Det kan nok være som du sier. Likevel synes jeg Mikkel henger litt i "løse lufta". Når han omsider tar seg tid til en tur hjem, har han ikke vært der på åtte år. Vi blir kjent med han mens han loffer omkring i København og omegn på leting etter neste måltid og noe å drikke, og hva han ellers har bedrevet bortsett fra å forfølge sine merkelige tankerekker og holde øye med den skjønne Susanna, får vi ikke vite. Dette er sannsynligvis tilsiktet fra forfatterens side: Han beskriver en notorisk einstøing, men jeg føler meg snytt. Jeg vil vite mer om relasjoner, samhandlinger, årsaker ---
Vi har nok ulikt syn på den godeste Mikkel, iallfall så langt. Jeg ble sterkt frastøtt av de henførte tankene hans omkring hesteslaktet, og etter det har jeg knapt funnet formildende trekk, tvert imot.
De fleste forfattere har vel skrevet ting de i ettertid helst ville hatt uskrevet, av ymse årsaker. Og du har selvsagt rett: Hyllesten til Helled Haagen var nok ærlig ment i gjerningsøyeblikket.
Pussig det der: Sjøl føler jeg at jeg fremdeles ikke vet noe som helst om Mikkel Thøgersen, bortsett fra at han er en merkelig type.
Jeg har forresten lest Helled Haagen og er veldig i tvil om jeg ville kalle det et hyllingsdikt. Morsom beretning fra felles fyllekuler i København, og Hamsun blir riktignok framstilt som den skinnbarlige Bacchus - men diktet avsluttes med at Jensen blir edru. Jeg tolker det som at han kom ned på jorda igjen etter rangelen. Og han tok siden sterkt avstand fra dette verket og nektet å ta det med i antologier og samlinger.
Første del er ferdiglest, og jeg slutter meg til alt som er sagt om levende miljøskildring, frodig språk og medrivende tidskoloritt. Det er nesten som å være til stede i handlingene sjøl.
Men personene får jeg ikke tak på. Hvem er Mikkel? Hvordan har han havnet i København? Var det fordi han sjøl ville det? Hvordan ble man student på slutten av 1400-tallet? Alt vi vet om bakgrunnen hans, er at mora er død, at faren er smed og at han har en eldre bror. Hvilken status hadde en smed på denne tida? Høy nok til at sønnen ble akseptert som student? Har han anbefalinger fra noen? Hvordan er det meningen at han skal livberge seg mens han studerer - får han noen slags understøttelse? Man reiser vel ikke på lykke og fromme til hovedstaden for å bli tiggerstudent?
Jeg har funnet en del historisk informasjon om universitetet i København, (ett av de aller eldste i Europa) der det gjøres ganske grundig rede for organisasjon, maktstrukturer og styringslinjer helt fra starten av - men ikke et ord om hvem studentene var, hvilke samfunnslag de kom fra og hvordan de ble rekruttert.
Mikkel har såpass mange besynderlige tankerekker og "feberdrømmer" at jeg også undres over personligheten hans. Venner har han åpenbart ikke. Det virker som han lever mye i sin egen fantasiverden, med "øye for øye, tann for tann"-prinsippet som ei viktig rettesnor, uansett hvem det rammer. Han drømmer store drømmer, men gjør lite for å realisere dem.
Foreløpig har jeg faktisk mer sans for Otte Iversen. Men vi skal vel møte igjen både Mikkel og Otte etter hvert som historien skrider framover. Ennå er jo "Christiern" bare tronarving.
Jeg tenker litt på Cora Sandels Dyr jeg har kjent, men historiene der blir kanskje for lange. Ellers synes jeg forslaget om eventyr var godt. Noen av dem er jo også ganske lange, men det er noe med gjenkjennelsen som pleier å appellere. Håper du finner noe som fenger.
Leveren var brunere enn noe annet brunt i verden. Milten kom til syne blå og skimlet som natten og Melkeveien. Og det var mange flere fine farver, blå og grønne innvoller, murstensrøde og okergule deler.
Alle Østerlands frodige, rå farver; gult som Egyptens sand, turkisblått som himmelen over Eufrat og Tigris; alle Orientens og Indias ublu farver blomstret frem midt i sneen under rakkerens skitne kniv.
(Det er ikke alle som har evnen til å se det lyriske i et hesteslakt!)
Det blir nok ikke lett. Dette er absolutt skjønnlitterært, men kan neppe kalles "bok".
Vestlige kommentatorer som holder seg orientert om de siste hendelsene, tar islam med i regnestykket, ser på islam som en del av dilemmaet, som om tanken på å terrorisere er noe som ligger i muslimenes genetiske natur, og glemmer at terrorismen dreper flere muslimer enn ikke-muslimer.
Malik sier: "Jeg tenker ofte på hvordan døden i skjønnlitteraturen tjener en hensikt. Jeg skulle ønske jeg visste formålet med et slikt dødsfall fra virkeligheten."
To amerikanske brødre med somalisk bakgrunn reiser til "hjemlandet", hvor ingen av dem har vært før. Malik, frilansjournalist/krigsreporter med lang erfaring fra konfliktområder, har satt seg fore å gi verden innsideinformasjon om tilstanden i landet. Ahl leter etter stesønnen, som har vært på rømmen fra USA i flere måneder; rykter vil ha det til at han har reist til Somalia for å slutte seg til al-Shabaab.
Begge de to brødrene har noen få bekjente de kan stole på, Malik i Mogadishu og Ahl i Bosaso, der stesønnen skal være sett. Men uansett hvor mye de vet om tilstanden i "hjemlandet", og hvor mange forholdsregler de tar, blir oppholdet uventet besværlig for dem begge. Maktforhold og -strukturer har vært i oppløsning siden borgerkrigen. Til overmål blir landet invadert av Etiopia kort tid etter at de har landet, og en del forhold blir igjen snudd på hodet. Hvem man kan stole på i dette kaoset, - og hvem som er i lomma på hvem - er helt umulig å ha kontroll på.
Jeg ble motløs av å lese dette. Nuruddin Farah har førstehånds kjennskap til det han skriver om, så jeg stoler på at "tilstandsrapporten" er etterrettelig . Boka ble utgitt i 2011, og det er ingen grunn til å tro at tingenes tilstand har endret seg vesentlig. Hit vil altså norske myndigheter returnere flyktninger. Og fra Kenyas gigantiske flyktningleir er man allerede begynt å påtvinge somaliere enveisbillett tilbake til "hjemlandet". Det er til å gråte av.
Når jeg ikke belønner boka med mer enn en firer, er det fordi den ble for "tett" for meg. Det var full action hele tida, mange handlinger og situasjoner å forholde seg til, mange fremmedartede (og av og til ganske like) navn, både på personer og steder. Dette er den siste boka i en trilogi, og jeg har naturligvis startet i feil ende. Jeg burde nok ha lest Lenker og Knuter først; da hadde jeg kanskje vært mer fortrolig med navnebruken og geografien. Men sånn er det når man plukker med seg enkeltbøker på bruktsalg ...
Den ene verre en den andre! Jeg holdt ut med tellinga til side 30; da gadd jeg ikke å telle mer. Resultat: Mellom 4 og 10 leste bøker på hver bidige side. Først på side 55 fant jeg bare uleste bøker. Jeg trøster meg med at det slett ikke bare var bestselgere å finne på disse sidene.
Og blir jeg kvalm, blir jeg som regel redd også. Det heter seg at hjerteinfarkt hos kvinner noen ganger kan kjennes ut som kjevesmerter eller kvalme. For en grusom skjebne, å tro at man bare må kaste opp, og så dør man i stedet.
Jeg måtte teste. Har nettopp gitt deg ei stjerne, og den er der fremdeles. Merkelig.
Som jeg skulle sagt det sjøl!
Hvis du sjekker hovedsida til boka her inne, ser du at det er bare fire bokelskere som har lest boka. Dermed er det liten sjanse for at du får noen hjelp her. Kanskje du skulle valgt ei anna bok?
Jeg foreslår at du leser boka.
Takk for prikkfri administrasjon av lesesirkelen - vi er nok mange her som ønsker deg en ny og bedre giv i 2017. Godt nyttår! Håper å ha deg tilbake med nye, innsiktsfulle betraktninger og interessant "sideinformasjon".
Sannelig ble det ei 2016-bok likevel. Utover kvelden ble det umulig å legge den vekk, så langt på natt var den utlest. Og du har rett: Det er ei knakende god bok.
Bra, men foreløpig ikke fantastisk. Men spennende å lese videre for å se hvordan det går. Jeg er kommet omtrent halvveis, folket bor fortsatt i jordhytter, og en del kulturkollisjoner vaker i vannskorpa. (Noen hadde de jo med seg på lasset fra Norge også).
Takk for positiv omtale. Denne må jeg lese, skjønner jeg.