Bokelskere.no

Jeg blir med, men i juli er jeg en svært ustabil nettbruker!

På nett igjen etter ferier i både hytt og vær. Jeg har tatt fatt på Calvino igjen - og konstatert at han bekommer meg like ille som forrige gang. Med litt mer tålmodighet kunne jeg saktens ha funnet både gullkorn og annet snadder, men komposisjonen får meg etter hvert til å stritte som et piggsvin: Kan det være nødvendig å skrive så utsøkt jålete?

Stakkars Krister Larsen. Naiv, impulsiv, sjølrettferdig og redd. Iblant glimter han til med innsikt og lynskarpe observasjoner, men greier sjelden å bruke dem til noe konstruktivt. "Ikke mitt ansvar, ikke min skyld."

Kristers personbeskrivelser er tidvis hylende morsomme, både når det gjelder framtoning og væremåte. Noen hver kan nok kjenne igjen en del av mennesketypene som får sitt pass påskrevet.

Mange av oss kjenner en og annen Krister Larsen - fra utsida. Kyrre Andreassen viser oss innsida. Nært, sårt og tankevekkende.

En veldig søt og morsom historie om tenårenes usikkerhet, den første forelskelsen og å akseptere seg selv. Stort mangfold i karakterene og for meg en veldig gjennkjennbar tenåringshovedperson.

Shit. Da må jeg trolig stå over denne omgangen. Boka er bortimot umulig å få tak i - jeg har saumfart bokhandlere og antikvariater land og strand rundt uten resultat. Så er det også slik at jeg kommer til å være på reise de tre nærmeste ukene, og ei bok fra biblioteket vil jeg helst ikke ta med meg ut av landet. Jeg har funnet den på Nasjonalbiblioteket, men skjermlesing blir enda mer krøkkete. Får se når jeg er vel hjemme igjen. (Og så skal jeg ikke underslå at jeg har lest begynnelsen av denne boka for mange år siden. Husker ikke hvor langt jeg kom før jeg ga opp, men lesepreferansene kan jo ha endret seg.) Lykke til, alle sammen!

Jovisst, jeg husker det godt. Mange lærere har konstruert merkelige språkregler opp gjennom historien, uten annet grunnlag enn personlig synsing.

Man starter ikke en setning med ''Og''.

Hvor i all verden har du det fra?

Det må vel være Bertel som er stemmen i epilogen? Ved de tre gravene i Evighetsfjorden sier han at det er han sjøl som har begravd dem og sørget for gravsteiner og inskripsjoner. Men hvem ligger i den tredje grava?

Jeg har lest Profetene i Evighetsfjorden for andre gang, og min sekser fra forrige gang står fast. Boka framkaller sinne, grøss, kvalme, hoderisting, tvil og undring, og gir et tidsbilde som iallfall jeg finner troverdig.

Hva som rører seg i hodet og hjertet på Morten Falck, blir jeg – i likhet med flere andre – ikke riktig klok på i første omgang, men i siste del får vi en del hint, slik jeg oppfatter det. I løpet av reisen hjem og til København føler jeg at han «gjør seg ferdig» med sitt tidligere liv og slår fast at det er på Grønland han skal være. Siden taper vi han av syne, men helt til slutt tolker jeg Bertels gravskrift i retning av at Morten må ha vært gjennom en radikal forvandling, fra sjølgod «koloni-geistlig» til «tro venn».

Bertel er for øvrig den i persongalleriet som framstår for meg som en likandes kar helt fra jeg lærer han å kjenne. At han tidlig på 1800-tallet er blitt presteordinert, tyder vel også på at «blandingsbarna» er akseptert som fullverdige borgere. (Men hva med de fullblods innfødte?)

Jeg observerer at mange av dere har kommentert Kim Leines tilnærming til en del kroppslige funksjoner, men jeg får ikke helt tak i hva dere egentlig mener om det. Positivt eller negativt? Noen skriver at det blir for mye og for detaljert; men uten alt dette tror jeg ikke vi hadde greid å fornemme hvor ekstreme forholda faktisk var. Sjøl synes jeg det er befriende at han ikke legger fingrene imellom, men omtaler alt menneskelig uten å pakke det inn i eufemismer. Livet har alltid vært fullt av motbydeligheter og styggedom, - og ikke bare i primitive samfunn.

Jeg må forresten komme med en pinlig innrømmelse, siden det var jeg som først moret meg litt over forfatterens storfe-kunnskap. Den elskelige Roselil kan faktisk ha vært ei kvige. Jeg er nemlig kommet under vær med at i enkelte jordbruksdistrikter i Norge omtales hunn-storfeet som kviger helt til de har fått sin andre kalv. Unnskyld, Kim Leine!

Skillet mellom hoved- og sideformer ble opphevet i 2005. Bare bruk "brisk" av hjertens lyst!

Se her.

Det begynner å se ut som valget kan bli vanskelig!

Jeg foreslår Kain av José Saramago. Begrunnelse: Den setter punktum for et særpreget forfatterskap; den er er kort og kan leses før vi tar sommerferie, og den er på vårtilbud hos bokhandlerne (riktignok bare i pocketutgave). Men framfor alt: Saramago er en av mine yndlingsforfattere - og denne boka har jeg ikke lest. Skrivestilen kan virke litt sær for dem som ikke har lest noe av denne forfatteren tidligere, men min erfaring ar at man forbausende raskt kommer inn i "rytmen".

Med den sentraliseringa vi har hatt, skal det godt gjøres å finne befolka, avsidesliggende gårder der folk er mottakelige for sjekking!

Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hun har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.

Vi møter, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er rett og slett allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie.

The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken. En kjempefin bok og ny favoritt hos meg.