Bokelskere.no

Buenos Aires igjen! Det var nesten hjemmevant for Nils nå med Bocca og Barachea. "Buenos Aires" - "De gode vinders by", jammen sa jeg smør, sa Nils, han satt i ruffen of tygde på en steinhard skipskjeks med "mastefett" på - og kjente kloakkduften fra floden - "De gode vinders by", puh!

Er det egentlig så meget mere forkastelig en sjelden gang imellom å fortære en misjonær, en svigermor eller sin kone, enn å utrydde hverandre systematisk ved hjelp av mitraljøser og moderne automatiske ildvåpen? Enhver fugl synger med sitt nebb.

Bare meget sterke mennesker kan leve uten engstelse for å tape sin selvstendighet. Allikevel er dette forutsetningen for å elske: Ikke å ville ha makt, - ikke å ville eie noen.

Tror De virkelig De kan hjelpe et menneske uten å ta konsekvensene? Hjelpsomhet forplikter, styrmann. Filantropi er en kostbar fornøyelse.

I alle fall var det en overlegen ro og stoisisme over ham, og belgierens truende ballett med haikniven lot han til å ha glemt fullstendig eller muligens å ha akseptert som et igrunnen fredelig utslag av europeiske omgangsformer. Og for enhver som kjenner litt til britisk fremferd i Kina, er dette egentlig ikke til å undres over.

• Jeg hater usannhet, sier jeg. - I den grad det skal lyves, skal jeg nok gjøre det selv.

Man kan lære litt om sine medmennesker ved å se hva de skriver i margen. Det er blitt spekulert en hel del over Fermats forsvunne bevis. I en bok som handlet om det aldri beviste postulat om at men s det ofte er mulig å oppløse en annenpotens i summen av to andre annenpotenser, er dette ikke mulig med potenser høyere enn to, der hadde Fermat tilføyd i margen: "For denne setning har jeg funnet et vidunderlig bevis. Dessverre er margen for smal til at det blir plass til det her."

Men også veien dit er en vei i frihet, i valg, å velge noe, betyr å gi avkall på noe annet, valg betyr ensomhet, - og frihet betyr også frihet til det onde. Menneskehetens befrielse må være menneskehetens eget verk. Veien til målet - til å bebo jorden i broderlighet og rettferdighet - må vi selv gå; gudene kan ikke gå den for oss, da var det ikke en vei i frihet. Og veien vil gå langs avgrunner og i dypene, gjennom ørkener og over slagmarker, gjennom ruiner og fangeleire, med millioner på flukt og i hunger og i hjemløshet, veien vil føre til det Ondes villfarelser, og villfarelsens ondskap, - og denne vei fører oss til møtet med oss selv.

Men jeg er ikke alltid i denne tilstanden av unormal våkenhet og ro og tankeklarhet. Det finnes tider da hjernen lukker seg, da hjerneskallen danner et solid, totalt stengsel, så vanntett at ikke engang ånder eller tanker slipper igjennom panseret. Det er tider av fortapthet, meningsløshet, forvirring, mørke. For meg, som er vant til sammenheng mellom alle ting, til at alt, alt har en klar og gyllen mening, er disse tidene av fortapelse og meningsløshet meget tunge å bære; - de fyller meg med hele fortvilelsens håpløshet og håpløshetens fortvilelse.

Hvem mønstret oss på henne? Hva er hennes destinasjon? Hvem leser kompass og logg, hvem leser solhøyden og med hvilken sekstant? Hvem har stukket ut kursen? Hvem har bestemt posisjonene? Hvem bruker passeren og linealen? Og til slutt, hovedsaken: Hvem fører journal for den store reisen? Hvor mønstret vi på? Hvor seiler vi hen?