Bokelskere.no

Jeg bare elsket denne. Trist og depressiv i begynnelsen, vakkert skildret både i fortellingen og de fantastiske bildene til Lisa Aisato. Hovedpersonen Julian blir kjent med Hedvig. Hedvig minner meg om Anne fra Bjørkely med sin overstadige blomstrende entusiasme, og som evig Anne fra Bjørkely-fan er dette et stor pluss. Slutten hulket jeg meg gjennom. Så usigelig trist, men samtidig så deilig forløst til slutt. Denne har klassiker-kvaliteter.

Jeg syns plottet var spennende og både det norrøne og øko-perspektivet appellerer til meg. Jeg ble dog ikke helt fenget av fortellerstemmen og karakterene. De ble litt nøytrale for meg. Jeg opplevde at boka gikk litt i samme dur hele tiden og savnet betoninger på det som er viktig i handlingen, særlig mot klimaks.

Et tidvis dystert, mytisk hav-univers der hovedpersonen drar på redningstokt for å finne lillesøsteren sin. På veien møter hun folk som av ren overlevelse utnytter andre vesener, fordi de "må". På tross av nød lar hovedpersonen seg aldri korrumpere og det er hennes superkraft. Jeg tror boka sier noe sant om oss mennesker i alle tider. Den har sårheten og eventyrligheten til en barnebok-klassiker.

Jeg digget begynnelsen på boka, syns den er sååå morsomt skrevet, og er imponert over hvordan Siri Pettersen har funnet en så totalt forskjellig fortellerstemme fra det vi finner i Ravneringene.
Utover i boka ble jeg litt mer utålmodig, samtidig er det jo litt ensformig å sitte fast i en boble, så kanskje det speiler innholdet på en god måte?
Slutten var gøyal og feelgood.

Jeg har holdt mye på med norrøn mytologi som historieforteller og koste meg stort med å gjette på dyr og guder underveis. Historien var vill og frodig, og rørende på slutten. Jeg ble glad i dyrene og karakterene. Jeg er nysgjerrig på hvordan boka er for folk som ikke kjenner så mye til mytologien, og hvordan den oppleves av målgruppen.

Jeg storkoste meg med denne boka. Jeg syns den var morsom og frisk i språket og en feelgood-bok til å bli glad av. Når det er sagt syns jeg slutten ble litt "too much". At hovedpersonen drømte om å bli populær er gjenkjennelig, men for meg som aldri har vært kul, mistet jeg litt av identifikasjonen når dette gikk så veldig veldig bra. Jeg opplevde også den obligatoriske konflikten før klimakset som litt tam og tynn, en ganske liten hendelse førte til totalt brudd mellom vennene, jeg hang ikke helt med her. Men ellers, en bok å kose seg med.

Forfatteren bruker god tid på å male et rikt og levende univers. Jernulven tok langsomt tak i meg og dro meg inn. Jeg slukte den på under en uke tross de 489 sidene, for jeg ville bare lese. Jeg ble spesielt engasjert mot midten av boka, da hadde den nesten en terapeutisk funksjon for meg. Mot slutten var det litt mye frem og tilbake i forhold til allianser og lojalitet, det gjorde at jeg falt av emosjonelt. Jeg brukte litt tid på å komme inn igjen, men i ettertid kjenner jeg mer aksept for slutten. Det er tross alt første bok i en serie og en helt forløst og tilfredsstillende slutt må jeg vel vente med til siste bok.

Denne boka gikk rett til hjerte. Rørende, vond og deilig forløsende. Jeg hulket meg gjennom slutten som jeg gjør med alle gode bøker av denne typen.

Andre bøker som minnet om denne i tematikk og stemning: "Vi skulle vært løver" og "Jeg er Leona" av Line Baugstø, samt "Apetryne" av Atle Hansen (sistenevnte enklere, kortere og mer lettlest).

Denne boka gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg leste den da den kom, så jeg husker den gjennom et slør av tid og glemsel. Jeg husker at jeg lå i køye-senga på en fjellhytte naglet fast i boka, uten evne til å rive meg løs og nyte påskefjellet. Jeg vred meg av pinlighet på hovedpersonens vegne og lot med ryste dypt. En venninne av meg meldte at hun var helt satt ut i dagevis etter å ha lest den. Så den eneste grunnen til at jeg ikke gir denne seks er at jeg ikke er helt sikker på om jeg liker å settes i den tilstanden av skam og rystelse når jeg leser (selvom det er imponerende at forfatteren får til det), men hvis du liker det og samtidig har en viss toleranse for at forfatteren bruker tid og plass på referanser og kontekst (hvis jeg husker rett), er den vel verdt et forsøk.

Satirisk, karikert, vill, absurd og selvsagt veldig morsom! Men også en spennende krim-fortelling skrevet med varme. Jeg elsket hvert minutt av denne.

En annen satirisk og humoristisk bok som minner meg om denne er "En himmel full av skyer" av Arne Svingen, selvom sistenevnte har en mer alvorlig klangbunn.

Minner også i humor og stemning om de engelske forfatterne og komikerne David Walliams og David Baddiel.

Jeg bare elsket denne boka. Den vekket minner om egne dagbøker i tenårene, bare uendelig mye bedre skrevet. Sår og morsom, rørende og uttrykksfull. Om å være skvist mellom venninnenes ulike verdier og prøve å finne sin plass.

Sår bok om mobbing og uthenging på internett. Enkelt og effektivt språk, lettlest. Jeg syns innleseren ga en fin stemning til boka.

Morsom, feel-good om en gutt som bryter båsene.

ohahahaha
klassen min skal lese denne boka nå. gi meg.

Dette er en sterk leseopplevelse om et tema det er vanskelig å forstå.

Ære være mine døtre er en dokumentarbok som er skrevet som en roman, men er basert på sanne hendelser. Vi følger Lene Wold, journalist og forfatteren av boken, mens hun reiser rundt i Jordan for å lære mer om æresdrap. Hvordan forholder Jordans lovverk seg til dette, og hva sier egentlig Koranen? Samtidig får vi høre historiene til to personer hun har snakket med. Den ene har drept sin egen datter for å gjenreise familiens ære. Den andre er mannens andre datter som også ble forsøkt drept, men overlevde.

Etter en stor fest, finner foreldrene til Emma henne på trappen utenfor døra. Det ser ut som noen bare har slengt henne fra seg, som søppel.
Hun husker ingenting, men snart får hun se bildene som alle har sett. Bildene av hennes kropp. Bein som presses fra hverandre. Rosa folder.
Hun pleide å være selvsikker, vakker og populær. Nå er hun stemplet som hore. En som ødelegger andres liv. En løgner. Slut bitch ludder hore. «Enkelte mennesker fortjener å bli pisset på».

Denne boka er lettlest, medrivende og ikke minst brennaktuell. Vi er med i Emmas tanker gjennom boka, og blir kjent med hvem hun var før festen og hvordan hun kjemper for å bli trodd etterpå.

Tvillingene Jude og Noah er ikke på talefot lenger. Faktisk er ingenting som det pleide.
I annethvert kapittel følger vi kunstneriske Noah gjennom fortiden, og overtroiske Jude gjennom nåtiden. Mens de to tenåringene forsøker å finne sin plass i livet, både som tvillingpar og som selvstendige individer, nøster vi oss frem til hva som egentlig skjedde mellom dem og med familien deres.

Dette er en ungdomsbok med et levende språk, og ikke minst et høyst levende persongalleri. Aller mest handler den om kjærligheten i alle dens uforutsigbare former.

Hva skjer med menneskene i en liten bygd i møte med hatkriminalitet?
En sommer møtes Isak og Ester, og de forsvinner inn i et altomslukende kjærlighetsforhold. Samtidig finner Isaks bror, Anton, etterlengtet tilhørighet hos en gjeng med tvilsomme verdier.
Så skjer det grusomme, og det snur opp-ned på livet til Anton, til Isak, til Ester og familiene deres.

Dette er en lettlest, men intens bok som utforsker menneskets følelsesmessige ytterpunkter. Den er inspirert av noe som skjedde nær hjembygda til den svenske forfatteren Jessica Schiefauer, og selv om den klassifiseres som ungdomsbok, kan den nok fenge mange voksne lesere.