Jeg tror ikke menneskekroppen er helt tilpasset by- og innelivet. Iallfall ikke min kropp. Den liker å slite litt. Være ute. Underveis. Kanskje det rett og slett er en urfølelse. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal være i ro. Jeg husket de hvite, trange sykehuskorridorene da jeg jobbet som sykepleier. De kvelte meg fullstendig.
Og hva er det folk blir lykkelige av nå? Gå Birken? Ja, nettopp, slite litt.
Ja, man blir imponert over denne lille, sta og sterke jenta og alle hennes opplevelser, tanker og følelser. At hun byr så mye på seg selv.
Jeg har nettopp lest den siste boka hennes også, Et friluftsliv, der selvsagt denne turen til Antarktis også er med, men i en litt kortere versjon.
Rolf lærte meg mye. Kanskje noe av det viktigste han lærte meg, var at drømmer er dyrebare. Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hendene og leve fullt ut.
Hun er ei lita jente. Men så sta og sterk. Har kjent så mange råsterke naturkrefter på kroppen. Hun har levd ut så mange av drømmene sine. Kjent den deilige rusen ved å få oppleve drømmene sine i virkeligheten. Har tatt de tøffeste turene i verden. Vært redd. Nesten satt seg fast i et svart, vått, iskaldt hull i skruisen på vei til Nordpolen. Slitt seg over knalltøffe kontinenter. Klatret opp i de høyeste fjellene i verden, og har nådd mange topper. Selv om ikke det å nå toppene alltid var det viktigste, men selve turen. Det å være midt i de store drømmene etter nitid planlegging og forberedelser.
Hun mistet sin kjære Rolf på K2 i 2008. Hun beskriver sorgbearbeidelsen godt, - og jobben med å komme tilbake til et meningsfullt liv etter ulykken.
Cecilie byr på seg selv. Å følge hennes turer og opplevelser i denne boka, hennes beskrivelser kan nesten få meg til å kjenne på min egen kropp hvor strabasiøst det er mens jeg leser. Jeg er imponert over hvor sterk og liten hun er, midt i det store, veldige, voldsomme naturbildet.
Hun har vokst. Nå går hun videre, i et annet liv. Toppene i verden er ikke så viktige lenger. Hun lever ut nye drømmer.
Joda, dette er en lesverdig bok med mange flotte bilder, om livet til ei modig og flott og sterk lita jente.
Flott skrevet, Anita Ness, om ei flott bok av Cecilie Skog. Fantastiske bilder og beskrivelser av slitet, gnagsårene, sulten, tankene, samarbeidet, naturopplevelsene, - og ikke minst GLEDEN ved å oppleve Antarktis. Dette iskalde, nådeløse kontinentet du ikke reiser til uten å være meget godt forberedt og utrustet til på forhånd.
Ja, vi tåler mer og kan strekke oss mer enn vi tror.
Anbefales!
Natur er avstressende. Og turlivet er godt. Enkelt. Langt fra mas og kjas og e-post og telefoner. Det handler om noe som får alle cellene i kroppen til å juble. Samtidig!
Plutselig står vi der i tåkehavet, fornøyde og med smil på. Lykkeglimt. Et av disse øyeblikkene vi setter på kontoen for gode minner.
Hei,
her er vi jo lesende medlemmer. Mange av oss prioriterer kanskje ikke så mye tid på nettet?
Men jeg kan egentlig bare snakke for meg selv:
Jeg samlet bøkene mine her for å få en bedre oversikt, og det har jeg fått.
Når jeg syns jeg har noe å si om ei bok, så skriver jeg litt. Og finner jeg sitater som er verdt å dele med andre, så skriver jeg dem også.
Ellers er jeg lite med i diskusjoner. Deltok litt i begynnelsen. Men jeg fant ut at det ble en tidstyv. Nettet tar ellers mer enn nok av min tid. Jeg bruker heller mer av min tid på å lese i bøkene mine.
Du kan kanskje prøve å starte noen provoserende diskusjoner og se om du får litt mer fart i sakene?
Akkurat det er jeg enig i!
Levende begravet var den første boka jeg leste av Peter James, og den mener jeg er absolutt den beste!
You might live on top of the biggest toxic waste dump on the planet, but if you never dig, then all you ever know is that your grass is green and your garden is lush.
I always get the funniest expressions from colleagues when I tell them that the best scientists understand that 2-3 percent of whatever it is they are studying is simply not quantifiable - it may be magic or aliens or random variance, none of which can be truly ruled out. If we are to be honest as scientists ... we must admit there may be a few things that we are not supposed to know.
When someone leaves you once, you expect it to happen again. Eventually you stop getting close enough to people to let them become important to you, because then you don't notice when they drop out of your world.
Impatience was a trait you developed in the lower forty-eight, an attribute that a child who grew up here didn't possess. Time wasn't the same on the tundra; it stretched to elastic lengths and snapped back fast when you weren't looking. The only things that really operated on a schedule were school and church, and most Yupiit were late to those anyway.
Superheroes were born in the minds of people desperate to be rescued. The first, and arguably the most legendary, arrived in the 1930s, care of Shuster and Siegel, two unemployed, apprehensive Jewish immigrants who couldn't get work at a newspaper. They imagined a loser who only had to whip off his glasses and step into a phone booth to morph into a paragon of manliness, a world where the geek got the girl at the end. The public, reeling from Depression, embraced Superman, who took them away from a bleak reality.
Life could take on any number of shapes while you were busy fighting your own demons. But if you were changing at the same rate as the person beside you, nothing else really mattered. You became each other's constant.
The tears you shed over a child were not the same as any others. They burned your throat and your corneas. They left you blind.
Relationships always sounded so physically painful: You fell in love, you broke a heart, you lost your head. Was it any wonder that people came through the experience with battle scars? The problem with a marriage - or maybe its strength - was that it spanned a distance, and you were never the same person you started out being. If you were lucky, you could still recognize each other years later. If you weren't, you wound up in your office with a boy fifteen years younger than you were, pouring his heart into your open hands.
Betrayal was a stone beneath the mattress of the bed you shared, something you felt digging into you no matter how you shifted position. What was the point of being able to forgive, when deep down, you both had to admit you'd never forget?
You signed no contract to become a parent, but the responsibilities were written in invisible ink. There was a point when you had to support your child, even if no one else would. It was your job to rebuild the bridge, even if your child was the one who burned it in the first place.
There was a fine line between love and hate, you heard that cliché all the time. But no one told you that the moment you crossed it would be the one you least expected. You'd fall in love and crack open a secret door to let your soul mate in. You just never expected such closeness, one day, to feel like an intrusion.