Bokelskere.no

Takk skal du ha, Torill. Da er det vel Elster som har bomma ...

En skal ikke stole for mye på sin egen observasjonsevne. Denne gangen oppdaget jeg noe jeg aldri har lagt merke til før: I kapittel 25 får vi et par avsnitt om Maycombe Tribune, der redaktør Underwood i lederspalta si bl.a. skriver at Tom Robinson var blitt dømt av "tolv gode og ugilde menn". Kan det tolkes som en tilsiktet fornærmelse fra redaktørens side, eller må jeg mistenke Magli Elster for en alvorlig spåklig glipp?

Skulle gjerne vite hvordan dette er uttrykt på originalspråket - og i de nyere oversettelsene!

Heck Tate gjorde definitivt ingen god figur i vitneboksen, men han har jo også opptrådt tidligere i boka, i den dramatiske "mad dog"-episoden. Også der virker han både forstandig og våken.

Dessuten går det fram av hendelsesforløpet at Heck og Atticus må ha kjent hverandre ganske godt helt fra ungdommen av, og at de har en udefinerbar, gjensidig respekt for hverandre. Under rettssaken har Heck "stukket fingeren i jorda", erkjent hvilken setting han står i, og tilpasser seg situasjonen. Han vet hva jurymedlemmene står for og hva utfallet vil bli uansett, og vegrer seg for å legge ekstra skam på jenta. Sånn tenker iallfall jeg.

Fetter Ike er vel ikke nødvendigvis Atticus' søskenbarn slik vi definerer det på norsk. Men han virker jo uansett steingammel, iallfall i Småens beskrivelse, så han kan godt ha vært med i borgerkrigen som ung mann. (Atticus nærmer seg femti, får vi vite, og kan saktens ha et søskenbarn på rundt åtti?)

At første verdenskrig ikke er nevnt, er helt naturlig, synes jeg. Det er Småen som forteller om en helt spesiell periode i barndommen sin, og hun konsentrerer seg om de nære ting: Det hun sjøl opplever og det hun blir fortalt av andre.

Et dilemma ved Huck Finn er at Mark Twains tekst har vært tuklet så mye med gjennom åra - den var jo bearbeidet og utgitt som ei slags barnebok den gangen jeg var barn. Heldigvis ser det ut til at min Bokklubb-utgave fra 1973 er tro mot originalen: Huck omtaler Jim som "nigger", helt i tråd med hva han sannsynligvis gjorde i 1850-åra.

Når det gjelder Lindgren og Egner er jeg litt mer usikker. På 1950-tallet og deromkring var n-ordet (dessverre) det eneste gangbare i dagligspråket; både hos leg og lærd, inkl. forfattere. Den seinere tidas "språkvask" av fortidig litteratur blir for meg nesten historieforfalskning, selv om det er aldri så velment.

Jeg har henta fram min utgave av boka, fra Bokklubben 1961, og har etter hvert skjønt at det er minst fire utgaver av denne boka i norsk oversettelse: Bokklubben 1961, Bokklubben 1971, Aschehoug 2005 og Aschehoug 2015. I de tre første er Magli Elster oppgitt som oversetter, men i Aschehougs omtale av den siste utgaven får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert. Er det noen av dere andre som leser den nyeste? Kan det tenkes at også den engelske originalutgaven er "modernisert"?

Magli Elsters lyrikk har jeg hatt mye glede av gjennom mange tiår, men prosaen hennes har jeg ikke mye kjennskap til, bortsett fra Sangfuglen, som jeg har lest flere ganger uten å oppdage gammelmodigheter i språket. Jeg får prøve å være mer oppmerksom mens jeg leser denne gangen, og se om jeg finner noe som ville hatt godt av litt modernisering.

Stundom føler man seg litt fossil ...

Siden Frode Grytten og Murboligen er nevnt, vil jeg foreslå at du tar med Livet bruksanvisning av Georges Perec, som også handler om en bygård med beboere som ikke har stort annet til felles enn adressen - men Perec greier å sveise dem sammen til en helt sensasjonell roman!

Men da har du jo godt grunnlag for å delta i diskusjonen!

Og så kan man lese om hverdagsmenneskenes situasjon i Malurt ved århundrets slutt av Vladimir Javorivski. Også svært lesverdig.

Fint, da får vi muligheten til å sammenlikne språk og kommentere oversettelser. Filmen er også svært severdig; jeg tror den finnes i sin helhet på Youtube.

Takk for at du påtar deg oppgaven - jeg er sikker på at du blir en framifrå vikar!

God bedring, takk for godt lederskap så langt, og velkommen tilbake. Ser vi har fått en bra vikar.

Takk for en glimrende omtale! Skildringen av samfunnets stebarn vakte både latter, tårer og bekymring hos meg. Tore Renberg har gitt meg mange gode leseopplevelser, men denne trilogien må være noe av det ypperste han har prestert.

Jeg foreslår Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers. Forfatterens debutroman, som jeg og mange flere her allerede har lest, men jeg har lyst til å lese den om igjen med synspunkter fra medlesere.

Jeg har hatt stor glede av denne tråden, når jeg nå er tilbake fra utlendigheten. Siden boka fantes i bokhylla mi, er det overveiende sannsynlig at jeg må ha lest den før, men alder og visdom (?) kan neppe ha vært optimal den gangen (min utgave er fra Bokklubben 1969 og må ha vært lest omtrent da den kom ut).

Språket er en sann fornøyelse. Jeg har forståelse for at noen synes det er utilgjengelig, men som barnefødt nordlending med slekt i Namdalen har jeg kost meg glugg ihjel med Olav Duuns muntlige, personlige og fremdeles levende nynorsk! Frigjort fra rettskrivingsnorm og skolegrammatikk. En del av ordforrådet må man gjette seg til, men erfarne lesere er ofte ganske gode på sånt.

I likhet med mange andre har jeg også spekulert en del på selve tittelen: Hvem er "Medmenneske"? Jeg velger min egen tolkning. "Medmenneske" er ubestemt flertall og omfatter alle vi blir kjent med i romanen: Den gode (men naive?) Ragnhild, den utspekulerte Didrik, den tafatte Håkon, stakkaren Paul, den bitre Lea, Karl Albert, Kvitugla, Tale og de andre, som alle har relasjoner til hverandre og påvirker hverandres tanker og gjerninger. Og stundom går det altså på livet løs.

Karakteristikken "inkarnert ondskap" velger jeg å overse. Det finnes alltid formildende omstendigheter, selv om de ikke alltid er synlige.

Jeg har resten av trilogien i hylla og skal straks fortsette å følge Ragnhild!

Jeg har også de to siste bøkene i hylla, og de skal leses snarest mulig!

Godt nyår til deg også! Jeg tar med meg Olav Duun på ferie og sniker meg inn i diskusjonen når jeg er vel hjemme igjen.

Fordi det bare er en håndfull av over 40 000 bokelskere som kanskje har lest boka, og ingen av dem har skrevet noen omtale. Forlagets omtale av den nyeste norske oversettelsen finner du her.

Jeg tror ikke dette er riktig forum for spørsmålet ditt. Søker du på Sanditon, får du opp et antall utgaver, men ingen har flere enn seks følgere. Ingen har omtaler, ingen har terningkast. Søker du på Jane Austen, derimot, vil du finne at hun verken er sær eller upopulær, ut fra lesertallene på andre av hennes bøker.

Jeg tenker som deg: Første bind. Men ser ikke bort fra at mange vil ønske å lese resten når Medmenneske er ferdiglest!