Bokelskere.no

Jeg likte slutten, jeg, syns den ga boka en liten twist. Den tok handlingen litt ned, men joda - den var spesiell.

Hurra! Akkurat den har jeg faktisk fått av tante (hun hadde en dublett), men jeg har sagt ifra til bestevennen min, som er om mulig enda større fan enn jeg er og omtrent hoppa i taket når jeg sa ifra. Han holder på å ta kontakt nå! ;D

Det blit noe litt anna, siden det er fantasy og ikke historisk, men Patricia Wrightson er altså en australsk barnebokforfatter som har noen få bøker på norsk. Jeg har bare lest triologien om Wirrun, som består av Isen kommer, Det mørke klare vannet og En reise bak vinden. Bøkene er fantastisk fine og skildrer vakkert australsk natur og aborginske myte-skikkelser. Anbefales på det sterkeste!

Eg byrja å lese Hornby i går og vart hekta, så no er eg ferdig med både "Fritt fall", "High fidelity" og "Slam". Eg synes desse 3 bøkene er svært bra. Hornby kjem godt under huda på karakterane sine, og teke opp aktuelle emner som samliv og kjærleik, utan å verte sentimental.

Eg er einig med deg i at High Fidelity er betre enn Fritt fall, sjølv om begge bøkene tidvis var svært morosame.

Eg også høyrte Fritt fall på lydbok, og er einig i at det fort vart litt travelt med dramatiseringa av tenåringsjenta (Jess). Dei andre fortellar stemmene var eg meir nøgd med, og synes at det på den måten var lettare å skille mellom karakterane.

... Og hvis det er flere enn ett eksemplar ute å går, så kan jeg stå på venteliste etter deg! :D Jeg (eller pappa, men jeg har kidnappa den) har Mizt, men resten må lånes hver gang av tante eller biblioteket. Og jeg har også eiermani på noen bøker, inkludert ALT som har noe med Thore Hansen å gjøre!

Hvilket betyr at utgaver uten Thore ikke er verdt noe for meg. Det må være med hans illustrasjoner.

Jeg leiter etter dem selv. De er ganske enkle å få tak i på bibliotek (det finnes jo alltids fjernlån om de ikke har dem hos deg!), men ellers må du fort vekk over på bruktbokhandel. De to siste er det kanskje lettere å finne siden de er nyere, men de tre orginale fortjener å få et nytt opplag.

Jeg er heldig nok til å ha ei tante som har dem, så de ligger i alle fall i familiebiblioteket. :3

Ja, jeg ble også ganske storøyd av en del voldsskildringer der første gang jeg leste dem - men det er lenge siden, og jeg har blitt fulstendig ødelagt av filmer, spill og tegneserier siden da. :P Men i motsetning til så mye populærkultur så glorifiseres ikke volden i amasonebøkene, hvilket gjør den enda litt vanskeligere å takle, og mye mer tankevekkende.

Tror det er noen samtidsbøker som er enda værre, da. Har hørt at Tusen Strålende Soler skal ha noen aldeles redsomme scener, og Drageløperen var ganske horribel til tider. Amasoneserien er i alle fall nesten for barn...

For en artig idé! Kanskje jeg skal stjele den med meg til noen flere forum... :P Også tror jeg at jeg jukser litt i svaret, og tar det hele to ganger. Jeg viser følelser på utsida og både ler og gråter av ganske mange bøker!

1. Le: The Earthsea Quartet. Egentlig fire bøker, men jeg har en ettbindsutgave. :P Veldig morsom på helt uventete tidspunkt og uvanlige måter. Særlig episoden med overprestinne Kossil og geita har satt seg på minnet som noe av det kosteligste litteraturen har gitt meg.

Gråte: The Earthsea Quartet. Karakterene i denne boka er så dype at jeg sannsynligvis ville grått om de hadde fått flis i fingeren. Det skjer ikke, så jeg får nøye meg med å strigråte hver gang noen dør.

Tenke: The Earthsea Quartet. Særlig livet å døden er viktige tema her, men det jeg tenker mest på når jeg leser Earthsea er identitet og tilhørighet, som alle hovedpersonene sliter med. Men hvis jeg føler behov for å fordype tankene mine i noe, så åpner jeg alltid denne boka, leser et tilfeldig avsnitt, og prøver å få noe ut av det. Vet ingen annen bok hvor det er mer givende enn her.

En gang til! :D Skal gjøre det ordentlig denne gangen. :P 2.

Le: Bartimeus bøkene av Jonathan Straud. Særlig fotnotene er genialt morsomme.

Gråte: Slangens Gåve av Lene Kaaberbøl. Mennesker er forferdelig vesner av og til, men jeg gråter aller mest når Slangen prøver å gjøre det rette.

Tenke: Anansi Boys av Neil Gaiman. Brukte denne boka til å overbevise engelsklæreren om at fantasy kan være dype saker. Forholdet mellom alle de sære karakterene er skikkelig interesant. (Også: Skogene Kommer av Thore Hansen. Den største grunnen til at jeg er miljøbevist!)

... Det ble kanskje litt langt... Når det kommer til bøker er jeg uforbederlig. Vanskelig å stoppe når jeg først har begynt. xD

Jadda! Ikke toppen av kransekaka, kanskje, men absolutt verdt å lese. Ellers ville jeg vel ikke anbefalt den. ^^

Den handler om Kaye (16) som (liten spoiler) finner ut at hun er en bytting - altså en alv som er bytta ut med et menneskebarn. Hun var venn med småfeer når hun var liten, så det kommer ikke som noen enorm overaskelse, men er rart nok likevel. Hun blir innblanda i noen politiske vanskeligheter i forbindelse med tiendeofferet (the tithe). Vent litt, jeg fant en quote som oppsumerer det hele veldig fint: "it's a sacrifice that makes the faeries that aren't part of any court still do what the court people say. I have to pretend to be human so they can pretend to sacrifice me." ~Kaye

Selvfølgelig er det også kjærlighet med i spillet, som alltid blir litt ekstra rart når det er umenneskelige med. Men ikke med overdrevent fokus - dette er en spenningsroman, ikke kjærlighetsroman. ;)

Siden du er interesert i feer, har du noe å anbefale tilbake? Jeg er hekta på dem - særlig på sånne bøker som jeg kategoriserer som "Nightmares and Fairytales" (som egentlig er en temmelig god gothic tegneserie). But anything goes! Faeries equal yay. ^^

Not to mention the world of gamez... * shifty eyes * Men ja, veldig enig. Kan ikke vente til eksamen er over og jeg kan fordype meg skikkelig i... ja, hva skal jeg egentlig velge? Tror jeg lander på Sabriel av Garth Nix, men det viktigste nå er å få lese noe (fantasy)!

Harry må vente til sommerferien, i tidsrommet rundt den siste filmen. Kan hende jeg leser den siste boka i jula (den som har fått minst oppmerksomhet så langt), men det skikkelige maratonet må vente på solvarmen.

Lykke til med særoppgaven!

Å jaaa, Ingar er bare fantastisk! :D Amasone-serien ble utvidet for et par år siden og inneholder nå også Amasoner og Gudinnas døtre, begge like fantastiske som de tre første!

Enig med Joakim; her trengs en presisering for optimal tilbakemelding. Jeg formelig lever av Fantasy og står også klar til å hjelpe til. ;)

Så gjennom samlinga di og så at det var mange vampyrer ute og gikk - er du en sånn som ikke regner det for fantasy, da? Hvis du liker moderne fremstillinger av gamle fenomener, så kan du kanskje prøve Tithe av Holly Black, den første boka i en serie om noen amerikanske feer?

Ellers står forfatterne Neil Gaiman, Thore Hansen og Ursula LeGuin (tilfeldig rekkefølge) på toppen av lista mi. ;)

Kaninene synger i mørket av Klaus Hagerup! Med nydelige illustrasjoner av Thore Hansen som en ekstra bonus. ^^

His Dark Materials står høyt på lista mi. Fikk min lite leselystne bror til å lese dem også, og de falt i god jord, så her burde flere kunne "se lyset"!

Jeg synes forsåvidt at Twilight filmene er bedre enn bøkene (et av få tilfeller, det). Landskapet er flott, musikken er vakker, også er de veldig, veldig morsomme! Ufrivillig, riktignok, men det gjør bare at jeg kan le litt ekstra skadefro. ;P

Ved ettertanke synes jeg det aller verste med Twilight serien er at de har ødelagt et veldig fint ord. Det er nesten umulig å bruke ordet "Twilight" lenger uten at folk begynner å tenke på glitrende vampyrer. Det gjør meg sprø!

Karakterene kommer på en tett andreplass over ting jeg hater med bøkene. Har aldri irritert meg så mye over noen som helst, ekte eller oppdiktet, som av Bella Swan. Men i det minste betyr det at serien fikk fram sterke følelser, så det skal de ha pluss for! :P

Jeg visste allerede da jeg begynte å lese Evighetens Kyss at jeg ikke kom til å bli overbegeistra for denne serien. Vampyrer som glitrer i sola liksom? Hallo! Dessuten hadde omgangskretsen min for lengst satt Meyer på hat-lista. Likevel måtte jeg lese dem. Måtte vite hva oppstyret var, og om det virkelig var så ille som det hørtes ut. "Know thine enemies" var unskyldninga mi til alle de som lurte på hvorfor jeg torturerte meg selv.

Nå har jeg kommet meg gjennom alle fire (på norsk) - Ved Daggry ligger fremdeles på skrivebordet. Og selv om jeg har hatet de fleste karakterene dypt og inderlig, så er det noe magisk med den verdenen Meyer har laga, og det var ikke så vanskelig å komme til veis ende som jeg hadde trodd, og jeg har fått en viss forståelse for dem som liker bøkene. (Bare ikke snakk til meg om "team Edward/Jacob"; det er en side av fanbasen som får det til å gå kaldt nedover ryggen min.)

Jeg likte den første og siste boka best - de to i midten dro ut handlinga litt for mye, og det var en sann glede når Bella endelig ble en vampyr i den siste. Litt synd at hun ikke ble blodtørstig; jeg kunne godt like å se en "mørk" Bella, men jeg har forståelse for hvorfor Meyer lot det være. Ting hadde tatt lang nok tid som det var.

Slutten var skikkelig antiklimatisk, men det var i alle fall en slutt, og jeg hadde gleda meg litt til det. Til å være ei vampyrbok var det ikke mye blod å se i denne gården. Tror nok jeg foretrekker An Interview With A Vampire - for folk som vil ha "ekte" vampyrer er nok fremdeles denne oppe på toppen av lista.