Intetsigende og kjedelig, dessverre, for jeg har likt det meste av det jeg har lest av Ketil Bjørnstad
Arnulf Øverland var en mann med sterke meninger – om politikk, religion og språk. Jeg vet ikke mye om ham, men han endret da sine politiske standpunkter gjennom livet, fra kommunistisk til borgerlig. Når jeg nå vet at han med årene også redigerte sine egne dikt, blir et nærliggende spørsmål: Er det noen sammenheng mellom Øverlands politiske utvikling og hans redigering av egne dikt. Vet noen av dere noe om dette?
I diktet «Vestre gravlund», som er utgangspunktet for denne tråden, er det ingen politiske føringer, hverken i den originale versjonen eller den redigerte. Ikke det jeg er i stand til å se. Men finnes det andre eksempler? Eksempler på dikt Øverland har redigert for å få dem mer i overensstemmelse med sitt endrete politiske eller språklige syn?
Det hadde vært interessant om noen av dere hadde synspunkter på dette.
Dette er min fjerde bok av Liane Moriarty. Tidligere har jeg lest Store, hvite løgner, Det Alice glemte, og Ektemannens hemmelighet. Jeg er ingen fan av bøkene hennes, men konseptene vekker ofte min nysgjerrighet, og hennes bøker er også lettleste. Men er Epler faller aldri hennes beste?
Mystisk forsvinning
Joy Delaney er en godt voksen dame, gift med Stan og sammen har de fire barn som nå er voksne. Sammen drev de en tennisskole, og barna deres var ivrige tennisspillere, men sluttet med det i voksen alder. En dag forsvinner Joy, noe som er ulikt henne. Mannen hennes påstår at hun har reist bort for noen dager, men noen finer mobilen hennes hjemme. Hvem reiser bort uten mobilen? Noe må ha hendt. I klassisk stil blir ektemannen mistenkt i saken, og barna deres har ulike meninger. Den ene halvpraten mener at han har gjort henne noe, mens de andre mener han ikke har det. Hvem har rett, og hva har egentlig skjedd med Joy?
Moriarty har selv sagt at hun er ingen thrillerforfatter, og det har hun jammen meg rett i. Bøkene hennes er vel spenningsromaner. Men hvor er spenningen? Dette er nok den svakeste boka jeg har "lest" av henne så langt. Jeg likte heller ikke Store, hvite løgner av henne som er blitt en Tv-serie og Ni vilt fremmede har jeg ikke lest ennå, som også er blitt en Tv-serie.
Mye livshistorie
Skjønner at tennis har vært en stor del av livene til denne familien, men det ble altfor mange tennisdiskusjoner, og jeg liker å bli kjent med karakterene og få bakgrunnshistorier, men her får man hele livshistorien på nesten alle, og det ble veldig langtekkelig. Jeg har rikelig av tålmodighet, og liker å bli kjent med karakterene jeg leser om, men denne gang ble det vel detaljert. Jeg er heller ikke interessert i å høre om sexlivet til godt voksne mennesker.
Syntes denne spenningsromanen var mer preget av familiediskusjoner og veldig lite fokus på selve forsvinningssaken som havnet noe i bakgrunnen. Noe som var litt rart. Det er noe avhør her og der, men ikke mye. Så følte på ingen måte at dette var en spenningsroman. Kunne ikke kjenne på noen spenning i det hele tatt, og karakterene var svært lukket. Man nådde ikke helt frem til dem, eller ble så godt kjent med dem, til tross for de mange bakgrunnshistoriene. Dette ble bare kjedelig. Jeg hørte denne på lydbok og det tok lang tid før jeg ble ferdig med den.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nå har jeg lest Bjørneboes forord til «Den unge Øverland». Interessant og fint, og pussig at Øverland redigerte sine ungdomsdikt på denne måten.
Det er versjonen fra «Den unge Øverland» jeg leste for mine venninner. Kan vi da gå ut fra at dette var den originale? Bjørneboe skriver at diktene ikke er blitt dårligere av den hardhendte redigeringen, at det ikke er det det kommer an på. Det har han sikkert rett i. Men ut fra dette ene diktet, «Vestre gravlund», kan jeg ikke se at det hadde behov for noen redigering.
Så lærte jeg noe nytt, takk igjen!
Jeg regnet nesten med det, gretemor, at du lette altså 😊
Tusen takk og beklager at jeg førte dere på villspor. Da jeg kom hjem i går og begynte å kikke i mine diktsamlinger, kom jeg da også mer på Øverland-sporet. Mer typisk ham og hans humor.
Ja, ha, ha, påskeaktiviteter er bra.
Jeg visste at jeg måtte ha dette diktet et sted, for jeg leste det opp for noen barndomsvenninner på Vår Frelsers Gravlund i anledning et 70-årsjubileum. (Vi har alle våre interesser 😊).
Etter ditt innlegg fant jeg det i «Den unge Øverland, ved Jens Bjørneboe», Den norske Bokklubben 1975. Litt pussig, for her er fjerde vers gjengitt ulikt det du refererer. Ikke vet jeg hva som er korrekt, men her fra denne samlingen:
Desuden saa har de jo himlen,
og der er det ogsaa godt.
Og alle saa maa vi jo være fornøiet
med hvad vi har faat.
Tusen takk igjen. Noen dikt setter seg fast.
Ja! Tusen hjertelig takk, Ava. Nå ble jeg så glad at jeg nesten må felle en ørliten tåre.
En stor glede at du skjønte hva jeg mente og fant diktet.
Noen ganger leser man om et vanskelig tema i en bok, og uansett hvor sårbart det kan være, er ikke et vanskelig tema alt.
Uventet møte
En kvinne drar til Tyrkia etter mye stress. Ekteskapet er ødelagt og Bjørn har funnet seg en yngre dame. Den navnløse karakteren drar på ferie for å ta vare på sin mentale helse. Der møter hun Leon. Hun tror først han er fra Tyskland, men han er fra Nederland. De to finner fort tonen sammen, og begge har opplevd noe vondt. Etter ferieturen bestemmer de seg for å møtes jevnlig for å bli bedre kjent. De bor sammen etter at hun tar ut permisjon fra jobben. Se hvordan det går. Sønnen blir igjen i Norge, men besøker dem når han kan, for å tilbringe tid med moren sin og for å bli bedre kjent med Leon.
Etter hvert som tiden går, opplever hun andre sider av Leon. Den varme Leon blir mer og mer borte, i stedet går hun på nåler, fordi han er humørsyk og manipulerer ofte det hun sier og gjør. Har hun gjort rett valg, eller er det på tide å komme seg tilbake til Norge?
Er det mulig å gå fra noen man er glad i?
Alt han sa tar opp som nevnt et sårbart tema som noen kan kanskje kjenne seg i igjen i. Mange har nok vært i forhold der man har opplevd psykisk vold og opplever det likevel som vanskelig å forlate partneren. Mye på grunn av dårlig samvittighet og et naivt håp om at det må bli bedre. Det er en kompleks situasjon som mange ikke forstår når man ikke har opplevd det selv.
Skjønner hva forfatteren vil med denne romanen, men for min del ble Alt han sa svært tørr og monoton. Denne Leon virket noe pompøs, spesielt med tanke på replikkene sine, men man skjønner fort hvorfor. Hadde heller ikke helt sansen for språket som virket som en slags oppramsing. Jeg fikk heller ingen følelser for karakterene. Romaner er ikke det jeg leser mest. Det kommer an på tema. Men som sagt, selv om temaet er både viktig og aktuell, var det ikke en bok for meg. Den inneholdt for mange irritasjonsmomenter. Jeg sier det ikke for å være kjip eller for å ødelegge for den som skal lese boka, men syntes romanen ble vel enkel, både når det gjelder innholdet og avslutningen.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Det er norsk. Tror det er Wildenvey, men er usikker. Jeg "ser" det for meg; utrolig irriterende å ikke komme på teksten. Takk!
PS.: Nå kom jeg plutselig på litt til, avslutningsvis er det noe om at de døde må sove godt til konene igjen kommer tilbake og steller gravene :-)
Takk for at dere vil hjelpe, men denne filen er som sagt uopprettelig.
De fleste diktene har jeg andre steder, men det er akkurat dette kirkegårdsdiktet jeg håper noen vil dra kjensel på. Se første innlegg i tråden :-)
Bjørg L. siterer Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapiezynska (side 123)
16:21, 10. april 2023 Ingen har det som favoritt.
Jeg tenker på noen ord av forfatteren Beate Grimsrud: «Tenk at det er et menneske stappet ned i hver eneste kropp? Et liv, en historie, et nå og et håp. Man burde være en stund i en annen.»
Bjørg L. siterer Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapiezynska (side 96)
16:18, 10. april 2023 Ingen har det som favoritt.
En bok som gjorde særlig stort inntrykk på meg, var Den malte fuglen av Jerzy Kosinski. Bildene den tegnet i hodet mitt, har jeg aldri glemt. En av karakterene fanger og maler en fugl i sterke farger for så å sette den ut igjen og observere hva som skjer. Fuglene i flokken kjenner den ikke igjen, kjenner seg ikke igjen i den. Sånne farger har de aldri sett på en fugl før. De er redd den, og prøver å skremme den bort. Når fuglen stadig vender tilbake til de andre fuglene, dreper de den.
Vi er redde for det ukjente. Det er derfor jeg skriver denne boka, sånn at vi kan bli litt bedre kjent, for å innlede samtalen jeg ikke får ha med dem som bare stikker når de hører svaret «fra Polen».
Bjørg L. siterer Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapiezynska (side 28)
16:09, 10. april 2023 Ingen har det som favoritt.
Gombrowicz observerer gjerne spenningen i forholdene mellom sosiale klasser, i den daglige kontakten mellom bøndene (eller arbeiderne) og middelklassen. Gjennom språk, gester og vanlige interaksjoner setter middelklassen rumpe på bøndene, ifølge ham. De markerer deres status som «lavere» i hierarkiet, tvinger dem til å spille underdanige, ydmyke og lydige.
Hvor ofte hadde hun ikke tenkt at det å gå i skogen, var som om å gå i et kirkerom.
Det fantes ikke rettferdighet i verden. Men gode krefter fantes det. I dypet av alle mennesker.
The Toll House av Carly Reagon er horror som ble utgitt i fjor. Det er ikke en av horror bøkene som er blitt mest markedsført, derfor er det deilig å komme over noen anynome bøker også noen ganger. Synes det er mer spennende når man kommer over noe mer tilfeldig.
Hus med mørk bakgrunnshistorie
I denne boka møter man mor og sønn, Kelda og Dylan. De har nettopp flyttet til et rolig sted, og skal flytte inn i et hus, som er noe lite, men som har mye bakgrunnshistorie. Det tar noe tid for begge to å tilpasse seg i en ny tilværelse, men de gjør så godt de kan.
Den nye starten virker rolig helt til Kelda finner en dødsmaske, og det skaper en uro i det særegne huset. Hun opplever mystiske ting som gjør henne nervøs og Dylan påstår at han ser en kvinne i huset.
I mellomtiden blir vi kjent med Joseph fra tidsperioden 1863 og 1864. Han mister sin hustru og er fra seg av sorg. Disse karakterene har også tilknytning til huset Kelda og Dylan bor i.
The Toll House er på ingen måte en gyselig horror som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en handling som tar seg god tid for å bli kjent med karakterene, og de forskjellige tidsperiodene boka beskriver. Til gjengjeld fikk man mye beskrivelse av huset og mye atmosfære.
Unødvendig kjærlighetsdel
Skjønner at singelværelsen som alenemamma kan være tung og ensom, og at Kelda kanskje lengter etter noen å dele hverdagen med, og i som mange andre horror bøker og bøker ellers, er det med en liten kjærlighetsdel. Skulle tro det var obligatorisk i bøker. Skjønner at det er naturlig av og til å for karakteren å finne noen å dele livet med, eller at lesere synes det er spennende å lese om følelser mellom to karakterer, men ofte synes jeg det blir noe malplassert og tvungent, som jeg opplevde med denne boka. Den delen av boka føltes ikke naturlig i det hele tatt og brydde meg ikke så mye om akkurat den delen.
Personlig syntes jeg at det var mest fengende å lese om tidslinjen 1863 og 1864. Syntes karakterene fra den perioden i The Toll House var mer interessante å bli kjent med, og det var bare synd at de kapitlene var mye kortere enn de fra nåtiden. Men likte at til tross av at dette ikke var gotisk horror, var det en liten snev av det, og The Toll House var fengende lesing.
Fra min blogg: I Bokhylla
En lettlest og fin krim, med to artige karakterer i hovedrollene. Pluss for den intense slutten og naturskildringene på Senja. Det ble for mye korona, og alt for mye hund, men det er min personlige smak. Plottet er godt snekret sammen - absolutt en krim jeg vil anbefale
En handlingsdrevet roman med nerve og god utvikling. Her settes søkelys på hvordan politikere unnlater å ta avgjørelser til det beste for alle. Holdningen til de fattigste er skremmende lesning, men absolutt troverdig - denne må du lese!
Sist sett
