Bokelskere.no

På tide å filosofere litt over Løperne igjen? Etter mye blaing fram og tilbake i boka er jeg ikke blitt klokere, men jeg har festet meg litt ved et fenomen som stadig dukker opp i ulike sammenhenger, nemlig hvalen. Hva er greia med disse hvalene? Til og med på kartet over Novaja Semlja finner vi hvaler.

Vi får høre om hval som renner inn på stranda og enten dør eller blir buksert til havs igjen; Charlotte Ruyisch fascineres av en tatovert hval på overarmen til en lettkledd sjømann; Dr. Blau er nesten ekstatisk ved funnet av en overarm som er bevart gjennom nesten 300 år - med en hvaltatovering (kan det være den samme overarmen?).

Om Eryk på øya virkelig har vært hvalfanger, er litt usikkert, men vi får iallfall vite at han bevarte den psykiske helsa si gjennom flere år i fengsel, og lærte sine medfanger engelsk, ved å lese om den hvite hvalen Moby Dick gjentatte ganger. Og sist, men ikke minst: Fortelleren sjøl mener at Moby-Dick er hennes beste reisehåndbok.

Det er lenge siden jeg leste boka om om jakten på Moby Dick, men jeg husker den i grove trekk. Kapteinen Ahab har mista det ene beinet i kampen mot en hvit hval, som etter hvert blir stående for han som den inkarnerte ondskap, og hans eneste mål er å bekjempe den. Som han også lykkes i, men mister sitt eget liv i kampen.

Ishmael er med som mannskap og har et mer naturlig syn på hvaler i sin alminnelighet, denne hvalen ikke unntatt. Han blir også den eneste overlevende etter kampen mot hvalen. En kan jo undres på hvilken av hovedpersonene som har inspirert fortelleren, som også hevder at pilegrimens mål er en annen pilegrim.

Jo mer jeg blar i denne "romanen", desto flere spørsmål sitter jeg igjen med. Jeg har lett mye etter sammenhenger, men ikke funnet noe som kan sammenfattes til en helhet. Må si at jeg trives bedre med helhetlige fortellinger enn fragmenter og gåter, men synes fortsatt at boka er interessant.

Håper dere andre har synspunkter som kan føre til enda mer utforsking, kanskje til og med aha-opplevelser. Jeg er ikke ferdig med boka ennå!

Minner veldig om sitatet fra Nikos Kazantzakis, som er gjengitt på minnestøtta hans i Chania:
Jeg frykter ingenting. Jeg håper ingenting. Jeg er fri.

Men tanker i hodet hadde han nok ...

Min første innskytelse da dette syndromet dukket opp, var at det måtte være forfatterens egen oppfinnelse - litt ironisk, kanskje. Jeg tolket det som en årsak til "løpingen": Blir man for lenge på ett sted, blir man forgiftet av tvangstanker (=rutiner) og må reise et annet sted for å bli kvitt giften.

Jeg er ingen sakteleser - boka ble lest ut på noen dager. Men jeg satt igjen med så mange løse tråder og spørsmål at jeg måtte lese den en gang til, denne gangen for å notere, markere, google og prøve å finne en rød tråd. (I forlagets omtale kalles boka en roman, og siden jeg er ganske konvensjonell når det gjelder litterære "båser", forventer jeg sammenhenger som jeg ennå ikke har funnet.)

Denne utforskingen kommer til å ta tid. Tråder finner jeg saktens, men foreløpig bare som fragmenter. Jeg har konstatert at man skal være ganske belest og kunnskapsrik for å få med seg alle referansene til litteratur, film, europeisk historie og politikk. Tokarchuk briljerer på de forskjelligste fagområder!

Boka mi er en heftet utgave fra Gyldendal, utgitt i 2018, og har allerede fått et litt slitent preg. Innen jeg er ferdig med å bla fram og tilbake, ser den sannsynlig ut som ei lefse.

Endelig ferdig. Siste halvdel har ikke ført til noen endring i min bedømmelse av boka. Positive trekk - jada, for all del. Jeg har fått mye detaljkunnskap om skattesystemet og "skatteetaten" på 1600-tallet, og burde kanskje se det som positivt at jeg også har fått rede på hvem som håndhevet dette systemet, ved navns nevnelse, som det heter. Men det blir for mye og for mange. Geografien er også beskrevet i smådetaljer som blir vanskelige å holde rede på for en som ikke er lokalkjent i Sunnmøre/Romsdal-området. For meg blir selve fortellingen om Rasmus litt borte i alle detaljene.

Språket er levende og god nynorsk, men også her legger forfatteren opp til for mye. Vanlig fortidsfortelling veksler med historisk presens, og innimellom kommer det partier med rein sagastil. Det gjør at jeg ikke helt tror på Aslak som historieforteller, bortsett fra de få tilfellene der han snakker direkte til gjesten sin, Ragnhild. Jeg greier ikke å forestille meg at hun sitter og hører på alt dette. Å sette inn en forteller er jo et smart grep, men her er det ikke gjennomført på noen særlig vellykka måte, synes jeg.

Alt i alt: Forfatteren er tydelig sterkt engasjert i forholda han skriver om, og har dermed gått i "more is less"-fella, tror jeg. Man må ha hjerte til å stramme inn en del på stoffet, uansett hvor gjerne man vil ha med så mye som mulig.

PS: Etterlysning
Forslagsstilleren har ennå ikke deltatt i denne tråden. Jostein, hvor ble du av i alt mylderet?

Flere gode forslag allerede, ser jeg. Jeg drister meg til å nominere ei bok som jeg visstnok har foreslått før:

Et funn av den sørafrikanske nobelprisvinneren Nadine Gordimer.

Takk for reaksjon! Du har mange gode poenger som jeg er enig i, men for meg ble boka likevel ikke noen positiv leseopplevelse. I en god roman vil jeg gjerne ha et vendepunkt som tilfører noe nytt i handlingen eller tankestrømmen, og noe sånt fant jeg ikke i denne romanen. Mulig siste kapittel kan være ment slik, men i så fall kom det for seint etter min mening.

Enig med deg, Hilda. Jeg hadde faktisk gleda meg til å lese denne på grunn av alle de gode omtalene. Halvveis i boka ble jeg lei av dette bortskjemte mennesket som aldri skjønte at "alle disse dagene som kom og gikk, var selve livet". Jeg leste den ut, men ble ikke mer begeistra av den grunn. Sikkert viktige problemstillinger som behandles, men litt for fjernt fra mitt liv, tror jeg.

Fantastisk repetisjon av stor litteratur! Shakespeares The Tempest var pensum en gang for førti år siden eller så; og nå var det ikke stort annet jeg husket enn Mirandas søte kjærlighetshistorie og den stakkars, slemme Caliban. Derfor leste jeg Stormen på norsk (Haldis Moren Vesaas' gjendikting) nokså nylig for å oppdatere meg litt før jeg tok fatt på Hekseyngel. Det hadde ikke vært nødvendig, viste det seg:

Atwood har greid å gi et fint resymé av stykket, samt diverse mulige tolkninger av rollefigurer og handling, alt så genialt innbakt i romanformen at en bare må gi seg over. Hovedfortellingen foregår i nåtid, men med tydelige paralleller til Shakespeares verk. Dette var moro!

Synd. Du er en verdifull stemme her inne, men av og til må man bruke stemme og energi på annet enn bøker. Alt godt - håper du finner vegen tilbake.

Bortimot halvvegs i boka tar jeg en pause og drar på ferie. Rebellen blir ikke med, og jeg kobler meg fra nettet. Jeg kan foreløpig ikke forklare hvorfor jeg ikke trives med denne boka. Språket er vakkert, og historien burde være spennende, men det er noe ved skrivestilen som "skyver meg unna" og ikke vekker noen følelser. Får inntrykk av at forfatteren er mer opptatt av historiske hendelser enn av enkeltmennesker, selv om persongalleriet er mangfoldig.

Jeg fortsetter lesinga om et par uker og håper siste halvdel av boka er mer givende enn det jeg har opplevd til nå.

Da jeg åpna boka, var det kartet jeg først begynte å spekulere på. Svenskegrensa ble et mysterium for meg, så jeg måtte ta en liten repetisjon av Nordens historie. Og visst gikk grensa slik kartet viser, men bare i to år, fra 1658 til 1660. Ved "freden i Roskilde" måtte danskekongen blant annet avstå Trondhjems len, som omfattet Trøndelag, Nordmøre og Romsdal. Men krigen ble trappa opp igjen etter kort tid, og ved "freden i København" to år etter var Trondhjems len igjen på danskekongens hender.

Men hvorfor er det nettopp dette kartet som brukes her? Betyr det at begivenhetene i hovedsak utspiller seg i tidsrommet 1658 - 1660? Jeg har ikke lest så mye ennå at jeg kan mene noe om det. Den som leser, får se ...

Rebellen landa i postkassa i dag, fra Bokbua. Det skal bli spennende å bli kjent med en forfatter jeg aldri hadde hørt om før nå.

Nei du - soleglad er nok når sola glader, både på Jæren og ellers. "Soli ho sprett og ho glader".

Jeg har tidligere hatt stor glede av Faulkners romaner, og da jeg fant Springerspill på billigsalg, ble den med meg hjem. Jeg må dessverre bekjenne at nobelforfatterens krimnoveller ble en lei nedtur. Historiene i seg sjøl var greie nok, men her har Faulkner brukt et språk så intrikat og usammenhengende at jeg ble helt satt ut. Underforståtte budskap, lange parenteser, lange innskutte setninger, trøbbel med å holde greie på hvilke av personene som snakker - og i dette tilfellet er det neppe oversetterens feil. Rett skal være rett: forfatterens sørstatshjerte skinner tydelig gjennom midt i alt rotet, men veier ikke opp for den språklige misèren. All ære til Solum/Bokvennen for de mange Faulkner-utgivelsene deres, men akkurat denne kunne de godt ha droppa.

Vel overstått sommer, alle - eller ikke helt overstått her på mine kanter, men det er i alle fall godt å komme i gang med hverdagen igjen. Denne gangen foreslår jeg finsk: Nattsvermer av Katja Kettu. Noen av oss har lest Jordmora av samme forfatter, og reaksjonene på den var litt variable, men jeg likte godt den saftige og omsvøpsløse skrivestilen hennes og er nysgjerrig på historien i Nattsvermer.