Takk for din fine og utfyllende tilbakemelding, Bjørg. Sårt og rørende å høre om din barndomsvenninne og høytlesningen for den eldre kvinnen (en fint ting av deg å gjøre). Det kommer stadig tilbake til meg at dette ikke er lengre tilbake i tid enn 1970-årene. Nesten utrolig.
Jeg har lest «Heim» av Johan Mjønes, en bok som har mange av de samme kvalitetene som «Spuria». «Orkanger» synes jeg ikke høres like fristende, men kanskje jeg må revurdere mitt syn.
Takk for en veldig god omtale hvor du så fint viser styrken i denne boka! Det er imponerende hvordan Johan Mjønes får fram hvilke konsekvenser det kan få for en hel familie når samfunnet ikke ville anerkjenne såkalte "uekte barn". Jeg kan godt huske folkesnakket da en barndomsvenninne fikk barn bare 16 år gammel. Dette var på midten av syttitallet, så hun fikk heldigvis beholde barnet. Verden har heldigvis gått framover, men det har kostet mange dyrt.
Jeg leste denne boka høyt for en eldre dame som ikke lenger greier å lese bøker selv. Det var partier der vi begge måtte ha noen pauser. Fortvilelse og skam var så godt beskrevet at høytleserstemmen brast og tårene presset på. Men det ble aldri sentimentalt, synes jeg. Det virker tvert imot veldig realistisk.
Jeg har tidligere lest to bøker av Johan Mjønes, Orkanger og Heim Begge er gode bøker som jeg gjerne anbefaler videre. Men Spuria er foreløpig det beste jeg har lest av ham.
Det er veldig positivt at du prøver å dra i gang bokdiskusjoner her inne, synes jeg. Men da burde jeg vel ta litt ansvar og delta selv også? Må innrømme at jeg har litt dårlig samvittighet for manglende bidrag. Selv om jeg har lest boka for noen år siden, syntes jeg den var såpass bra at den nok tåler å leses på nytt. Men så var det dette med alle de andre bøkene som ligger på vent, da. Jeg har et mål om å lese flere av egne uleste bøker fra bokhylla, så er det bøker fra en fysisk boksirkel som skal leses, pluss impulslånene fra biblioteket.
Det kan nok hende jeg "slenger meg med" på en felleslesing om det kommer en bok jeg ikke har lest tidligere og som jeg har på leselista mi, men jeg skjønner det godt hvis du velger å ta en pause fra Pop-up. Håper du bidrar med bokomtale når du har lest ferdig boka, Piippokatta.
Livet er tilfeldigheter. Og hvem man blir, har også med hva man selv har opplevd å gjøre. Vi blir til underveis.
Det er det som er livets store mysterium, at vi ikke vet hvor vi kommer fra eller hvor vi drar når det er slutt.
Jeg ryker inn, men får en mild dom. Den er ment som en advarsel, jeg må skjerpe meg i framtida. Klart jeg må, men innafor blir jeg jo kjent med andre kriminelle, og i fengsel er de to viktigste oppgavene å utvikle nettverket og å spise god mat. Det er fine dager, og straks jeg løslates, er jeg tilbake der jeg slapp.
Jeg vil ikke bli tatt for falsk vitneforklaring, så jeg forteller at jeg svima rundt og veit ikke når jeg var hvor. Det er litt fint med sånne lange avhør også, for da får jeg servert både mat og drikke.
Både kriminalitet og kreativitet begynner og slutter med de samma bokstavene. Det hadde vært bedre om vi fikk bruke evnene våre til noe fornuftig, til noe annet enn å holde politiet i aktivitet.
Et liv med en plass for hver ting og hver ting på sin plass, det hadde vist seg uventet beroligende. Det var ikke plass til noe uviktig; å leve på denne måten hadde redusert hans materielle tilværelse til det aller mest sentrale og tvunget ham til å revurdere ting som hadde overfylt tilværelsen i mange år.
Ja, bare man ikke brenner så mye for noe, at det er fare for å bli helt utbrent ...
Det vanskeligste her i livet er å vite hvilken bro man bør gå over, og hvilken man bør brenne.
Spennende, hjerteskjærende og lettlest - anbefales!