Bokelskere.no

Ja, hurra! Bennybøkene er fantastiske.

Jeg betrakter noen av Solstads romaner (Genanse og verdighet, 11. roman, Gymanslæreren bl.a.) som genistreker, morsomme og dumme og herlige og smarte. Armand V la jeg fra meg etter ca 100 sider, da den begynte å kjede meg noe kolossalt med det jeg oppfattet som litterært jåleri og en form for litterær ørkenvandring.

Det er kolossal takhøyde for patos i mitt hus, så det er ikke der det ligger for min del, tvert om likte jeg den siden ved boken, den utilslørte, nesten litt dumme adjektivbruken, den italienske sløsingen til forfatteren med sine egne emosjoner. Problemet er strukturelt, dramaturgisk, om du vil. Det hele er uvørent gjort, man merker at mannen er journalist og kanskje ikke burde begitt seg ut på å skrive en hel bok - en bok som i lange partier glitrer, men som vakler som helhet, og som i stor grad bedriver repetisjon av sine poeng.

Jeg er overbevist om at begeistringen denne boken har fått kommer på grunn av at den er så sympatisk; Can er en snill gutt, moren hans er et varmt overmenneske, faren hans er en hedersmann. Og ikke minst på grunn av dens hederlige og rettskafne og "viktige" innhold; den sier det leserne vil den skal si, og det er prisverdig. Men er det nok? Er det nok, når man gir seg i kast med å gi ut en bok? Må man ikke mestre noe mer? Og var det ikke mange selvfølgeligheter ute og gikk her, forkledd som eksotiske erfaringer?

Mht å lese som roman, så har jo denne boken, når jeg tenker meg om, litterære pretensjoner, både i den forsøksvise formen og ikke minst i sluttkapitlet, som vanskelig kan betraktes som noe annet enn mislykket. Men det jeg tenkte mest på i forrige kommentar, var at jeg er klar over at det kan være at det er det jeg som spør meg selv om jeg, som i all hovedsak er en romanleser (og dermed en leser som er vant med å se dramaturgi, estetikk, idiosynkratisk språk osv. som kvaliteter, og dermed en leser som har vansker med å få i meg noen som helst form for tekst hvis den ikke er estetisk behandlet, både språklig og formmesssig, ja, jeg sliter jo endatil med å lese aviser, fordi tekstene ikke lyser av egenart, for ikke å nevne hvor slitsomt jeg synes det er å lese artikler og tidskrifter, jeg oppholder meg jo hos litteraturen FORDI DEN ER ET ANNET STED!) - altså, at jeg spør meg selv om grunnen til at jeg ikke klarer å synes det er nok med en prisverdig og rettskaffen bok, er at jeg har en slags allergi mot bøker som ikke lukter .... lukter ... brent sukker og overmoden frukt.

Djupt uenig igjen. Can skriver om noe viktig, så langt er jeg enig. Men han skriver rørende, berørende og med en patos som nok stammer mer fra Kurdistan enn fra Sverige. Jeg brukte noen titalls sider på å vende meg til adjektivene og, den som sagt litt fremmede patosen, men derfra og ut var boka en opplevelse. Jeg skjønner ikke hvorfor den skal sammenlignes med en roman, på samme måte som Åsa Linderborgs bok, opplever jeg den først og fremst som en fortelling om kjærlighet mellom forelder og barn

Det var vanskelig å vurdere denne boken. Den er ikke veldig godt komponert, heller ikke veldig godt skrevet, den har ikke så mange poeng, den repeterer alle emosjoner og bevegelser og refleksjoner i alt for stor grad. Men er det jeg som sitter her og stiller skjønnlitterære krav til en bok skrevet av en journalist, som jo ikke gir seg ut for å være en roman? Kanskje. Det er viktige ting han skriver om, Can. Men, liksom, holder det? At det er viktig, det man skriver om?

Hurra for denne boken. Et jævla hurra for denne boken. Jeg leste den i 96 og 98 og nå kjenner jeg det er på tide å lese den igjen snart. Jeg har full tillitt til at den har stått seg som en påle.

”117 menn og 75 kvinner ligg i den jorda eg står på.” Oddas tøffeste datter går gjennom skogen ved Valen sjukehus. Hjertet hennes slår doble slag og hun forsøker å forstå hvor hun er og hva det gjør med henne at hun er der, på en forsvinnende gravlund hvor det har blitt begravd mennesker siden 1910. Essayet står i Samtidsruiner, blant mange andre gode essays om Ekofiskfeltet, om Odda, om Solfonn Høyfjellshotell. Dette er – kanskje – det beste av dem, der Eikemo trår på undrende steg i den gotiske skogen i Kvinherad kommune. Hun skriver om norsk lobotomi- og psykiatrihistorie, hun skriver om Olav H. Hauges sykdomsperiode, og hun skildrer sin egen tur til gravlunden, hvor hun setter seg ned på huk og fjerner mold og gress fra steinene, og sveiper et respektfullt lys over det hun skimter av historier bak de tause steinene. Jeg leser sjelden essays, jeg er antagelig for glad i romaner. Men dette var befriende, det var skarpt, og det var empatisk. Eikemo har en gjenkjennelig stemme i alt hun skriver, enten det er dette knippet av essays hvor hun forsker i ruinene av vår nære fortid, eller i den friske debutromanen Mellom oss sagt fra 2006. Hun er ofte indignert, trassig og opprømt (”Snakk for dykkar eigne smålige interessar! Ikkje inkluder meg, hører de!”?”), hun er ofte morsom (”Det er heilt utrolig kor dei fuglane skrik. Ka vil dei?”), og rett som det er setter hun seg ned for å gråte. Hun har en god poetikk, som står i starten av Samtidsruiner: ”... eg ber på mine kne når eg skriv: La det bli levande setningar! La det vere folk i setningane”! Jeg liker at hun kjører på med utropstegn. Jeg liker at hun er drøy. Hva er det med Odda? Hvorfor har Odda sluppet så mange gode folk ut fjorden sin?

Disse bøkene blir bare bedre og bedre for hvert nummer en kommer ut i serien. Med unntak for den nest siste, den som er på kino. Herregud som han sutrer i den boka, den godeste Harry. Da ønska jeg egentlig at serien heller skulle hete Hermine Granger(?) og at Harry heller kunne vie seg til noe helt annet

Hurra. Hurra. Hurra. Med denne boka vant solstad kampen om historien.

Fikk denne av hun jeg er gift med den aller første måneden vi kjente hverandre. Det var den første gaven jeg fikk, og for en gave. Den Beste Boka I Verden, i alle fall da jeg leste den.

Må innrømme at jeg aldri fullførte boka, men jeg traff forfatteren i forbindelse med et bokbad. Han var veldig rar. Blei forfatter for å betale spillegjeld om jeg ikke husker feil, og jeg er ikke overraska om han sitter i arresten et sted nå

Når jeg leser Solstad får jeg alltid en helt særegen følelse som best beskrives som en blanding av djup irritasjon og fascinert begeistring. Jeg irriterer meg over karakterenes omstendelighet, solstads omstendleighet samtidig som jeg ikke klarer å legge bøkene fra meg og blar om med samme spenning som når jeg leser god fantasy eller krim. Armand V er mest av det siste, og et praktverk med en politisk brodd solstad har latt hvile de siste åra før.

Enda bedre enn mange av romanene hans, og mer som en roman enn flere av dem. Og jeg liker romanene hans utrolig godt. Ogm det handler ikke primært om alkohol, for dem som fikk nok av alt snakket av det under lanseringen.

Ei bok jeg var sikker på at jeg ikke kom til å like. den blei liggende i over et år på grunn av tittel og cover. Så kom Zadie Smith til litteraturhuset, og jeg måtte. Og det var en glede fra ende til annen. det er godt å få imøtegått fordommene sine

Fin bok. Spennende, og mye kult om finland, men jeg syns den falt litt på slutten, ganske mye egentlig

Finnes det noen i hele Norge under sytti som på alvor mener at dette er ei bok verd å lese?

Nå, akkurat nå, tror jeg at jeg får begynt på denne boka, eller i alle fall i kveld eller noe. Gleder meg

Les et essay om penger og og et essay om brød, få ny favloritt poet

Kharms, strålende oversatt av Thorvald Steen og Ulla Backlund, er russisk surrealisme som gjør at man forstår at surrealismen i sin tid var folkekommunikasjon og ikke sekterisk jumbo-mumbo

Om Snorre er den beste stilisten og historikeren, så er fagerskinna og morkenskinna langt mer detaljerte i utlegningene av kongenes gjøren og laden, og det er vel verdt i seg sjøl