Bokelskere.no

For å være helt ærlig: Den dårligste Dostojevskij-boka jeg har lest. Morsomt som en kuriositet, siden det er ungdomstekster vi snakker om. Men blir altfor klissete.

Det visste jeg ikke, takk! Men store deler av forfatterskapet kommer jo også etter dette.

Ja, jeg tror hun er på toppen av mine og.

Ja, jeg tenker også å kjøpe med meg det jeg måtte komme over fremover. Noe har jeg, men alt for lite.

Det fant jeg ut da jeg rundet bok tre... Men det er virkelig ikke lett å finne mye info om Henriksen, hverken på wiki eller på Aschehoug sine sider. Hva kan det komme av? Hun må være en av de mest underkjente store forfatterene vi har. Også lever hun jo ennå. Det var jeg heller ikke klar over.

Egentlig en firer-bok, men jeg gir den fem på grunn av hvor viktig den er. Alle som er, eller noen gang skal inn i et parforhold burde lese denne. Følte meg så avslørt av denne boka. Jeg vil tro på likestilling mellom kjønnene, og jeg vil tro på kjærlighet innenfor de konforme rollemønstrene. Vil jeg miste meg selv om jeg gifter meg? Kan man være mor og fremdeles ha egne behov? Er det umulig med likeverd/likestilling i et ekteskap? Slike spørsmål svirrer rundt inni hodet etter å ha lest denne boka. Ga den videre til ei venninne mens jeg sa "jeg føler at den handler om meg, men når du leser den kommer du nok til å tro at jeg ga deg den fordi den handler om deg. Og sånn tror jeg de fleste vil føle det".

Synes du virkelig det? Har du lest hele boka? Den siste og tredje delen er da full av håp, og setter nettopp fingeren på det å tørre. For en med spiseforstyrrelser er det et stort skritt å komme dit at man vil leve, og det er det jeg leser ut av boka. Mener du det samme etter at det har gått en tid siden du leste den? Jeg er nettopp ferdig med den, men kjenner allerede at den vokser på meg mer og mer.

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på en stund. Ikke fordi den er storslagen eller prangende på noen måte, men fordi den er ekte, rå og sann. Den drivende historien handler om Anna som bor i Finland med estisk mor og finsk far. I tillegg får vi høre om historien til hennes mor og mormor. Og i historiene til alle tre kvinnene står kommunismen og Sovjetstaten sentralt.

Jeg har aldri satt meg så veldig inn i disse tingene før. Jeg var riktignok i Vilnius, Litauen i 2008, og ble sjokkert over alt jeg fikk vite om baltisk historie der. Men Sofi Oksanen formidler denne historien overbevisende og utrolig interessant. Og jeg kan ikke hjelpe for at jeg ser parallellene til Sovjetstaten i dagens samfunn med fremmedfrykt, datalagringsdirketiv og overvåking. Skremmende å tenke på.

Den andre fortellingen i boka er om Annas spiseforstyrrelser, og jeg kan ikke annet enn å anta at det er selvopplevd fra forfatterens side. Det er en uvanlig rå og kompleks framstilling av en bulimarektiker (forfatterens eget ord på anoreksi med oppkast/bulimi med sulteperioder). Helt ulik den unyanserte og flate framstillingen andre bøker har av spiseforstyrrelser (både skjønnlitterere og fagbøker). Oksanen makter å formidle det som er for komplisert å skulle forklare for noen som ikke har hatt spiseforstyrrelser.

Når dette kombineres med en fortellertrang og -evne som er så særegen og medrivende som Oksanens, blir dette en saftig og kjøttfull bok.

Jeg velger macen. Man kan jo se på nett TV og DVD.....

Jeg begynte på boka i går kveld, leste i natt, i morges, surfer nå på biblioteket for å finne de neste to i serien. Jeg skulle ønske man kunne gitt ut Vera Henriksens samlede verder og gitt den i gave til meg. For en romanforfatter!

Jeg gjør ikke noe av at pocketbøkene mine blir lefsete, fulle av eselører eller litt grå på kantene. Jeg pleier å si at da ser de mer elsket ut. :) Bøker skal få ha grønske på knærne en sommerdag de også...

Nei, det er ikke det, det er en bok som kommer før: The Curse of Chalion. Er jeg veldig, veldig heldig så kommer mannen min hjem med den til meg i dag. krysser fingrene

Boka kan godt leses som en frittstående roman, det står ingenting hverken utenpå eller inni om at dette er bok nummer to, og jeg fant det ikke ut før jeg var ferdig. Jeg lurte litt underveis, for det er en god del ting og mange sammenhenger som ikke blir forklart, men jeg trodde det var en del av stilen til forfatteren, og likte det godt.

Jeg ser det er få som har denne boka i hylla si her, og det overrasker meg. Den har vunnet de to store prisene som er å få for fantasy/scifi, og det med rette.

Historien begynner overraskende for meg. Ingen ung jyppling som skal opp og frem her og legge verden for sine føtter. Omslagsbildet lyver, hovedpersonen er 40, har voksne barn, har vært ansett som gal i mange lange år og blir derfor voktet på av familie som vil henne vel.Hun tenker at livet hennes er over og selv om hun vil ut og vekk fra alt så tror hun ikke det er mulig.

Rammene er en verden hvor man har fem guder, hvor demoner finnes og kan ta bolig i dyr og mennesker, og der man fremdeles sloss med sverd til hest. Den anbefales på det varmeste.

Hva jeg vektlegger når jeg skal velge bøker har variert, men i et år år nå har jeg sett mye på selve måten språket blir brukt på. Jeg må ofte lese en side mens jeg står på biblioteket/bokhandelen - ofte kan teksten på baksiden virke veldig lovende, mens et blikk inni viser en veldig vanlig oppbygning med skildringer/referat og dialog delt inn i kapitler. Det skal ofte mer til for å lokke meg til å kjøpe/låne boka. Jeg elsker litt rare setninger og utradisjonelle oppdelinger. Chuck Palahniuk er et godt eksempel; han bruker ofte gjentagelser og rytme i språket så teksten ligner mer et dikt og får en helt spesiell karakter. Så kan jeg også trekke fram John Banvilles "Shroud" som jeg lånte på biblioteket etter å ha lest de første setningene og visste det var kjærlighet ved første blikk, så å si. Slike bøker blir spesielle :)

Da jeg var ca 12 år gammel leste jeg Victoria Holts "Seven for a Secret" på svensk. Jeg-personen og hennes to venninner gjorde ganske sterkt inntrykk på meg, og det pussige er at selvom det var en ganske tjukk, omfattende bok med masse intriger o.l., husker jeg det meste av den enda. Jeg husker spesielt da jeg-personen Frederica møtte den kjekke godsarvingen i trappa og han spurte noen andre så hun hørte det "hvem var den kjedelige jenta?" (det sto på svensk, så jeg husker ikke ordlyden) - Jeg følte meg ganske kjedelig selv som 12-13-åring, så jeg tok den hendelsen til meg. I tillegg hadde smussbindet et illustrasjonsbilde av denne "kjekke godseieren", og da følte jeg jo enda mer med henne.....Men de fikk jo hverandre til slutt!

Jeg stusset på at jeg hadde en stjerne mindre da jeg logget inn nettopp. Nesten som når jeg plutselig har én facebook-venn mindre og må lure på hvem som ikke vil være venn med meg mer...

Jeg vet ikke om jeg hopper så mye mellom sjangere ettersom årstidene kommer og går, men jeg får kanskje lyst til å lese mer i perioder. Ofte på sommeren fordi jeg stort sett er begravet i pensumlitteratur på vinteren/våren og høsten. På den annen side er det jo noe med våren og, spesielt etter en lang vinter. Ingenting er koseligere enn å lese bok ved vinduet der man får solstråler som naturlig leselys :)

Hva med når man vil sitere en bok uten å starte en ny tråd? Man får jo ikke tilbud om å f.eks. fylle inn sidetall når man bare svarer vanlig på et innlegg...Dessuten syns jeg det er irriterende at man må starte flere nye tråder for å sitere samme bok flere ganger (for å få formateringen riktig).

Så artig at du likte min vurdering! Første gang noen har kommentert på noe jeg har sagt =) Veldig gøy, takk skal du ha!