Bokelskere.no

Ofte kan bihistorier krydre mange romaner, og jeg kan sette stor pris på slikt krydder. Men her ble de bare litt irriterende og forstyrrende. Jeg liker å bli godt kjent med hovedpersoner og bipersoner i bøkene jeg leser. Men Jæger klarer ikke helt å få personene sine levende nok for meg. De blir for endimensjonale og overfladiske.

Ja, nettopp!
Her er livets alle nyanser med. Personlige problemer, sosiale interaksjoner og interessante personligheter, som absolutt ikke er bare det ene eller det andre. Ingenting er bare svart eller hvitt. Livet har mange farger og stemninger. Her er både alvor og mange glimt i øyet.
Dette synes jeg at Jussi Adler-Olsen er flink til å få fram i bøkene sine.

Jeg vil si at det er godt det finnes mange forskjellige forfattere som skriver mange forskjellige bøker!
Noen av oss liker det ene og noen liker det andre, og andre igjen liker det tredje, og så har vi de av oss som kan like mange forskjellige skrivestiler og boksjangre, og som varierer med å lese både det ene og det andre, og kanskje mye annet også.
Jeg vil vel si at jeg tilhører den sistnevnte gruppen, som kan lese både det ene og det andre og det tredje. Variasjon, alt etter humør, livssituasjon og lyst/ikke lyst.

Du nevner påsken, om den er spesiell for krimbøker pga påsken er et drama i seg selv. Tja, kanskje er det slik for en del av oss? Men sikkert ikke for alle. Krimbøker har vel vært en slags tradisjon for påskelektyre i mange år nå. Det er sikkert lettvint å ta med seg pocketbøker med krim på påskeferie for eksempel. Men jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv her. Jeg leser ikke mer krim i påsken enn ellers i året. Og jeg ser slik på det, at hvis man har rolige perioder i livet, da livet leves langsomt og harmonisk, så piffer det litt opp med en god krim. Jeg liker best å lese psykologiske trillere, der jeg kan komme litt på innsiden av hodet til psykopaten og forbryteren. Her finnes det forfattere som har god innsikt i menneskers psyke, og som skriver godt om hvorfor og hvordan galskapen kan oppstå.
Bedre å lese en spennende krimbok i ro og fred enn å oppsøke ekstreme og dumdristige utfordringer/påkjenninger, som setter eget (og kanskje også andres) liv i fare.

Har jo lyst til å spørre deg til slutt:
Hvorfor misliker krimlitteratur så sterkt? Eventuelt hva er det som byr deg så imot? Hvis du har prøvd å lese noen krimbøker i det hele tatt: Hva har du lest, og hva var det som du ikke likte ved de bøkene?

Ironisk, ja det kan man trygt si!
Jeg har inntrykk av at boka er mer en parodi av en krim/triller. Alle overdrivelsene og ironien var noen ganger i meste laget. Jeg lo ikke så veldig mye, men så stadig for meg den tørrvittige, munnrappe og uoppdragne doktor House i de ironiske replikkene og overdrivelsene.
Lesbar og spennende?
Veeel, - jeg kom meg da gjennom boka. Førsteinntrykket mitt sitter fortsatt: Han må ha skrevet denne boka som en krimparodi.