Munch hadde vært en reisende i hele sitt voksne liv, og selv som huseier levde han i en tilstand av kaos og oppbrudd. Kona til Nils, Margrete Kjær, innså at hun var kommet til et ungkarshjem da verten tilberedte fiskemiddagen ved simpelthen å skjære fisken over der innvollene sluttet, før han slengte den nederste delen i kjelen,
De få gjestene han inviterte hjem, glemte det sent. Nils Kjær, for eksempel, hadde knapt kommet innenfor døren før han falt så lang han var. «Det er sant», utbrøt Munch, «jeg mistet et speilegg på gulvet, og glemte å ta det opp.»
Claire Douglas er kanskje ikke et navn man legger merke til, da hun skriver mer stillferdige thrillere.
Dette er den andre boka jeg har lest av henne. Tidligere har jeg lest Ung kvinne forsvunnet som var hennes debutbok, og må si at jeg likte Paret i nummer 9 bedre.
Overraskende funn
Paret i nummer 9 er om et ungt par. De er bare tjuefire år gamle, men de er allerede svært ansvarsfulle. Begge er i fast jobb, de har overtatt huset til Saffrons bestemor på landet, de venter et barn, og ting blir ikke helt det samme da arbeiderne finner to lik i hagen. Huset er i ferd med å bli pusset opp, og man vet aldri hva man kan finne da. De to skjelettene som ble funnet, skal ha ligget der i over tretti år. På grunn av funnet, vil politiet snakke med Saffrons bestemor, siden hun er husets eier. Problemet er at hun bor på et hjem fordi hun er dement. Hun har sine klare øyeblikk, men de forsvinner raskt. Det spørs hvor mye de kan stole på svarene hennes. Samtidig får Saffron og Tom besøk av Saffrons mor. Hun bor i Spania og ser dem ikke så ofte, men når hun besøker dem, kan hun ta noe plass. Vil ting roe seg ned for gravide Saffron, og er det å bo på landet egentlig idyllisk?
Dette er en bok som består av et stort persongalleri, og som hopper frem og tilbake i tid. Man blir blant andre kjent med en ung versjon av Rose, som er Saffrons bestemor, som møter mystiske Daphne. De innleder et forhold som de må holde hemmelig siden samfunnet hadde et snervert syn på den tiden, og det virker også som om de begge flykter fra noe eller noen. Spørsmålet er om de kan stole på hverandre eller ikke.
Kan leses som en psykologisk thriller
Boka er stemplet som krim, mens syns den heller mer mot psykologisk thriller da politifolka er mer i bakgrunnen, og vanlige folk er mer i fokus. Historien er svært dyster og tar for seg noen aktuelle og alvorlige temaer. Den var også svært fengende lesing, så det var så vidt jeg ga den en femmer. Bare synd at det var fortellerstemmen som trakk det noe ned. Handlingen er svært mørk og dyster, men fortellerstemmen ble en smule fluffy. Det skapte på en måte stor kontrast. Usikker på om det har noe med oversettelsen å gjøre, eller ikke. Følte ikke at fortellerstemmen passet til handlingen. Det andre som trakk litt ned var at det var synd at Rose og Daphne ikke fikk mer plass i handlingen, for syntes de var mer spennende å lese om dem i stedet for Saffron og Tom. Er det en ting jeg er lei av å lese om i thrillere, så er det gravide karakterer. Det har det vært mange av i det siste. Skjønner det er en naturlig del av livet, men det er ikke et tema som er interessant å lese om ....
Bortsett fra disse tingene, var dette en fenglende thriller, og likte måten Claire Duglas bygget opp historien på. At boka blefortalt fra forskjellige perpsektiver, er noe jeg har sansen for. Da føles det mer ekte. Så er glad jeg ga forfatteren en sjanse til.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
POP-UP-lesesirkel! I januar 2024 arrangerte Piippokatta en lesesirkel der vi leste og diskuterte Gjenferdet av Alexander Wolf. Lesesirkelen med mange interessante innlegg finner du her. og i hovedtråden her.
Hendelser fra fortiden glir gradvis inn i glemselen og forsvinner, som speilingen av skyer i et stille vann. Samtidig er fortiden med oss i alt vi gjør, og lever videre i hver eneste gjenstand vi berører eller betrakter. Fortiden finnes i gatene vi går i, byggene vi bor i, og i værelsene hvor vi spiser, sover, jobber og elsker. Fortiden er med oss i tankene og ideene våre, i våre talemåter og gester, så innvevd i våre forestillinger om verden at den forblir usynlig.
Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.
Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.
Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.
Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.
"Tro meg, Adam," sa Nora den sommeren (og det gjorde jeg). "Det finnes måter å være smart på uten å gå på de beste skolene og universitetene. Moren din er den smarteste av alle mødrene."
Alle må ha en historie, sa hun. - For dem som ikke har noen, dikter man opp en.
Hun kastet et blikk opp på radene med bøker da hun sa det, og Moreno skjønte at det var et sitat. Og at ordene nok hadde en viss relevans for frøken Gravensteins eget liv også.
Kanskje det var slik som antropologene påsto, tenkte hun; at når den nordeuropeiske kjernefamilien har utspilt sin rolle som økonomisk og sosial faktor, hadde den også mistet sin følelsesmessige betydning.
Følelser var overbygninger og ferniss. Mann og kvinne møtes, reproduserte seg og gikk videre til hver sin kant. I den retningen de hadde vært på vei før de tilfeldigvis støtte på hverandre ... mot uklare mål. Ja, det var kanskje akkurat sånn man burde se det. Det fantes i alle fall rikelig med forbilder i dyreverdenen, og mennesket var i bunn og grunn en biologisk skapning.
Kanskje ville det dukke opp noe, og kanskje ikke.
Ikke noe dumt motto for politiets arbeidsvilkår i det store og hele, tenkte han. En fåfengt leting på lykke og fromme etter en nål i en høystakk, var det ikke sånn det pleide å være?
Eller som Reinhart foretrakk å uttrykke det: En politimann er en blind skilpadde som leter etter en snøball i ørkenen.
En god løgn går fra Bagdad til Damaskus mens sannheten leter etter sandalene sine.
Når Norge rammes av trusler ...
Patrioter er en bok som kan leses både som krim og thriller, da den overlapper begge sjangrene. Den beskriver et realistisk bilde på hvordan ting er i verden i dag, og hvor raskt det utvikler seg.
Stort persongalleri på godt og vondt
I denne krimthrilleren blir man kjent med mange karakterer, og det skiftes perspektiv hele tiden. Man blir kjent med Jens Meidell som er "alenefar" og som er en smule bekymret for sin mor, da hun viser tegn på at hun kanskje er i ferd med å bli dement. Hun var Arbeiderpartiets første kvinnelige toppleder, og Jens leker litt med å tre inn i politikken selv, da Christina Nielsen vil samarbeide med ham. Hun er en bestemt kvinne som mange har en del meninger om. Selv om de er på "lag" møter de to på en del utfordringer. De er ikke bestandig enige. En annen karakter som har en stor rolle i boka, er Martin Tong som tidligere var i PST, men som har valgt å trappe ned og jobber nå i politiet. Men da det blir gjort et grufullt funn, trenger Liselott en partner, og Martin Tong havner på en måte i PST igjen.
Har fått med meg at Patrioter er blitt en svært populær bok, og skjønner godt hvorfor. Boka består av flere aspekter som kanskje flettes sammen, og temaene er skremmende relevante. Norge har stort sett vært et lite og trygt land, men i det siste har det vært noen uroligheter, så helt trygg kan man ikke være her, heller. Noe Patrioter gir et realistisk eksempel på.
Johnsrud skriver godt og liker at handlingen blir fortalt fra flere perspektiver, noe som gir det et ekte preg. Noen av dialogene kan kanskje virke noe gjentakende, og det er noen tørre partier her og der, men det må man regne med i de fleste bøker. Kapitlene er stort sett korte, og nedtellingen til stortingsvalget, gir handlingen et troverdig preg.
Noen karakterer var mer interessante enn andre
Likevel ble jeg ikke helt revet med. Til tross for godt språk og levende karakterer, ble Patrioter for min del en smule tørr. Jeg synes at politikk og terrorisme er interessant, men personlig hadde jeg nok foretrukket handlingen på skjerm fremfor i bokformat, da det ble noe gjentakende og ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med. Jeg foretrakk Jens Meidell fremfor Martin Tong, for syntes at Meidell hadde flere lag og det var en karakter jeg ble mer nysgjerrig på.
Sier ikke at dette er en kjedelig bok, men er ikke så interessert i kunstig intelligens og algoritmer, da jeg burde egentlig være det i disse tider, men interessen for det er bare ikke der. Syntes det var mer fascinerende og fengslende å lese om terroristene/høyreekstremisme siden det dessverre er en stor vekst av det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Litt ujevn men jeg skal lytte meg gjennom neste bok i serien også