Bokelskere.no

Nei, det er jo sant - men det er boken som fysisk sett blir objektet for mitt sinne i det jeg sitter å leser den :-)

Det er sjelden jeg blir veldig sint når jeg leser bøker, i hvert fall i forhold til innholdet. Selvfølgelig finnes det bøker som river i følelsene mine av forskjellige grunner, men det er "bare en bok". Det jeg faktisk kan bli sint på, er dårlig skrevne bøker! Da kan jeg bli skikkelig provosert over at denne boken har gått gjennom kvalitetssikringer, og da sikkert til fordel for andre, bedre bøker.

Edit: Forresten, nå lyver jeg litt... Jeg blir sint på bøker! Dokumentarer... historien om Christoffer, Vågå-saken og andre lignende bøker....

Ja, signerte bøker er stas - krysser fingrene for deg :-)

Jenta uten hjerte av Marit Reiersgård
Delta i konkurransen og vinn signert bok.

Et usedvanlig brutalt ran mot en tellesentral i Bergen ender med drap. Edvard Matre og hans kolleger i Kripos blir satt på saken. En stund etter skjer et lignende ran i Oslo, og Edvard innser at de står overfor en ransgjeng av et kaliber de ikke trodde fantes i Norge lenger.
Men når Kripos begynner å sirkle inn gjerningsmennene, blir de effektivt stoppet av PST – de får ikke lenger lov til å etterforske saken, da alt inngår i en større og viktigere sammenheng. Enkeltliv betyr ikke noe når rikets sikkerhet står på spill.
Samtidig må Edvard slite med en gryende mistanke om at en av hans egne folk kan ha liv på samvittigheten.

Dette er den andre boken om Kripos-etterforsker Edvard Matre – og om jeg hadde noen kritiske kommentarer til Av jord er du kommet, så har disse forsvunnet denne gangen. Litt av handlingen fra forrige bok trekkes inn i denne, en sak som forble irriterende hengende i luften forrige gang, men som i denne boken får samlet trådene sine til en løsning.

Men denne boken kan fint leses enkeltstående – historien er sterk og god nok til å stå helt alene! Denne boka er faktisk veldig, veldig bra. Spenningen er på topp hele veien, og jeg drives stadig videre. En bok som har gitt meg senere kvelder enn jeg strengt tatt har godt av.

Kjærlighetsfortelling satt til collegemiljøet i USA. En slags hybrid mellom Simone Elkeles' Perfekt kjemi og Tammara Webber's Easy, men temperaturen er skrudd opp et par hakk med gode doser banning, sex, drikking og slåssing. Hovedpersonene fremstår ganske stereotypiske, flate og lite troverdige.Vår "heltinne" Abby bytter på å være en usympatisk bitch og en sutrende push-over. Når det er sagt tror jeg allikevel den vil spasere ut av hyllene og inn i hendene til kjærlighetsfansen. Bokversjonen av Blue mountain state, minus selvironien.

Mickey Bolitar bor sammen med sin onken, Myron etter at moren ble lagt inn til avrusing etter at hun forsøkte å mestre tapet av ektemannen med å ruse seg vekk fra sorgen og virkeligheten.
En dag på vei til skolen står Bat Lady utenfor huset sitt og sier til Mickey at faren hans likevel ikke er død… han er høyst levende.
Men Bat Lady er bare en historie man skremmer barna med for at de skal holde seg unna det falleferdige huset hennes, er det ikke?
Når Mickeys kjæreste forsvinner, bestemmer han seg for å finne ut hva som har skjedd. Og mens han driver med dette kommer han samtidig nærmere svar på hva som har skjedd med faren hans. Hadde Bat Lady rett?

Jeg var litt skeptisk når jeg startet med denne boken. Det ser ut til å ha blitt en trend at vel etablerte kriminalforfattere også skal skrive ungdomsbøker. Og Harlan Coben er en av mine absolutt favorittforfattere, så fallhøyden var absolutt veldig stor!
Men etter å ha lest denne boken konkluderer jeg med at Coben fremdeles befinner seg på toppen! Han klarte dette også han – så godt klarte han det at jeg sjelden tenkte over at det faktisk var en ungdomsbok jeg satt å leste, rent bortsett fra at den har ungdom i hovedrollene. Myron kjenner vi jo fra Cobens tidligere krimbøker, og denne gangen er det nevøen hans vi følger.

Spenningen er på topp fra start til mål, og hele tiden presenteres vi for små hint og halvkvedede viser slik at man bare drives videre for å finne ut av sammenhengene. Og det samler seg ikke til noen lettvint løsning dette her, Man sitter ikke igjen med følelsen av å være snytt av en eller annen hastverksløsning som man ikke helt tror på - dette er kriminallitteratur på høyt, høyt nivå!

Slutten er et mareritt! Fordi dette dreier seg om en planlagt trilogi – og jeg rett og slett hater at jeg ikke har neste bok liggende klar. Den foreligger ikke før i begynnelsen av september, sier forlaget! Det er veldig, veldig lenge til…

Wasim Zahid har jobbet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege – og i denne boken forteller han om hvordan det egentlig føles å jobbe som lege. Og jeg mener – hvordan det faktisk føles! En ting er hva leger egentlig gjør, hva slags situasjoner de kan komme opp i, og hvordan de håndterer disse – men Wasim går litt videre og forteller om hvordan han føler det, når han må fortelle en ung kvinne og barna hennes at mannen og faren har gått bort, og hvorfor man gjør som man gjør når en gammel mann kommer inn på legekontoret og trygler om å bli innlagt på sykehus i påsken så han slipper å være alene.

"Iblant er vi heldige å får sjansen til å helbrede, andre ganger kan vi ikke gjøre annet enn å lindre. Men å trøste er alltid en sentral del av jobben vår."

Han viser at legen ikke er en allvitende guru, som kan alt og vet alt – at legen også er menneskelig og tenker og føler rundt alle de avgjørelsen han tar. Han setter søkelyset på etiske dilemmaer rundt når et liv skal avsluttes, og ikke minst i forhold til hvordan helsepersonell må jobbe under stadig strengere kostnadseffektivisering.

Selvfølgelig får vi også lese om suksesshistoriene – gleden når en liten gutt gjennomgår en vellykket kreftoperasjon og tilfredsstillelsen legen opplever når han stiller korrekt diagnose og lykkes med behandlingen.

Jeg likte boka veldig, veldig godt – jeg lærte Wasim å kjenne som en veldig sympatisk, reflekterende og «down to earth»-lege som kan å kjenne på sin egen utilstrekkelighet, og ikke opphøyer seg selv til en slags mester over liv og død. Han innrømmer at han er menneskelig, og tross alt (som alle andre) bare gjør så godt han kan. Jeg vil ha denne mannen som fastlege!!

"En god lege er ikke en som aldri gjør feil, men en som tar lærdom av sine feil, og som hele tiden har et kritisk blikk på sin praksis, for å forbedre sine evner, ferdigheter og kunnskap."

Kule Kidz gråter ikke er nok en kreftbok for barn. Og det er viktig å skrive litteratur om dette på en måte som barn kan skjønne. Denne boken fokuserer mest på klassen til Akkie, i motsetning til andre bøker jeg har lest som har fokusert på pasienten og dennes pårørende.

Når du er 12 år og mesteparten av livet ditt sirkulerer rundt skolehverdagen, så har det enormt stor innvirkning på deg hvis en klassekamerat blir alvorlig syk. Barna har mange spørsmål, noen blir redde, andre nysgjerrige og atter andre igjen vil ordne opp. Og alle vender seg til læreren fordi hun alltid har svarene på ting de lurer på. Men denne gangen klarer ikke engang lærer Ina å komme på noen svar.

Boka var lettlest og enkelt skrevet, akkurat på et nivå jeg ser for meg at passer ca 12-åringer. Jeg tror denne boken kan være mer aktuell for barn enn bøker som fokuserer på pasienten, fordi denne som sagt fokuserer mest på klassen – og det er det som interesserer de som ikke er syke. Ikke nødvendigvis hva som skjer på sykehuset med pasienten og behandlinger osv.

Historien er sann, forfatteren har selv vært lærer og hadde en jente i klasse sin som fikk leukemi. Han forsøkte lenge å skrive en bok om henne, men klarte det ikke. Først når han endret navnet på jenta og omgjorde den mannlige læreren til en kvinnelig – klarte han å få såpass avstand til historien at han klarte å skrive den.
Den er nå også filmatisert – både på nederlandsk og norsk.

En liten gutt blir funnet død på en fjelltopp. En vekter blir skutt under et ran. Liket av en kvinne driver i land på en øy. Alt dette skjer i løpet av kort tid i idylliske Fjellberghavn.
For politibetjent Cecilie Hopen blir etterforskningen et mareritt. Cecilies samboer blir mistenkt og arrestert. Hennes sjef Ole Vik er sykmeldt og hun blir ikke hørt når stadig mer alarmerende spor dukker opp. Spor som peker mot en norsk toppolitiker og som leder til en skjult trussel, rettet mot hele nasjonen.

Jørgen Jæger bringer oss raskt i stemning – som vanlig. Han har skapt et idyllisk og koselig univers i Fjellberghavn, et sted man har lyst til å reise på sommerferie – men på sedvanlig Jægervis kryper uhyggen inn og bryter den idylliske, koselige stemningen.

Dette er bok nummer sju om lensmann Ole Vik og hans kolleger i Fjellberghavn. Jeg imponeres over at det er mulig å holde kvaliteten, spenningen, uhyggen og driven på topp gjennom sju (7) bøker – for det er enda ikke en bok fra Jægers hånd jeg ikke har plassert på min topp-liste av beste leste bøker.

Denne boken er heller ikke noe unntak – snarere tvert imot. Den starter med en snikende uhygge som aldri helt slipper taket. Det ligger hele tiden noe stort og viktig i bakgrunnen som gjør at man tvinges videre i boken for å forsøke å få svar på spørsmålene. De lokale tragediene brettes ut til å få et stadig større omfang – og det hele ender med å true hele vår nasjon.

Jeg elsket boka fra ende til annen – Jæger har sin egen særegne måte å skrive på som gjør at leseren drives fra side til side – og i denne boken likte jeg spesielt godt disse små avsnittene som avsluttet flere av kapitlene, som små glimt av ting som er i ferd med å skje, men som bare pirrer nysgjerrigheten og ikke gir noen svar uten at man blir nødt til å lese videre.

Nok en fantastisk prestasjon fra Jørgen Jæger – jeg ser fram til enda mer kvalitetskrim fra Bergen!

Jeg synes boken hadde en nydelig start, tre kvinner blir tilfeldigvis knyttet sammen av en felles hendelse på toget. Karen mister sin mann, Lou blir vitne til hendelsen og treffer Karens venninne Anna da de må dele drosje etter at toget blir innstilt etter hendelsen. Jeg liker spesielt skildringene av Karens opplevelse av tapet, hvordan hun forsøker å forholde seg til virkeligheten og hvordan hun prøver å holde hodet over vannet for ungenes skyld.

Anna og Lou blir veldig klisjéaktige for min del – Lou lesbisk, men inne i skapet overfor sin familie (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å komme ut i løpet av boka) og Anna lever i et forhold med en alkoholisert mann som i fylla blir en usmakelig person (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å ta grep)…

Så nei, etter de første 100 sidene eller så, mistet jeg grepet om boka. Det ble for mye og for langt til ikke å grave dypere i materien. Historien blir for overfladisk (bortsett fra Karens del), og det faller ikke helt i smak hos meg, dessverre.

Begrepet «den vanskelige andreboka» gjelder ikke for Monika Nordland Yndestad. Hun brakdebuterte i 2012 med den første boka om BA-journalisten Alice Bratt med Jentene fra balletten. For denne boken fikk hun «Nytt blod – Mauritz Hansen-prisen» for beste krimdebut i 2012, og det forstår jeg godt.
Så forventningene var høye fra min side når Gapestokk kom. Og ofte er det skummelt med så høye forventninger. Men Monika skuffer ikke – tvert imot så har hun nå skrevet en enda bedre bok om Alice Bratt!!

Det ligger en skygge i bakgrunnen helt fra vi leser om bussulykken i 1986. En skygge som smyger seg gjennom hele boken, og som ikke gir oss noen klare tegn på hvem og hvorfor. Dette gir en krypende ekkel stemning, et driv og en nysgjerrighet som gjør at jeg blar og blar og blar meg videre i et forsøk på å finne svar. Og jeg trodde jeg hadde svar – ja, klart jeg hadde gjennomskuet gjerningspersonen! Men den gang ei. For å si det slik: Jeg hadde absolutt IKKE gjennomskuet gjerningspersonen før vedkommende selv viser sin identitet – til stor overraskelse.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Nøkternt og godt fortalt om livet som Kriposetterforsker og arbeidet med noen av de alvorligste drapssakene (inkludert id-arbeidet etter tsunamien i Thailand) i Norge de siste 20 årene. Hansen klare å formidle en, for de fleste, fjern og dystert verden. Gjennom tydelig billedbruk og skildringer av sine inntrykk fra jobben som drapsetterforsker gjør han denne verden mer tilgjengelig enn det de aller fleste kriminalromaner makter.

Historien om Butterball balanserer grensen mellom tragisk og komisk, noe som gjør den lettlest og underholdende til tross for gripende scener og sørgelige skjebner. Den er lett å selge inn når navnet til 50 Cent dekker halve bokomslaget, og man fortsetter å lese den fordi fortellingen i seg selv er umulig å legge ned. Mye slang, banning og realistisk dialog er et ypperlig salgsargument for de som er tøffest i klassen.

Til tider urealistisk fartsfylt, men absoluttm spennende og engasjerende. Med biljakter, internasjonale krimsyndikat og ørlite romantikk har boka nok av elementer til å fenge selv de mest skeptiske gutteleserne. Kan med hell pushes som en actionfilm i bokform!

What she said. Det mest forstyrrende var kanskje at jeg kom i julestemning av den.

Etter å ha slukt Mistborn har jeg vært en hengiven Brandon Sanderson fan. Da jeg hørte at han skulle prøve seg på en YA superhelt-dystopi-vri ble jeg følgelig mer enn interessert. Jeg hørte boka som lydbok, og jeg må konkludere med at selv om den ikke fenget like mye som Sandersons fantasyunivers, så sparker den nok stump til å anbefale. Denen tjokkfull av action, sympatiske karakterer og en god dose superkrefter. Jeg tror derfor den vil være midt i blinken for alle superheltfans og spenningssøkere.

Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.

Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.

Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.

n humorbok med sitater fra svangerskap, fødsel og barseltid. Joda, den har humrefaktor, tre (hvis jeg ikke husker feil) virkelig lattevekkende sitater – men ellers bare helt OK. Det er sitater her som enten er så vanlige at vi alle kjenner noen som har sagt akkurat det samme, eller er det vandrerhistorier som vi alle tror hører hjemme under prosessen.

Kanskje man ikke skal lese en slik bok fra perm til perm – men heller lese et sitat eller to nå og da? Jeg leste fra perm til perm på litt over en halvtime og koste meg litt – men leste meg kjapt gjennom det meste.