Bokelskere.no

The worst thing about this illness isn't the things it makes me believe, or what it makes me do. It's not the control that it has over me, or even the control it's allowed other people to take.
Worse than all of that is how I have become selfish.

If people think you're MAD, then everything you do, everything you think, will have MAD stamped across it.

Drawing is a way to be somewhere else.

I think about how the passing of time makes everything seem less real.

But there are different kinds of madness. Some madness doesn't act mad to begin with, sometimes it will knock politely at the door, and when you let it in, it'll simply sit in the corner without a fuss - and grow.

I de blindes rike er den enøyde konge, men det hjelper ikke en dritt når de blinde nekter å innse at kongen har ett øye.

Verden hadde stoppa opp, hadde den. Det kommer den til å gjøre. Når det bare blir administrasjon. Det er ikke noe annet enn tragisk. I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk.

Psykologer går til andre psykologer og jamrer om problemene sine. Fakturerer fram og tilbake. Det er parasittisme. Det er som om tannleger skulle stå på rekke og rad og borre i tenna på hverandre.

Jeg vil nok aldri kunne påberope meg tittelen «årets far», men jeg jobbet virkelig for å få orden på forholdet til dem som var avhengig av min nærhet, slik at jeg kunne oppdra barna våre, veilede dem. Patti har sørget for at jeg har et godt og nært forhold til ungene, fritt for mye av turbulensen jeg selv opplevde i min egen barndom.

Regn og restskatt er blant de sikreste høsttegnene, i Bergen som så mange andre steder.

Kjolen var elegant nok, kuttet rett over knærne og mønstret med store, kinesiske drager i rødt mot mørkeblått og med en så høy splitt i siden at den forbudte byen ikke kunne være langt unna.

Assad fikk massakrere sin egen befolkning i fred. Bildene ble delt på sosiale medier: Mennesker som levde i går, men ikke i dag.

Mange av de lokale gruppene som var allierte i krigen mot IS, hadde lite til felles, de var fiender som hadde inngått et taktisk samarbeid. Når IS var overvunnet, ville nye kriger bryte ut. Det var så mange interesser på bakken at en løsning syntes fjern. Det var stater, som Tyrkia, USA, Russland, Iran, Irak og Saudi-Arabia, og det var grupper som Hizbollah, ulike kurdiske geriljaer, iranske sjia-militser og et utall salafister, wahabister, islamister og jihadister som alle kjempet for egne interesser på en slagmark som ble stadig mer blodig. Og så var det Assad.

Husvill og rådvill bestemte jeg meg for å hengi meg til mitt marginalt mer kontrollerbare musikerliv. Fortida var dekket av edderkoppspinn, så nå vendte jeg meg mot en verden jeg hadde gått gjennom som barn, som jeg stadig sto på god fot med og hørte rope på meg.
Nebraska begynte som en ubevisst meditasjon over barndommen og dens mysterier. Jeg var ute etter en følelse, en tone jeg kunne oppleve som den verdenen jeg hadde kjent og ennå bar i mitt indre. Levningene fra denne verdenen befant seg fremdeles bare ti minutter og ti miles fra der jeg bodde. Nebraskas gjenferd var basert på mine mange opphold i småbygatene hvor jeg var vokst opp. Familien min, Dylan, Woody, Hank, de amerikanske gotiske novellene til Flannery O'Connor, noir-romanene til James M. Cain, den stille volden i Terrence Malicks filmer og den fordervede fortellingen i regissør Charles Laughtons Jegerens natt - alle viste de fantasien vei.

Tanken på familie virket skremmende og begrensende på meg i 1980. Helt siden ungdomsårene hadde jeg vært sikker på at jeg kom til å bo i koffert, inn og ut av turnèbussen, til kvelden falt på. På et gitt stadium har enhver ung musiker denne overbevisningen. Vi levde livet; resten var for toskene som lot seg fange i en streit tilværelse.

Når jeg ikke var på veien, ble livet vanskelig. Uten kveldens adrenalinskudd ble jeg rastløs og urolig, og det som alltid lå der og plaget meg, hva det nå var, gjorde seg gjeldende. I studio eller på turnè var jeg et helt arbeidslag i èn person, og hadde kun èn tanke i hodet. Etter hvert var jeg begynt å innse det faktum at når jeg var i ro, var jeg ikke rolig, og for å være rolig, kunne jeg ikke være i ro. Konsertvirksomheten virket samlende og beroligende på meg, men løse problemene mine kunne den jo ikke. Jeg hadde ingen familie, ikke noe hjem, ikke noe ordentlig liv. Det var langt fra nytt; mange artister kan fortelle om nøyaktig det samme. Det er en vanlig lidelse i min yrkesgruppe, en slags profil. Vi er reisende, vi er alltid på vei et sted.

Russland ville at verden skulle stå igjen med ett valg: Assad eller IS.
Vesten hadde det langt vanskeligere. De så etter noen som kunne ta over etter Den Islamske staten om man bombet den vekk. De fant ingen.

Muta, som Egzon refererte til, betyr bokstavelig talt glede, og nikah al-muta brukes i sjia-islam som uttrykk for et midlertidig ekteskap som verken har nedre eller øvre tidsbegrensning. Reglene sier at kvinnen må være ærbar, men ikke jomfru. Noen kaller fenomenet religiøst godtatt prostitusjon. Profeten, som selv hadde tolv koner, skal ha vært mot praksisen og fjorten århundrer etter hans død fortsatte debatten i Oslo.