Bokelskere.no

Den står på ønskelista mi!

Garasjesalg burde man kanskje benytte seg av oftere - det kan bidra til utvidelse av ens horisont! Denne boka plukket jeg med meg litt på måfå - det var blitt glissent i "skal lese"-hylla mi, og en roman om Vincent van Gogh til 20 kroner var jo uansett et varp. Forfatteren Irving Stone hadde jeg aldri hørt om, men etter rask gugling visste jeg at han var amerikaner, levde fra 1903 til 1989 og tydeligvis hadde "biografisk fiksjon" som spesialitet. Foruten gjennombruddsromanen om van Gogh skrev han romaner om blant andre Pissarro, Michelangelo, Freud, Jack London og Charles Darwin. Flere av disse er filmet.

Vincent van Gogh regnes i dag blant de store fornyerne i verdenskunsten. Han begynte å tegne i samme ånd som de gamle hollenderne og høstet ingen lovord for det: Å gjengi virkeligheten usminket var hans viktigste prosjekt, og det falt ikke i god jord hos kunstkjennere. Bilder skulle være vakre, ikke realistiske. Da han begynte med oljemaleri, fikk han de samme reaksjonene. Først da han lot seg overtale av sin lillebror Theo til å slå seg ned i Paris, oppdaget han at det gikk an å male annerledes enn de gamle mesterne; han ble kjent med Lautrec, Gauguin og de fremste impresjonistene. Etter dette fulgte den mest intense maleperioden hans i Arles, der han også begynte å miste taket på virkeligheten. (De fleste kjenner vel til det avskårne øret hans, som ble forært til gledespiken Rachel.)

Han som elsket livet er en svært innholdsrik fortelling om livet til van Gogh - jeg ønsket av og til at forfatteren hadde vært litt mindre detaljert. Men med en så rik tilgang på kilder faller man kanskje for fristelsen til å utbrodere litt ekstra: Theo van Gogh sparte på alle brev han fikk fra sin bror, i alt ca. 700, og forfatteren mener sjøl at bortsett fra dialogene og en del "tekniske" friheter er boka "sannhet fra først til sist".

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med Hovland, men Tor Åge Bringsværd har jo skrevet ei hel lita bok der denne fortellingen står sentralt: Jesus elsker ikke griser. Med Nasse Nøff som samtalepartner filosoferer han omkring menneskers forhold til dyr.

Moro å følge denne "jakten på brodøsen"! Jeg har samme utgaven sjøl og merket meg tidlig din beskrivelse av omslaget:

(...) en ansiktsløs kvinne og et uttrykksløst, unaturlig stivt barn.

Det slo meg at illustrasjonen måtte være skreddersydd(/brodert) for akkurat denne boka, men jeg søkte ikke ytterligere informasjon, trass i at jeg etter hvert ble temmelig nysgjerrig. Takk for bryderiet, Lillevi!

Jeg foreslår at du redigerer profilen din. Navnet kan jo være riktig for alt jeg vet, men kombinert med profilbildet blir det uheldig, synes jeg.

Her har vi nok pådratt oss et ansvar, Kjell!

Hjerteskjærende god bok - tror jeg har lest den tre ganger og blir like betatt hver gang!

Begge bøkene fikk terningkast fem fra meg, og sett i sammenheng hadde de nesten fortjent enda bedre karakter. Et godt eksempel på at noen bøker må leses i kronologisk rekkefølge - Kaos på lerret ville ikke gitt meg den helt store leseopplevelsen uten bakgrunnshistorien i den første boka.

Begge de to første bøkene var mye bedre enn denne, synes jeg. Her var det noe ved fortellerstilen som haltet: Enkelte partier sto fram som rein sakprosa, andre som litt tannløse forsøk på å skildre historiske hendelser ved hjelp av skjønnlitterære virkemidler, mens atter andre var solid fortellerkunst.
Alt i alt ble denne boka for langdryg for meg, med mange detaljer som med fordel kunne vært sløyfet. Noen av disse er kanskje ment som frampek til neste bind, men slike cliffhangere faller sjelden i god jord hos meg.

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten.

Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Først publisert her.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli.

Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Først publisert her.

Jeg er overrasket. Her sneik jeg meg inn i siste liten og feide de "gamle" klassikerne av banen. På et tidlig stadium hadde jeg et lite håp om at Frankenstein skulle seile opp og gå forbi (Den står i hylla, og jeg trenger nok litt ekstra motivasjon for å ta fatt på den), men så ble det altså Morante. Lest første gang for bortimot 40 år siden; det skal bli interessant å fornye bekjentskapet.

Som vanlig synes jeg leseperioden er for lang siden jeg er en standhaftig enboksleser. Men har fortsatt full forståelse for at folk har ulike lesevaner.

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene.

Først publisert her.

Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er. I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Stormo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste.

Først publisert her.

Jeg rakk det i grevens tid! Nettopp tilbake fra to ukers nettfri tilværelse og kaster meg med på nominasjonsrunden. Jeg ser at mange foreslår "gamle" klassikere jeg godt kan tenke meg å lese, men mitt forslag er en klassiker som nesten faller i "feil" kategori, siden den kom ut så seint som i 1974: Historien av Elsa Morante. (Italienere har det vel ikke vært flust av på listene våre?)

Her bekreftes det at Jacobsen ikke rakk å skrive boka ferdig. Synd. De to siste kapitlene skulle jeg gjerne ha lest.

Jeg har lest ut boka. Fra i morgen er jeg kobla ut i to uker, altså forbi sluttdatoen for felleslesinga. På Kreta ligger det an til regnvær i dagevis, så bøkene skal ikke kobles ut.

Terningen min landa på en femmer. At jeg ikke slo en sekser, har sammenheng med slutten av boka, men det kan jeg heller kommentere når jeg er tilbake på nett igjen. Foreløpig vil jeg bare si at synet på Barbara nyanserte seg litt etter hvert som jeg leste. Spørsmål jeg har stilt meg undervegs:

• Er det virkelig sitt eget begjær Barbara ikke kan styre?
• Er hun virkelig så uavhengig av autoriteter som vi får inntrykk av?
• Er hun virkelig en av disse sterke, tradisjonelle kystkvinnene?
• Hva har oppdragelsen hennes å bety for at hun som voksen er så redd for å avvise
  noen?

Vi høres uti oktober en gang!

Streng er du kanskje, men neppe urimelig. Sitatet ditt viser i alle fall at Barbara har selvinnsikt så det holder. Gjennom "et blikk fullt av smerte" får iallfall jeg et glimt av noe annet enn det glade, sorgløse naturbarnet. Nei, hun har ikke styring på begjæret, men hun er smertelig klar over det.