Bokelskere.no

Etter hendelsene i forrige bok (som er veldig vanskelig å si noe om, siden det ikke er sikkert at alle har lest denne…så jeg lar det være med denne kommentaren) snakker ikke lenger Carol Jordan og Tony Hill sammen. Skyldfølelse og sorg har skapt enorm avstand mellom de to.
Men drapene stopper ikke av den grunn. En morder dreper kvinner som har en foruroligende likhet med Carol Jordan, en morder som straffer sine ofre på de mest bestialske måter, og det kan se ut som om det bare er Carol og Tony som kan løse gåten – men vil de noensinne klare å samarbeide igjen?

En ny bok om Tony og Carol er alltid etterlengtet fra min side. Heller ikke denne gangen skuffet Val McDermid meg, men denne gangen tror jeg nesten man er avhengig av å ha lest de forrige bøkene (i det minste den forrige: Hevnen) fordi mye av handlingen foregår på det personlige plan mellom Tony og Carol. Mordgåten i denne boken er som alltid frittstående, men det er mange henvisninger til tidligere hendelser, og ikke minst samarbeidsproblemer som henspeiler på tidligere hendelser – jeg tror ikke jeg ville hatt like stor glede av denne historien hvis jeg ikke var kjent med forhistorien.

Når det er sagt, så er ikke dette noe minus – det er bare å lese McDermids tidligere bøker om psykologen Hill og etterforskeren Jordan. (Oversikt over bøkene)
Alle bøkene fra hennes penn har endt opp som favoritter hos meg – så hvis du må starte fra begynnelsen for å få med hele bakgrunnshistorien, så har du mange spennende lesestunder foran deg. Lykke til.

Les denne og mange flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Du tok deg ikke tid til å lese det jeg skrev, eller? Jeg trodde også på alt hun skrev, jeg poengterer at boka er veldig troverdig, at noe av grunnen til at Tone irriterte meg var nettopp at slike finnes i virkeligheten. Jeg vet at politifaget inneholder flying mellom møter "opp og ned etasjene" og at penger er en viktig faktor. Men det hadde gjort seg bedre i en dokumentarbok - som krim ble det i forhold til andre bøker jeg har lest (litteratur, fiksjon, oppfunnet) for tamt!

Nei, det blir ikke bedre!

Vi møter en meget usympatisk mann; Drew Evans har alt – han har hatt en privilegert oppvekst, han er en vellykket forretningsmann og han er en av New Yorks mest ettertraktede ungkarer. Han bruker kvinner kun til sex og har overhodet ingen intensjoner om å binde seg til noen av dem – ikke engang et møte nummer to er noengang aktuelt. Men så møter han kvinnen i sitt liv, og han blir forelsket – og hun vil selvfølgelig ikke ha ham.

Hvor skal jeg begynne? Ved sex-scenene? Ved mannsjåvinisten? Ved klisjeene? Ved slutten? Altså – dette er jo ikke bra! I kjølvannet av Ffifty Shades-suksessen (hvordan i all verden ble det en suksess?) har det kommet en rekke bøker med erotisk innhold, og en tynn, tynn historie i et forsøk på å binde det hele sammen. Dette er en slik bok. Men skulle du ha sett – den er skrevet fra mannens perspektiv, det skal visst være nærmest banebrytende. Hadde jeg bare trodd på det da… På karakteren, på beskrivelsen av Drew; som om dette er en «helt normal mann», med de stadig tilbakevendende belærende: «Husk dette kvinner: ALLE MENN TENKER PÅ SEX HELE TIDEN!» Det er jo ikke slik, boken er skrevet av en KVINNE, for pokker! Hun har egentlig bare beskrevet den stereotype, sexfikserte, mannsjåvinistiske, «jeg bruker kvinner fordi jeg ikke kan styre lystene mine»-type mannen, som jeg ikke tror et sekund er beskrivelsen av en «vanlig mann».

Jeg satt å flirte meg gjennom boka, fordi jeg ble så oppgitt over at man gir ut slik – jeg innser at noen tydeligvis liker å lese slike bøker (er det sex’en?) siden de selger bra(?), men jeg skjønner ikke hvorfor. Språket er platt og enkelt, gjentakelser til det irriterende («hun bet seg i leppen», «hun så på meg med dådyrøynene sine»), og en gjennomført forutsigbar historie. De får hverandre, nei forresten, joda, de får hverandre, nei det gjør de ikke…(så skal jeg ikke skrive hvordan det går HELT til slutt, men du kan gjette det, ikke sant?;-))
Jeg kan jo trekke fram én positiv ting ved boka da: Den var lettlest! Det enkel språket og den forutsigbare historien gjorde at jeg tross alt kunne bruke et minimum av tid for å komme meg gjennom den.

Boka fikk jeg i utgangspunktet fra forlaget fordi de utlyste en konkurranse, der den bloggeren som skrev den beste anmeldelsen vant en tur til New York. Rent prinsipielt deltar jeg ikke i slike konkurranser – det må gå under begrepet smøring. Men i ettertid innser jeg at det kunne ha vært litt morsomt, i og med min anmeldelse ikke kan gå under kategorien «positivt omtale».
Det ble også store diskusjoner rundt dette i media (Bok & Samfunn), eget innslag i Dagsnytt 18 og i bloggmiljøet. Bastion Forlag uttalte at «den beste anmeldelsen ikke nødvendigvis trengte å være en positiv omtale av boka»… Lurer på om jeg hadde vunnet tur til New York med denne, hvis jeg hadde deltatt i konkurransen?

Dette er en tildels fornøyelig bok som flere ganger lokket fram smilet mitt, men aldri helt latteren. Til det ble det litt mye trivialiteter og enkel tankevirksomhet i hodet i vår kjære Valdemar. Men det er noe koselig, hverdagslig og gjenkjennbart i det hele. Hvem av oss har vel ikke ønsket å kunne slippe alle bekymringer, og la andre ta seg av alt ansvar – få litt pleie og deilig omsorg? Vi møter også flere mer eller mindre mislykkede personer, typer vi alle kjenner og kanskje skulle ha tenkt litt mer over i hverdagen vår.

En liten, koselig og tildels humoristisk bok, men den traff ikke meg helt – rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å finne Valdemar helt troverdig som karakter. Hans bakgrunn som gründer og den skarpe forretningsmannen står ikke i stil med den søkende, litt «dumme» mannen som roter rundt på sykehuset – men for all del, det kan godt hende han fikk seg en smell i hodet under den kollisjonen.

Nate Overby har bestemt seg for å dø. Han kommer ikke over hendelsene i Irak som tok livet av bestevennen Charles – en hendelsene hvor han mener at han selv sviktet og dermed er årsaken til at vennen døde. Han skyver kona og datteren lenger og lenger fra seg, til de til slutt bestemmer seg for å separeres. Når han så på toppen av dette får beskjed fra legen om at han har den grusomme muskelsykdommen ALS, ser han ikke lenger noen grunn til å fortsette livet.
Idet han står på gesimsen i ellevte etasje, fast bestemt på å gjennomføre selvmordet. Gjennom vinduet blir han klar over at det foregår et bankran, med kundene tatt som gisler. Instinktivt reagerer Nate, han stormer banken og dreper fem av de seks ranerne.I stedet for å dø blir han dagens helt!
Men det skal vise seg at det var noe annet enn penger ranerne var ute etter, og det blir klart at det nå er opp til Nate å skaffe dette til veie for dem. Alternativet er at datteren hans dør!

Følgende blurb står å lese på forsiden av boken: «Renspikket holde-deg-våken-hele-natten-spenning» – Harlan Coben.
Og siden mr Coben er en av mine absolutte favoritter innen spenningslitteratur, regnet jeg med at dette var en bok midt i blinken for meg. Og det var en rett antakelse.

Boka er gjennomført spennende fra første til siste side, og i tillegg til spenningen, får vi også en nydelig historie om kjærlighet og livet, ønsket om å leve, men viljen til å dø. For det er ikke lett for Nate Overby å skulle forsøke å redde livene til sin kone og datter, når han i tillegg til å måtte kjempe mot hardbarkede kriminelle også må kjempe mot den stadig mer aggressive og ødeleggende ALS-sykdommen!

Jeg leser gjerne hvis du forventer å få ærlige tilbakemeldinger. Du kan sende til: post@ritaleser.com

Våren 2008, Marcus Goldman – den makeløse – sliter etter at han har opplevd en kjempesuksess med sin første roman som ble en bestselger. Han har hatt det lett hele livet, men nå har han fått fullstendig skrivesperre. Han oppsøker sin venn og mentor Harry Quebert for å få hjelp.
Her oppdager han at Harry i 1975, da han var 34 år gammel, hadde et hemmelig forhold til den 15 år gamle Nola Kellergan. Hun forsvant sporløst i august samme år. Like etter finner politiet et nedgravd lik i hagen til Harry Quebert, og Harry pågripes for mord.
Marcus ser her en mulighet til å skrive en ny bok, og i tillegg til at han mener at Harry er uskyldig setter han i gang sin egen etterforskning. Men det er et komplisert bilde som avtegner seg, og Marcus skjønner ikke hvordan det hele henger sammen.

Jeg er generelt skeptisk til snakkiser – som oftest fordi de har blitt snakkiser på bakgrunn av en større reklamekampanje (les: Fifty Shades of Grey). Det er sjelden jeg liker dem like godt som det på forhånd virket som om jeg burde.
Denne boken derimot, har fortjent hvert eneste positive og rosende ord som noen gang har blitt skrevet om den.

En roman med alle ingrediensene til en verdensbestselger
(Die Zeit)

Den var rett og slett fantastisk – hemmelighetene, vendingene, beskyldningene og skjebnene i denne boken gjør at man sitter spikret til handlingen fra første til siste side. Men heier på alle, og vil ikke at noen av dem skal vise seg å være morderen – samtidig som man etter tur mistenker den ene etter den andre.
Dette er ikke bare en ordinær krim, det er en stor roman, som skildrer menneskeskjebner og prosessen rundt å skrive en bestselger…

Jeg elsket den – og jeg gjør Harry Queberts ord til mine egne: «en bok man synes det er synd å ha lest ferdig».

Karine Mollurd oppsøker Sjur Tveit og påstår at hun er tanten hans. Farmoren hans er nettopp død, og Karine kan fortelle at han har utsikter til en større arv. Sjur reiser til sine ukjente slektninger på bygda, og finner en familie gjennomsyret av hat, ondskap og ulykkelige hemmeligheter. Når så et familiemedlem blir funnet drept må lensmann Mons Strand etterforske saken. Og det skal vise seg å bli litt av en utfordringen å forsøke å samle alle trådene i et forsøk på å finne en løsning.

Her må jeg bare få takke min lokale bibliotekar, Bente Henrikhaugen – som nok en gang har anbefalt en bok som jeg aldri i verden hadde klart å finne frem til på egenhånd. Det er ikke første gangen biblioteket her på Dokka har tipset meg om bøker som jeg har endt opp med å like veldig godt. Vi må virkelig huske på hvilken stor ressurs vi har i disse bokelskende menneskene på de lokale bibliotekene rundt om i landet!

Denne begynte litt trått da, jeg fikk litt følelsen av en gårdsserie – og de er jeg for å være helt ærlig ikke spesielt glad i. Men det var noe som gjorde at jeg valgte å fortsette å lese, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde nettopp det. Her ble det avdekket løgner og hemmeligheter, spor og intriger på nær sagt annenhver side. Og selv om det til tider kunne virke som litt mye å holde styr på, samler forfatteren trådene på en så elegant og stram måte at det ikke på noe tidspunkt var spesielt vanskelig å henge med i svingene.

En god, spennende og intens krim, og at den er skrevet på nynorsk var absolutt ingen negativ faktor, personlig synes jeg språket automatisk blir mer poetisk da.

Anbefales!

Det var det jeg fryktet... ;)

Seks år etter at Jake Fisher så sitt livs kjærlighet gifte seg med en annen mann, elsker han henne fortsatt. Når han en dag kommer over mannen Todds nekrolog bestemmer han seg for å gå i begravelsen. Der får han et glimt av Todds enke – men det er ikke Natalie. Alt Jake trodde han visste om den beste tiden av sitt liv, snus opp ned – og etter hvert som Jake nærmer seg sannheten, begynner hans perfekte bilde av Natalie å rakne, og han skal komme til å sette sitt eget liv i fare.

Harlan Coben er en mester i å skrive spenningslitteratur – også denne gangen leverer han en bok som øker nysgjerrigheten og ønsket om å finne et svar for hver side man blar om! Vi kryper inn i Jakes hode og føler den samme desperasjonen han har til å finne ut hva som er sannheten om Natalie…

Balansen mellom psykologisk spenning og ren action gjør boken en fryd å lese, av og til er den rett og slett skikkelig creepy.

Selv om slutten for min del kom som en stor skuffelse (uten at jeg kan skrive noe mer om det uten å røpe hva som skjer) var boken fram til dette så utrolig spennende at jeg likevel lar denne boken stå igjen på min toppliste (20?) over de beste bøkene jeg har lest… Fordi veien fram til slutten var så bra - og at slutten sikkert for mange andre er slik den skal være, det er bare mitt personlige ønske om noe annet og mer originalt som spiller inn.

Jeg savnet også en twist, og likte ikke slutten noe særlig. Likevel synes jeg Harlan Coben er så god til å skrive spenningsbøker at denne boken havner høyt opp på min favorittliste - til tross for slutten.

Dette var en utrolig spennende bok, jeg leste over 2/3 i bilen på veien til Tyskland og la knapt merke til omgivelsene. Forfatteren holder seg til historien, bruker heldigvis lite tid på utenomsnakk og mindre viktig informasjon – og strammer til historien side for side. Ikke en eneste gang mistet jeg interessen og intensiteten holdt seg fra første til siste side. Løsningen var definitivt ikke noe som var lett å gjennomskue, og kom som en hakeslipp-overraskelse!

Frode Granhus har tidligere imponert meg med Stormen – og med Djevelanger befester han sin posisjon som en av Norges beste kriminalforfattere, og en av mine absolutte favoritter.

Denne er såpass avansert at den vil nok nå en ganske smal gruppe, nemlig de få som er 200% dedikerte til fotballen og som vil satse proft. Når det er sagt så er den nok et godt verktøy for denne gruppa, spesielt hvis den brukes med trener. Ville nok ikke anbefalt denne til den gryende fotballspiller eller Messi-groupien på 10 år.

Noen ganger blir jeg bare sittende å lure på hvorfor i all verden jeg har latt det gå så lang tid før jeg har lest en bok – dette var en slik bok! Den er fantastisk bra! Skummel og krypende ekkel, med en beskrivelse av menneskesinnet som virkelig fenger.
På samme måte som Jo begynner leseren å lure på psyken til de involverte personene, og det er ikke godt å si hva som er virkelighet og hva som er fantasi!

Boken var nominert til Rivertonprisen, og det er meget forståelig i mine øyne. En ting er i hvert fall helt sikkert – jeg må lese de andre verkene til Nikolaj Frobenius, for han har en måte å skrive på som traff meg midt i sjela – jeg elsker det!

Til tross for hva media rapporterer, vet vi lite om hva som driver unge mennesker til å utføre forferdelige handlinger i forbindelse med skolemassakrer. Mobbing og utestenging har blitt presentert som årsaker, men Peter Langman går i denne boken dypere inn i de psykologiske årsakssammenhengene som gjør at noen unge mennesker blir massemordere.
Ved å se nærmere på 10 skoleskyttere, blant dem Eric Harris og Dylan Klebold (Columbine) og Seung Hui Cho (Virginia Tech) forsøker han å gi svar på hva som utløste handlingene, og hva vi må se etter hos andre i et forsøk på å forhindre slike tragedier i framtiden.

Boken er på engelsk, men likevel skrevet på en så enkel og «folkelig» måte at det er lett å sette seg inn i stoffet. Man må kanskje, som meg, være i overkant interessert i slike ting for å finne den interessant – men det gjorde altså jeg… Dessuten er det interessant å lese om årsakssammenhenger sett i lys av 22. juli… Jeg har «ABB» notert flere steder i boken, siden jeg fant mange likhetstrekk.

En ganske forutsigbar fortelling om kjærlighet, men pakket inn i faktiske historiske hendelser ble det likevel en interessant bok for min del.