Bokelskere.no

Bernhard Hvals forsnakkelser har en klar og tydelig hovedperson, nemlig legen Bernhard Hval. Dermed står og faller engasjementet mitt på om hovedpersonens personlighet og liv fenger meg, slik enkelte andre bøker også gjør, som Garp i The world according to Garp. Det er nesten så man får lyst til å si med Knausgård-skeptikerne: “Hvorfor skal jeg gidde å lese hundrevis av sider om én manns liv???”

I dette tilfellet er det fordi denne skruen av en romankarakter er så løst skrudd fast at man aldri er helt sikker på hvordan i alle dager det skal gå videre.

Les hele anmeldelsen på bokmerker.org

tror jeg leste denne boka på én dag etter å ha lånt den på biblioteket... leste til omtrent midnatt, ikke lett å sove etterpå. For en historie.

Jeg har vel lest flest av Poirotbøkene; har mest forhold til dem ettersom jeg har sett de fleste filmatiseringene av dem også - begynte å se på dem allerede da jeg gikk barneskolen. Jeg har ikke fått lagt noen av bøkene inn på lista mi her for jeg husker knapt hvilke jeg har lest og når, men generelt syns jeg Taken at the Flood og Murder on the Nile er ganske snedige.

Dette er vel den absolutt mørkeste boka jeg har lest av Houellebecq til nå. Misantropisk og ikke akkurat fylt av håp om vi mennesker har de store mulighetene til å gjøre livet til noe annet enn et evig jag etter noe vi aldri kommer til å finne. Men som alltid i Houellebecqs bøker er det aldri fullt så enkelt heller. En bok som fikk meg til å tenke en del.

Selve den fysiske estetikken til denne boka gjør den liksom litt for "fin" til å være pensumbok - den ligner mer på en "coffee table" bok. Sidene er tykke og glanset (umulig å få textmarkeren til å sitte) og det er ganske mange helsidebilder. Teksten er derimot veldig oppramsende, noe som gjør det veldig vanskelig å sile ut det som faktisk er viktig. Navn og årstall og titler er presentert i en slags lang liste under hver kapitteloverskrift. En annen ting jeg la merke til er at de gangene boka faktisk går inn på spesifikke eksempler og beskriver dem, er det ofte ikke bilde av dem - og i de tilfellene hvor bildet er tatt med, er det 2 sider bak eller foran beskrivelsen i teksten. I tillegg er det flere av bildene som viser til bygg som omtrent bare er nevnt i en bisetning.

Men det er likevel fristende å se mellom fingrene når det gjelder dette i og med at det er et utrolig interessant tema og presentasjonen av boka er såpass delikat.

Har ikke tid til å lese igjennom alle svarene her for å se hvilke som allerede er nevnt, men noen anbefalinger på styrten:

-De gales hus av Karin Fossum

-Girl, interrupted av Susanna Kaysen(?) - har ikke fått somlet meg til å lese denne selv enda men har sett filmen med samme tittel, med Winona Ryder og Angelina Jolie

-Forsnakkelser av Kristin Ribe

-23-salen av Ingvar Ambjørnsen

-Sinnsykeasylet av Jan Faye Braadland

-Sybil av Flora Rheta Schreiber

-Når kaninen hyler av Truddi Chase (og Troppene)

De to sistnevnte omhandler virkelige tilfeller av personer med splittet personlighet, veldig fascinerende. Når kaninen hyler er også blitt lagd tv-film av. :)

Ikke sant! Også gleder det meg at han nå klarer å kombinere de helt sprøe ideene han har i cyberpunk-bøkene sine med en slutt som jeg liker. Her står han løpet ut.

jeg skal ikke gå inn på kritikken av Frode grytten og arrangementet på Litteraturhuset, bare påpeke en viktig ting om vår gjests forhold til spørsmål. Han har selv ønsket spørsmål fra publikum, og da særlig dumme spørsmål, som er et han liker aller best. Han har tidligere bl.a. hatt spalte i en japansk publikasjon hvor han svarer på nettopp spørsmål av sorten hva er den beste pastasausen og hvordan skal jeg bli kvitt min kone.

Den var ikkje så vanskeleg å lese, etter mi meining, men krev at ein berre følger med i periodar, let seg flyte med teksten og først samlar meining og forståing undervegs. Utruleg vakkert språk og fine skildringar, eit imponerande handverk, rett og slett ein imponerande roman.

Men sjølve innhaldet, tankane som blir formidla, var gammaldags kjønnsfascisme, på kjent vis pakka inn i kjærlege skildringar av individ og mytologisk overbygg.

Forfattaren røper oppsiktsvekkande lite innsikt i eigen tenking, det er som han stoler blindt på si eiga verdsforståing, og dermed ikkje stiller dei avgjerande og enkle spørsmåla til seg sjølv om sitt eige fundament, og dermed bygger heile den fantastiske romanen på eit grunnlag eg ikkje kan akseptere. Ikkje som kvinneleg lesar. Og eg er overraska over at det aldri er blitt drøfta i omtaler eg har lese av denne boka.

Nei. Nå begynner jeg å gå lei. Hvor mange ganger i løpet av en bok kan hovedpersonen sukke henført over hvor fantastisk Btswana er uten at det blir for mye?

Ga meg litt å tenke på. Samtidig som jeg skulle ønske at noen kjente sin besøkelsestid og spurte ham om hvordan han ser på "offentligheten" i vår tid - hvor det faktisk finnes arenaer hvor meningsytringer kan skje på tvers av skillelinjene mellom profesjonell og tilskuer.

Lærte meg mest i forhold til hvordan lengselen etter lokalkultur (feks. bydeler som Grünerløkka)viser hvordan folk lengter etter noe annet enn det genuint urbane - som gjør at vi konfronteres med det fremmede daglig. Dessuten interessant i forhold til klassebegrepet i en tid hvor alt avgjøres av enkeltindividets innsats for å realisere sitt potensiale og hvor sosial mobilitet er det eneste tegnet på at du har lyktes.

Teksten på baksiden av boka hevder at den er "en charmerande bok som avhandlar de flesta av livets stora frågor - kärlek, pengar, sex, berömmelse, döden osv och även många av livets mindre frågor, som t ex hur det kan vara att ha problem med finnar eller varför det er så svårt att äta och prata samtidigt." - det får det til å høres ut som en lettlest, koselig bok med "vi vet alle hvordan det er" historier, men inntrykket jeg fikk var mye mer alvorlig. Det er selvfølgelig noen ting man kan kjenne seg igjen i, men man blir fort klar over at det er så mye mer man ikke kjenner seg igjen i, fordi det er nettopp Andy Warhol og de eksentriske, selvdestruktive menneskene i hans omgivelser det dreier seg om. Det avsnittet ovenfor nevner om å spise og snakke samtidig blir behandlet i et kapittel for seg der hovedpoenget egentlig ikke er å spise og snakke samtidig, men fortoner seg som en telefonsamtale mellom A (Andy?) og B (hvis identitet skifter i hvert kapittel, men som i dette tilfelle må være en prostituert venninne) der B prater i ett sett og til minste detalj om sine renslighetsrutiner, både når det gjelder leiligheten, gjenstander og sin egen kropp. Samtalen er en novelle i seg selv og speiler et nevrotisk og destruktivt menneske.

På samme måte blir beskrivelsen av den "berømte" Edie Sedgwick, her omdøpt til Taxi, nesten påtrengende med sine detaljer om hennes nevrotiske forhold til mat, sminke, og dop. Spesielt når man vet litt om hennes skjebne fra før (hun døde av overdose som 28-åring) er det nesten vondt å lese.

Likevel er det også lettere partier, med morsomme dialoger, avsnitt som tenderer mer mot poesi eller enkle art statements, setninger som ser ut som strøtanker rablet ned i en notatbok, som baksiden av boka gjør rett i å kalle sjarmerende.

Provoserende er det da når det viser seg at Andy Warhol selv ikke har utformet selve teksten, med unntak av små bruddstykker av samtaler som innleder hvert kapittel. Det hevdes at teamet som jobbet med Warhol lett kunne formulere setninger som hørtes ut som de kom fra ham selv, og at de derfor er autentiske nok. Likevel syns jeg det er merkelig at en filosofi eller art statement, som kan oppleves som noe veldig personlig, ikke blir formulert av kunstneren selv.

Men til tross for provokasjonen og etterordets usminkede sannheter om Warhols oppførsel, manipulerende egenskaper, gjerrighet og avhengighet er jeg likevel like mye, om ikke mer, fascinert av Andy Warhol som person.

Ja! Gleder meg til å høre hva du synes.

Ja, jeg skal holde øynene oppe for dem, og også andre bøker av forfatteren. Det jeg lurer litt på er om et vil være litt kjedelig å lese den første i serien, da jeg jo vet mye av hva den handlet om? Vanligvis gjør ikke det meg så mye, men akkurat her tror jeg allikevel jeg skal gi meg i kast med bok tre i stedet.

Aha. Men jeg ser liksom ikke for meg at man knuser et bein mot en spiker, men at man spidder seg selv.

Min fantasi lenge før det skjedde var at man måtte få trukket i snora to gange jeg drev derfor på å lurte på om han klarte å få den hekta fast på spikeren, slik at i det han svimte av, så ville den dra i eplet en gang til.

Men ditt forslag høres tross alt bedre ut.

Vi brukte å lese Shakespeare i Lemkes(?) gamle danske oversettelse - det var liksom den kanoniserte ugtaven hos Suttungteateret. Men nå har jeg tenkt å ta for meg Bjerke.

Jeg rasket med meg boka fra en billigkasse i troen på at det var en lettlest krim siden den var gitt ut på piratforlaget. Det var ingen krim, men det var en av de fineste romane jeg har lest på lenge. Spennende ikke minst fordi den tar opp temaer som opptar meg om dagen, og med en innsikt og en synsvinkel som for meg ofte var overaskende og ny. Nasjonal politikk på høyt nivå (jeg fikk tanker om Torbjørn Jagland sin ferd fra toppen av Ap), vold mot kvinner og innvandringsspørsmål.

Spennende, velskrevet, klok og reflektert. En veldig god samfunnsroman fra begynnelsen av dette tiåret.