Han har lært at kvar einaste dag treffer lyset fjorden på ein ny måte, sjøen kan vere lys og gråaktig, eller sjøen kan mørkne ein vinterdag, bli svart som heimebrygga øl, ein morgon etsar sola seg inn i landskapet, får fjorden til å sjå ut som om han er av lettmetall, og ein augustmorgon blir himmelen lat og tilfreds mens sjøen får ei seig ro, ein januardag kan vinden piske og snitte kvite striper i ei tjukk vassflate, no og då blir sjøen irritert, han kastar opp skum og grøn galle. Men det skjer aldri på same vis, den same dagen kjem aldri to gongar.
Vet du hvem du har i hus?
Har du en ukjent leieboer?
Eller er du sikker på at du bor helt alene eller med folk du kjenner? En gammel mann påstår at han aldri har sett kvinnen og gutten i kjelleren før, som blir funnet helt tilfeldig. Han er bare en gammel og forvirret man. Adam Fawley blir satt på saken. Denne gutten vekker en sorg i ham, siden han og hans kone mistet deres sønn for ikke lenge siden, og sorgen sitter i enda. Men hans kone, Alex insisterer på at gutten blir boende hos dem enn så lenge. Under etterforskningen, finner Adam ut en slags ledetråd om en ung jente som forsvant for mange år siden, som er blitt en cold case. Har disse sakene en forbindelse?
I mørket er fortalt som vanlig bokform og blandet med forskjellig bruk av media. Man leser intervjuer, videopptakbeskrivelser, avhør og mye annet. Er ikke helt fan av forskjellig bruk av media, men heldigvis består ikke hele boka av det. Det brytes opp med noen av disse forskjellige brukene av media.
Hunter skriver som regel om mørke saker, og det gjør hun denne gang også. Denne saken kan minne om noen av sakene fra virkeligheten. Jenter som er blitt holdt fanget i flere år før de klarer å rømme, eller som ble funnet. Denne boka er et eksempel på at det kan også skje i et vanlig og rolig nabolag. Spørsmålet er om det er den gamle professoren med alzheimers som står bak, eller om det er en sak med en enda mørkere vending ...
Noen småtørre partier
Noen av partiene kunne bli noe gjentakende og tørt, noe som ofte skjer i krimbøker, men likevel klarte den å holde interessen min oppe hele veien. Hunter skriver mørkt og realistisk uten for mange overdrivelser. Så har sansen for skrivestilen hennes. Det er også lett å se for seg det som skjer mens man leser, i stedet for at man faller ut.
Det er ikke mange etterforskere jeg liker. Mange kan bli oppslukt av familielivet eller blir altfor like. Men det er noe humant med Alex Fawley. Han har sine sterke og svake sider som han prøver å balansere når ting blir kaotisk.
Tidligere har jeg lest Alt dette raseriet av Hunter, som jeg tror er den femte boka i serien, og selv om jeg likte den hakket bedre, kommer jeg til å lese flere bøker i denne serien. Har noen uleste liggende allerede som jeg håper på å få med meg senere i år.
I mørket kunne kanskje bli litt for rolig, men beholdt det mørke og det tragiske som jeg liker i krimbøker. Det var verdt å komme seg gjennom de rolige partiene som kunne oppleves som stillestående.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
I flere tiår har ytringsfriheten i Europa vært under press fra islamistiske land og islamistiske terrororganisasjoner. Vold er blitt anvendt i stort monn, med angrepet på Charlie Hebdo som det mest spektakulære eksempelet på terror rettet direkte mot ytringsfriheten.
Jeg er litt usikker på hva du er ute etter. «… en artikkel om bibliotekets sommerbokbingo» - hva ligger egentlig i det?
Her er i hvert fall noen tips fra meg.
Med handling fra sommer:
Sommerboken av Tove Jansson
I sommer av Gunnar Larsen
Syndere i sommersol av Sigurd Hoel
Sakprosa:
Havboka av Morten Størksen
Biografi:
Billedhuggerens datter av Tove Jansson
Humoristisk roman (med alvor):
Gjestene av Agnes Ravatn
… det var interessant at du påpekte at et av de mest populære programinnslagene i Islands riksradio er femten minutters stillhet når det er pause i sendingen på julaften før messen i Domkirken klokken atten, null, null. Det førte til at Ewa, kona mi, og jeg begynte å snakke om hvor forskjellige to stillheter kan være, og som en direkte følge av det snakket vi om hvor lang en taushet mellom ektefeller kan være uten at man behøver å bekymre seg.
Jeg kan huske lukten av campingvogna, innestengt og alt var trangt, men samtidig trygt og godt. Bare stå opp, få på en shorts og springe ut. Ingen bekymringer. Det er kanskje det som er å være barn. Hver dag varer nesten evig. Så er det bare å sove, dagen etter venter et nytt eventyr.
Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Forsømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. For meg er hans historie enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller meg noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.
Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?
Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.
Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?
Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.
Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Så kjekt å høre, håper mange flere snapper opp den ballen :)
Livet hadde lært meg at jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem.
Å slippe fri fra æreskulturen i storfamilien og få hjelp til å håndtere trusler og vold er en bra start. Men det er bare en start. Suksessen ligger i at vi som samfunn klarer å få de fornærmede opp fra knestående og til et så fullverdig liv som mulig. I dag er situasjonen hos de familiene som skapte problemene, jevnt over bedre enn for de som måtte rømme fra den. Det er ikke slik det skal være.
Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.
Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?
Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.
Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.
Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Selv om gjengrelatert kriminalitet i Norge er mindre utbredt enn i Sverige, har det potensial til å bli et stort samfunnsproblem her også. Norge er et land med sterk økonomi og en ganske naiv og tillitsbasert holdning til verden rundt seg. Æreskulturen er dessuten allerede godt etablert over hele landet - et perfekt utgangspunkt for klansbasert, organisert kriminalitet. Den negative utviklingen er synlig i flere politidistrikter. Det er også en økende kontakt mellom norske og svenske kriminelle miljøer.
Dette viser et bilde som delvis er, og kan bli, en enda større utfordring for Norge. Motivasjonen er penger, mens holdningene og volden som brukes, tror vi gror frem fra æreskulturen og de skadelige virkningene av den. Å forstå æreskulturen er viktigere enn noensinne.
Når det gjelder arbeidet mot gjengkriminalitet, er vårt råd å se nærmere på hvordan familiene til de enkelte fungerer. Æreskultur, manglende investering i barna og fokus på storfamiliens behov for penger og status er ikke en vinneroppskrift.
Dette fenget ikke i det hele tatt
En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?
Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.
Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?
Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.
Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.
Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse