Først må jeg si meg enig med deg i anbefalingen av Claire Keegans Småting som dette, men siden jeg leste den i desember 2022 så kommer den ikke med i min «selvangivelse» denne gang.
Av oversikten her på Bokelskere ser jeg at jeg har lest 49 bøker i løpet av året. Jeg har lest etter innfallsmetoden, og mye har blitt norsk. Jeg har latt meg friste av nye bøker, og likte blant annet Gjestene av Agnes Ravatn og Etterklang av Helga Flatland veldig godt. Begge har et veldig godt språk og serverer historier med både humor og driv, synes jeg.
Utenfor allfarvei?
Det har blitt flere grafiske romaner (som noen også vil kalle tegneserier), og jeg kan varmt anbefale disse tre:
- De ukrainske notatbøkene av Igort
Den viser historiene til ukrainere og deres familier i dramatiske perioder på 1900-tallet, bl.a. Holodomor (det sovjetiske folkemordet på ukrainerne).
- Survilo – mormors historie om livet under Stalin av Olga Lavrentjeva
- Heimat – et tysk familiealbum av Nora Krug, hvor hun prøver å finne sannheten om sin families historie under andre verdenskrig.
Fra sikre kilder - fortellinger av Per Schreiner. Dette er små fortellinger som framstår som dokumentariske, men som omslaget sier er en lek med sannhet og løgn. Kortfattet og elegant.
Årets positive overraskelse
Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk. Denne hadde jeg i utgangspunktet ikke så lyst til å lese, men den ble valgt i en boksirkel jeg deltar i. Heldigvis – ellers ville jeg ha gått glipp av en god leseopplevelse! Jeg synes Torill Revheim oppsummerer boka veldig godt i sin kommentar her inne: … en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.
Litt av hvert
Elizabeth Strout er en av mine favoritter, og jeg likte også hennes siste bok, Lucy ved havet, godt.
Karin Smirnoff var et nytt bekjentskap for meg, og jeg leste hennes trilogi om Jana Kippo. Hun har en særegen skrivestil, men det går overraskende greit å venne seg til at det ikke er store bokstaver og punktum. Historien er voldsom. Jeg likte den første boka, Jeg dro ned til bror best, mens de to andre etter hvert framsto litt vel karikert, etter mitt syn. Men uansett verd å lese alle tre.
Et lite liv av Hanya Yanagihara.
Essaysamlingen De små dyder av Natalia Ginzburg. Det er en samling av tekster hun skrev mellom 1944 og 1960. Hun skriver bl.a. om en periode i eksil i Abruzzo – noe som inspirerte Per Petterson til hans bok Mitt Abruzzo.
Side 400
Jeg har hatt juleferie fra Celine og har fortsatt en del sider igjen.
Historien om familien Henrouille er på samme tid grusom og fornøyelig. Min søster bor i Nice og har fortalt om alle de franske pensjonistene som leter rundt i søppelkassene etter mat. Barna vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg lurer på om det er lange tradisjoner i Frankrike når det gjelder å ikke bry seg om egen slekt -og er vi på vei dit selv?
Har lest at det er håp om en morgen etter nattens ende og det er bra. Jeg kom over Fra slott til slott på biblioteket og kjøpte den for kr 10,- Den skal omhandle hans flukt gjennom Europa etter 2. verdenskrig. Det blir altså mer syting og elendighet, så boken får vente i hylla en stund.
Det en norsk mor frykter aller mest, livet gjennom, noen vil si det eneste hun er redd for, er at ungene hennes skal fryse.
De ufødtes land er full av kryssende veier som ikke ble valgt, stier vi vendte ryggen til. I en snedig tilstand av halv tilblivelse lusker de rundt i de tapte sjansers skyggeland.
Det var vanlig å kalle endometrose «karrierekvinnens lidelse»; underforstått som, der ser du, kyniske kjerring, hva du har igjen for å sette hekkingen på vent og dine ambisjoner først.
Jeg ser at Helene Anderson spiller a Norwegian Woman i filmen: En engel ved mitt bord. Da er det vel trolig at det kommer frem hvem hun er? Den finnes blant annet på Youtube. Det kan selvfølgelig være en helt annen norsk kvinne hun møtte.
En katolikks liv leves helt og holdent i skyggen av en lykkelig død - som om livet skulle utspilles i et sølvinnrammet, spettet speil, eldgammelt og smigrende.
Della førte meg til leveravdelingen, der tretti år eldre mennesker enn meg sto i kø. De ventet riktignok på ultralyd, men det var en egen kø, kun for dem. De var gule, oppblåste mennesker som liknet hverandre, som så ut til å være medlemmer av samme familie. Ingen av dem snakket til meg. De bare sto og så. Krumbøyd, som meg. De hadde lagt buken over underarmene, holdt sin egen tunge vom oppe - som når debutanter løfter slepet for å smette ut av Buckingham Palace etter å ha blitt presentert for sosieteten.
Min utgave:
Tittel: Cherry på vingene
Originalens tittel: Cherry Ames, Flight Nurse
Nummer i serien: 5
Oversetter: Mia Lise Djupedal
Omslag-illustratør: Sten Nilsen
Forlag: Forlagshuset
Format: Innbundet
Antall sider: 152
År: 1952
Språk: Bokmål
Imens var mitt daglige liv fargeløst og tomt. Linda og jeg var kommet så langt bort fra hverandre, at det ikke lønte seg å rope lenger. Heldigvis var vi så opptatt begge to, at det var sjelden vi møttes.
Vi er så enige der.....
Kiellands siste roman minnet meg om thrilleren Den talentfulle mr. Ripley: Underklasse-outsider brøyter seg vei blant de rike (som også er nokså naive), og tar det han vil ved hjelp av smarte og umoralske planer.
Bonden Tørres Snørtevold er fryktelig glad i penger, og drar til byen for å gjøre karriere. Der må han takle fornærmelser pluss både synlige og usynlige klassemarkører, før han til slutt knuser alle som har stått i veien for ham. MO-HA-HA-HA!
Kielland har utstyrt hovedpersonen med bittelitt menneskelighet, men ikke så mye at det går an å bli sjarmert av denne iskalde pengetelleren. Men boka er absolutt verd å lese!
Hvorfor boka heter Jacob, når den handler om en mann som heter Tørres? Les og lær.
Elvane møtest
Elvane møtest, frå kvar sitt fjell.
Grip kvarandre i hendene.
Blandar sin song og sitt blod.
Held fram einige, sterkare,
snåvar ikkje so lett i steinane:
Turrskodd skal ingen vassa oss no!
Sleggja
Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på.
Når eg vaknar
Når eg vaknar, høgg
ein svart ramn i hjarta mitt.
Skal eg aldri meir vakna
til hav og stjernor, skogar og natt,
morgon med fuglar?
Helt enig med deg. Men det er viktig å lese denne serien i kronologisk rekkefølge. Hjorth/Rosenfeldt er for meg det ypperste av krim-litteratur. Jeg har lest/lyttet alle - Ivar Nergaard leser knakende godt. Denne siste topper hele serien - utrolig spennende, og mange tråder som vi har fulgt gjennom hele serien.
"Det du eier evig" av Inger Johanne Øen
– Leseeksemplar fra Gyldendal
Treerbanden Silja, Ann og Kathrine hang alltid sammen. Men så en septemberkveld i 1990 blir Ann borte. Ingen aner hva som har skjedd. Nå har det gått 19 år. Silja har nylig flyttet tilbake til hjemstedet, og jobber som politi på Hønefoss politistasjon – da liket til Ann blir funnet på en nedlagt gård i nabolaget.
Dette ble den siste boka jeg rakk å lese i år. Det er debutboka til forfatteren, og her har dere noe å glede dere til den kommer i salg om noen få dager, i januar.
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Min utgave (se Ivar2 sitt omslagsbilde):
Originalens tittel (antatt): Robin Hoods Hämnd
Oversetter: Pelle Vigg
Omslag-illustratør: Axel Andersen
Forlag: Tiden
Antall sider: 120
År: 1953
Opplag: 4