Det er ikke god tone å være i slett humør. Enhver fange bør være klar over at humør er mer smittsomt enn dysenteri, ti dysenteri smittes bare ved håndsoverføringer fra rectum, mens humør smittes gjennom utstråling. Enhver må derfor innstille seg på å se alle ting ut fra deres lyseste side.
Det er ikke god tone å kritisere maten under måltidet. Det er merkelig hvor godt vond mat smaker, når man bare får tilstrekkelig lite av den.
Men disse sengene
egner seg ikke
til å ta med seg
hvis tante Rikke
har bedt deg til middag
og sier som så:
«Jeg kan ikke ha deg
som nattegjest nå.
Jeg har ingen ekstraseng.»
Da kan du svare:
«Seng har jeg selv.
Det har ingen fare.»
Og opp av lomma
tar du en ert
og sier: «Her er den.
For jeg har lært
å vanne den til den
blir stor og brei.
Da blir det en utmerket
seng for meg.»
Men ennå er ikke
sorgen over.
For tenk om den skrumper
inn mens du sover!
Ja, tenk om den skrumper
inn mens du sover!
«Jeg skal ha dressen på,» sa Max, «i dag og i morgen og i overmorgen.» Max gikk på skolen i den sennepsgule dressen sin. Han gikk med løftet hode og han satt rett, og snart begynte de andre skolebarna å ønske at de hadde dresser som den Max hadde på seg. Og det til tross for at ingen i Winkelburg hadde sett en slik dress før.
DET SPILTE INGEN ROLLE.
Han tenkte på hvordan det ville være å ha på seg den ulne, dunete, splitternye, sennepsgule dressen på arbeidet. En slik dress hadde ingen sett i Winkelburg før. Hva ville folk si? Kanskje de ville synes at dressen var for lystig for en fornuftig bankmann. Messingknappene ville glitre som svære mynter. Alle de andre bankfunksjonærene hadde på seg mørkeblå eller mørkegrå dresser. Ingen av dem hadde noensinne hatt på seg en sennepsgul dress. Til slutt sukket pappa Nix og sa «Jeg er for stor til å ha på meg en sennepsfarget dress.»
Flott billedbok som stiller spørsmålet "Hva vil folk si hvis jeg gjør noe annerledes enn det alle andre gjør?".
Morsomme illustrasjoner.
Å lide …
se, det kan en martyr
ta på seg,
en profet, en apostel;
men et lite barn?
Hat i stedet for
kjærlighet?
Når marsjen begynner
er det mange som ikke vet
at fienden marsjerer i spissen.
Stemmen som kommanderer dem
er fiendens stemme.
Han som snakker om fienden
er selv fienden.
De som fjerner kjøttet fra bordet
snakker om tilfredshet.
De som gaven er bestemt for
krever offervilje.
De mette snakker til de sultende
om de store tider som skal komme.
De som fører landet mot avgrunnen
sier at det å regjere er for vanskelig
for den alminnelige mann.
I kalenderen er dagen
ennå ikke avtegnet.
Alle måneder, alle dager
er ennå ubeskrevet. En av dagene
vil bli krysset av.
Niende april 1945. Fem år er gått. Jeg synes plutselig det er så urettferdig. Fem år av livet mitt! Med krig og rasjonering og mangel på mat og klær. Med okkupasjon og fengslinger og dødsdommer. (…) Jeg furter og sutrer, men får slett ikke støtte hos min kloke far. Han har et helt annet syn på saken. Han sier at jeg tvert imot må ansees som en heldig person. Vi har alle lært noe om virkelige verdier her i verden. Men dere unge er i en helt spesiell situasjon. Dere har fått lære mere enn noen annen generasjon. Dere har sett hva maktmisbruk er og hva det kan føre til. Dere har sett rasisme i praksis, da jødene ble tatt. Dere har vært vitne til terror og urett, men dere har også sett offervilje, samhold, mot, fedrelandskjærlighet og medfølelse. Dette er mye viktigere enn matmangel og rasjonering.
Vakkert og poetisk i et nynorsk bare Jon Fosse mestrer.
Han er en sånn "glasset er alltid halvfullt, og hvis ikke, så finnes det mer vann i springen"-type, mens jeg fortsatt venter på at noen skal fylle det jævla glasset jeg har sittet foran meg med i timevis uten at noen har brydd seg eller tilbudt meg noe som helst.
Veldig bra Lillevi! - Dette er en dokumentarbok man aldri vil glemme! (det slo meg underveis: aldri har jeg hørt ordet drept/drepe brukt så mange ganger i en bok - og det passer jo godt inn i den tiden vi er inne i nå - en skam for menneskeheten at det aldri blir slutt på den drepingen i Midtøsten.)
Ja, enig med deg - oppfattet den som objektiv, saklig og velbegrunnet jeg - han fører mange "bevis" og "vitner" til episoder han nevner - det med "slagside" kom litt feil ut - det jeg mente å si, var at jeg har sett i diskusjoner at noen har ment den har slagside.....selv tror jeg at denne, hans siste bok, vil være en skikkelig øye-åpner for mange....
– Men egentlig har jeg bare lyst til å sove. Få være helt i fred …
Jeg blir sittende igjen i leiligheten etter at mor har gått. Det er en stor uro inni meg.
Jeg vil ikke være den sterkeste.
Jeg vil at hun skal være suveren, vellykket, stolt, sikker. Jeg vil at hun skal vite best.
Hører du!
Jeg vil være liten og uansvarlig og bli tatt vare på.
JK, eller Jan-Kåre, blir vitne til at den ekle naboen drukner. Tror han i alle fall. Men hvem er jenta som plutselig dukker opp hos den gamle naboen? Kongen kommer til Sotra, planlegger noen virkelig å skyte ham? Og er det en hemmelig tunell fra kjelleren på asylet og ut i sjøen?!
Nå forsto han at mennesket aldri vet hvem de lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk de aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal bli lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakkert i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden.
Øynene hennes er fulle av liv, ansiktet ivrig vendt mot meg. Jeg dukker ned i boka igjen. Det blir stille et øyeblikk.
– Og du? Hvordan har det gått her hjemme?
– Stille og rolig. Jeg har sittet her og lest. Du ser vel det. Er jo allerede halvveis inn i annet bind.
Mor vil så gjerne fortelle.
Jeg er opptatt med mitt, har ikke tid til å høre på.
Det pleier å være omvendt.
I et glimt ser jeg ansiktet hennes.
Jeg vet akkurat hvordan hun har det.
– Farmor? Tror du jeg er pen nok?
– Pen nok?
– Det er så lenge siden jeg har hatt en kjæreste. Det er liksom ingen som ser meg.
Farmor smiler.
– Du lurer ikke meg. Problemet er vel heller at det er du som ikke ser noen.