket døden like høyt som dere elsker livet,» skrev Ayan på Twitter. Det var noe Osama bin Laden hadde sagt, og var blitt refrenget til jihadistiske bloggere verden over. Martyrdøden var det etterlengtede, saliggjørende. De vantro, de som fornektet Gud, skulle skremmes, for en fiende som ikke frykter døden, er en farlig fiende.

Madhab betyr lovskole. I sunniislam er det fire, Shafi-skolen i Nord-Afrika, mens Hanbali-retningen, den strengeste, dominerer Saudi-Arabia.

Fiqh er islamsk rettsvitenskap og fortolkning av sharia slik den kommer til uttrykk i Koranen og tradisjonen. I tillegg til å behandle rituelle handlinger som bønn, faste, almisser og pilgrimsferd, omfatter den også privatrett, strafferett og det som gjaldt Ismaels spørsmål: krigens lover. Slik IS så det var Gud lovgiveren, og sharia en del av åpenbaringen som ikke kunne endres eller tilpasses.

For de minste er det den lille verden som betyr noe. De første leveårene kan bli gode i et hus i kalifatet om de får omsorg, nærhet og oppmerksomhet. Barn kan føle seg trygge selv under ekstreme forhold dersom rutiner blir opprettholdt; dersom de voksne ikke blir satt ut av spill.
Samtidig er barnehjernen sårbar. Dramatiske hendelser og frykt vil lagres i hjernen som fragmenterte bilder, skremmende biter, som kommer tilbake som mareritt og traumer. Erfaringene påvirker den delen av hjernen der tanker og trossystemer formes, der den menneskelige forstand skal bygges.

Jeg ville heller dratt til helvete enn å tilbe gud hvis han i det hele tatt finnes. Gud er så autoritær. Han/hun krever respekt og underkastelse. Fuck det.

Folk hadde ikke vært forberedt på at andre enn Assads menn kunne undertrykke og true dem.

(...) den eneste kafeen i landet som serverte hjemmebakte kanelboller på størrelse med rumpeballer.

Stemmer det at gamle mennesker enten blir altfor tynne eller altfor tjukke? Hvis det stemmer, hva kommer det av? Forteller det noe om livet de har levd?

Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.

Forholdet mellom mann og kvinne inntar en viktig plass i islamsk tenkning. I konservative islamske samfunn i dag er det samlivet mellom Muhammed og hans hustruer som utgjør selve grunnlaget for tesene om hvordan en islamsk familie skal se ut. Tykke bøker er skrevet om temaet, men for oss i Vesten har det naturligvis vakt særlig oppsikt at islam godkjenner polygami, det vil si at èn mann kan ha flere hustruer, mens en kvinne bare kan være gift med èn mann. Dette er hjemlet i ett av Koranens mest kjente vers, det som er nedskrevet i kapittel 4, vers 3:

Hvis dere frykter at dere ikke skal være i stand til å være rettferdige mot de foreldreløse, gift dere da med kvinner som det måtte behage dere, to, tre eller fire, men hvis dere frykter at dere ikke skal bli i stand til å behandle dem rettferdig, gift dere bare med èn eller med en som dere eier på høyre hånd [det vil si en slavinne]. Det vil være mest passende for å forhindre at det gjøres urett.

En troende muslimsk mann kan altså ta seg inntil fire koner og i tillegg holde seg med så mange slavinner som han ønsker. I utgangspunktet gjaldt denne bestemmelsen for alle muslimer, også for Muhammed. Men så snart han kom til Medina og fikk politisk makt, begynte Muhammed å innlemme langt flere i sitt harem enn de fire kvinnene han hadde foreskrevet som maksimumsgrense i det siterte koranverset. At Muhammed kunne ta seg så mange koner og slavinner han ønsket, ble hjemlet i en formulering i Koranen som lyder: «Dette er bare for deg og ikke for de troende.» Koranens kapittel 33, vers 50 lyder i sin helhet slik:

Du profet, vi har gjort lovlig for deg alle dine kvinner som du har betalt medgift for og dem som du eier på høyre hånd fra de krigsfanger som Allah har utpekt for deg og døtre av dine onkler og tanter på farssiden og morssiden som emigrerte fra Mekka med deg og enhver troende kvinne som gir sin sjel til profeten hvis profeten ønsker å gifte seg med henne. Dette er bare for deg og ikke for de [andre] troende. Vi vet det som vi har forordnet dem [det vil si forordnet for de andre troende] angående deres hustruer og dem deres høyrehendte besitter [det vil si slavinner]. Dette for at det ikke skal være noen vanskelighet for deg. Allah er tilgivende og barmhjertig.

Det som gjorde Muhammed til en så enestående politiker, skriver Watt, var at han, i motsetning til de aller fleste av sine tilhengere, så at det muslimske fellesskapet og den indre freden på Den arabiske halvøya «bare kunne bli opprettholdt hvis dets overskudd av energi ble dirigert mot omverdenen». Felttogene mot nord var dermed av aller største betydning for å skape en stabil arabisk stat. «På denne måten etablerte han det islamske fellesskapet på et grunnlag som var solid nok til å sette det i stand til å ekspandere helt til det ble et imperium,» skriver Montgomery Watt.

Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld.

Maxime Rodinson mener også at Muhammed selv må ha vært i hovedsak oppriktig når han hevdet at han formidlet Allahs budskap. Man kan bare gå inn i moderne lærebøker i psykologi for å finne tilfeller der mennesker i all oppriktighet i en hallusinert tilstand hevder å høre og se ting de aldri tidligere har sett eller hørt. Betrakter man den tidlige fasen av Muhammeds forkynnelse, framstår ikke påstandene hans om at han mottok åpenbaringer fra Allah, som noen del av en nøye uttenkt kynisk plan. Seinere i livet fikk han imidlertid åpenbaringer som passet som hånd i hanske inn i det som var formålstjenlig for ham selv. Vi vil aldri få noe svar på hvorvidt han her var oppriktig, eller om han bevisst utla sine høyst verdslige mål og meninger som Allahs gudegitte ord, skriver Rodinson.

Han understreker at Muhammed gjennom hele livet forble en dypt religiøs person, men da han kom til Medina, rykket det rent religiøse budskapet i bakgrunnen. I Medina ble det nødvendig for Muhammed å mobilisere sine tilhengere, fordømme fienden, brennemerke forrædere og ubesluttsomme tilhengere samt gi gruppen av trofaste tilhengere leveregler å følge. Den Stemmen fra det høye som Muhammed tidligere hadde hørt, endret seg i takt med disse endrede perspektivene, og i stor grad ble det slik at karakteren av åpenbaringer forandret seg, skriver Rodinson. Den franske historikeren henviser til den italienske islameksperten Leone Caetani, som skrev at Koranen ble en slags avis der dagsordre ble utstedt til soldatene, det ble publisert vurderinger av hva som skjedde på hjemmebane samt at all med- og motgang i konflikten (med Mekka) ble forklart. Til alt overmål endret Allahs litterære stil seg, skriver Rodinson, som minner om historien om Muhammeds sekretær Abdullah ibn Sad. Sekretæren inkorporerte sine egne ord i Muhammeds "åpenbaringer" og opplevde deretter at Muhammed bekreftet at det Abdullah hadde skrevet, ikke var Abdullahs, men Allahs ord.
"Man trenger en muslims tro for å se i disse versene et enestående eksempel på retorikk hvis perfeksjon er nok til å bevise at de har guddommelig opphav," bemerker Rodinson.