Bokelskere.no

Selv om en har et klart og godt budskap ispedd en og annen livsvisdom blir det ikke nødvendigvis en god bok. Jostein Gaarder brenner for klimaet i sin nyeste bok Anna og jeg har lest og blitt skuffet.

Anna er ei 16 år gammel jente som er opptatt av klima og miljø. Hun foretar en slags reise (inni sitt eget hode, eller?) inn i fremtiden der hun møter sitt eget oldebarn, Nova. Jorden har fått en ny sjanse og Anna føler det hviler på hennes skuldre å få de omkring seg til å ta ansvar.

Allerede her viser bokens første svakhet seg tydelig – historien er ikke god, den er kronglete og vekker lite interesse hos meg. Allikevel finnes det gode poeng, morsomme forslag til løsninger og smarte tanker om både klima og mennesket i Gaarders bok.

"Er det noe du er redd for, Anna?" Hun svarte straks:
"Global oppvarming."
Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han var åpenbart en rutinert lege. Bare denne ene gangen virket han overrasket over svaret hun gav, og han spurte igjen:
"Hva var det du sa nå?
Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Jeg lar meg sjarmere av beskrivelsene av vår egen tid og dumheten vi viser. Gaarder selv kaller Anna et kampskrift. Til tross for at det gjør at han har gitt seg større rom for laber kvalitet, er det trist å se fra en forfatter som vi vet kan så mye bedre. Å skape magiske univers og fortellinger har jo nettopp vært hans styrke og det er nok fler enn meg som er skuffet. Et sterkt budskap til tross, det hele burde vært mer subtilt og kunne fått mer slagkraft av å bli sagt “mellom linjene”, for det er vel ingen tvil om at det er en pekefingeren som rettes rett mot oss her?

"Tippoldefaren min reiste med dromedarer. Oldefar kjørte en Mercedes, og farfar fartet verden rundt med en jumbojet. Men nå reiser vi med dromedarer igjen."
Han ser ettertenksomt på henne og legger til:
"Oljen ble en ulykke for landet mitt. Vi ble rike i en fei, men nå er vi fattige. Hvordan kan vi være rike når vi ikke lenger har noe land det går an å bo i?"

Gaarder har en meget klar agenda med sin bok, og det ligger allerede i bokens tittel. Fabelen er som sjanger en historie som skal virke både belærende og refsende, men pakket inn i en underholdende fortelling. Pekefingeren er i alle fall tydelig i denne boken, men for at man skal være med på Gaarders budskap krever det en bedre historie. Jeg savner også et høyere tempo, som særlig ødelegges av avsnittene med Nova. Dessverre blir dette et kampskrift som forsvinner på grunn av dårlig gjennomførelse. Selv om tankene man gjør seg er både riktige og viktige når det sjeldent særlig langt om det formidles i en haltende måte som det gjøres her.

Spørsmål om global oppvarming har faktisk ikke så mye med synsing å
gjøre. Enten har man lært og forstått, eller man lever i uvitenhet

Min originale omtale av Jostein Gaarders bok Anna. En fabel om klodens klima og miljø ble publisert på min bokblogg Kasiopeiias bøker 17. april 2013

Jeg slukte Din vakre jævel med hud og hår, men samtidig er det en problematisk fortelling da den tar for seg et seksuelt forhold mellom en voksen kvinne og en gutt på 15 år.

Jeg har null problemer med å forstå at leserne har nominert boken til Uprisen. På samme tid har jeg et veldig ambivalent forhold til historien, den gav den meg rett og slett en ekkel smak i munnen. Dette handler om en voksen person som innleder et forhold til en som, sett med lovens øyne, fortsatt regnes som et barn. Hovedpersonen Hedvig, som er den voksne, er klar over at dette er galt og det nevnes flere ganger, allikevel velger hun å innlede et forhold til 15 år gamle Robin.

Hva hvis historien hadde handlet om en 15 år gammel jente og en 25 år gammel mann? Da vil jeg tro at meningene om boken hadde vært lang flere og sterkere enn hva vi har sett frem til nå. Det kan jo også diskuteres hva en kvinne på 25 har tilfelles med en gutt i tenårene.

Det var i korte trekk min mening om boken, en noe lengre omtale kan de som finner det interessant finne på min bokblogg.

Ild skuffer ikke og er en verdig oppfølger til fenomenet Sirkelen.

I Ild kjemper den svenske jentegjengen(heksegjengen) fortsatt med tiden mot apokalypsen, som skal være rett rundt hjørnet. Men også denne gangen får de andre utfordringer de må ta løse på ferden frem mot endetiden. En sekt, Positiv Engelsfors, dukker opp fra tilsynelatende ingensteds og store deler av stedets befolkning har latt seg hjernevaske.

Det jeg kanskje liker aller best med denne trilogien er den fine blandingen av fantasy og realisme. Og jeg liker det faktum at en rekke forskjellige personligheter tvinges til å se forbi forskjellene seg i mellom og samarbeidet for "the greater good".

Da har jeg fått med det viktigste, dersom du ønsker en noe fyldigere omtale kan du lese en annen omtale på min bokblogg.

Baby's In Black er en gripende tegneserieroman basert på forholdet mellom Stuart Sutcliff, det femte Beatles medlemmet, og den tyske jenta Astrid Kirchherr. Men man behøver ikke å vite spesielt mye om Beatles for å kunne like historien som den er.

Starten på en karriere
I Baby's In Black møter vi The Beatles i sin spede begynnelse, tidlig i 1960. På denne tiden befant de seg i Tyskland, nærmere bestemt Hamburg, hvor de hver eneste kveld spilte konsert på en klubb i nærhetene av Reeperbahn. Astrid blir overtalt til å ta en tur på klubben, et sted ingen skikkelige, unge dame burde bli observert på denne tiden, og hun blir umiddelbart fascinert av både musikken og guttene.
Ingen musiker

Kunstner
Astrid Kirchherr arbeidet på denne tiden som fotograf og hun tilbrakte en del tid med bandet for å ta fotografier av dem. Disse tidlige bildene av den opprinnelige Beatles besetningen, og andre nyere bilder av bandet, er Astrid kjent for verden over. Tiden går, Astrid og Beatles bassisten Stuart Sutcliff faller for hverandre. Stuart var aldri egentlig noen musiker, det var kunst han virkelig brant for. Like før Stuart ble medlem av gruppen hadde han solgt et av sine malerier, pengene ble han overtalt av sin gode venn John Lennon til å bruke på en bassgitar.

Alt i alt en gripende, lærerik, sørgelig og god roman! Det eneste minuset med boken var at jeg slet litt med å se forskjell på guttene i historien i en start.

En noe mer utfyllende omtale, intervju med Astrid Kirchherr og bilder fra boken finnes på bloggen min for de som er interessert i det.

Forfatteren Ruta Sepetys har skapt så fine folk at det er litt trist å tenke på at de ikke har noe liv utenfor bokens to permer. Historien finner sted i sørstatene, nærmere bestemt til nabolaget "the French Quarter" i byen New Orleans, Louisiana, på 1950-tallet. Dette er en nydelig, historisk roman om Josie, som er datter av en bordellansatt.

Historien kunne vært tragisk, men den er fremtids rettet og hjertevarm med et rikt persongalleri. I tillegg har jeg sansen for at enkelte av karakterene er inspirert av personer som faktisk levde i New Orleans i tidsperioden boken er lagt til.

Ønsker du en fyldigere omtale kan du ta turen innom bokbloggen. Der finner du også bilder fra "The French Quarter" og en interessant video hvor forfatteren av boken forteller om tilfeldighetene som førte til at Out of the Easy ble skrevet.

Eve er en dystopisk ungdomsroman som jeg rett og slett ikke orket å lese ferdig. Årsaken til at jeg avbrøt historien var ikke fordi den i seg selv var så dårlig, men fordi historien fokuserte mye på hvor horrible gutter var, gutter og menn tenkte kun på sex og de var langt på vei styrt av sine lyster.

Tilgivelig?
I første omgang tilgav jeg dette, fordi EVE er en dystopisk fortelling hvor gutter og jenter har blitt holdt adskilt, og jentene ble hjernevasket til å tro at den mannlige delen av befolkningen kun ønsket å utnytte dem. Da jeg først hadde begynt å tenke over denne fremstillingen ble jeg litt besatt av dette fokuset, jeg forsøkte å observere om det var noen endring å spore i fortellingen. En ting var at jentene hadde en forestilling av hvordan gutter skulle være, en helt annen ting var at fortellerstemmen speilte denne oppfattelsen. Fortelleren observerte gutter som kastet sultne blikk på jentene og kom med slibrige kommentarer.

Trilogi
Jeg håper, og antar jo, at forfatteren kanskje endrer noe på dette synet mot slutten av denne trilogien. Det ville jo være merkelig om de to kjønnene ikke skulle forstå at de har blitt holdt for narr av overmakten og forsones i bok #3. De lære seg kanskje å leve sammen i harmoni også The END?

For spesielt interesserte kan jeg nevne at jeg har skrevet en lengre bloggpost om dette temaet.

Jeg blir så glad når jeg ser andre brimme over av begeistring etter å ha lest en av mine favorittbøker. "Vindens navn" er helt fantastisk :)

Ta med deg te- eller kaffekoppen og kom på besøk til bokbloggen Flukten fra virkeligheten og En gammel skatt fra hyllen - "En smakebit på søndag". Der serverer en rekke bokbloggere, både norske og svenske, smakebiter fra bøkene de leser nå.

Veldig engasjerande og forvitneleg bokomtale! Og den solgte, denne må eg skaffe til påskeferien. Du fekk meg til og med til å trykke på lenken nederst, og der var mange godbitar.

Eg og var litt usikker på det ordet, eg meinte nemleg at eg hadde lese det i ein eller annan samanheng, truleg noko av Ragnar Hovland. Etter ein raskt konsultasjon på språkrådet, kom eg frem til at "hjåsvevn" ikkje var eit godkjent nynorsk ord, men om ein skreiv det "hjåsvæve" var det ikkje noko problem. Svæve er forresten den prosessen ein del av blomane i korgplantefamilien går igjennom, når dei let seg att om kvelden (kjelde: språkrådet).

Eg likar nynorsk, det er noko traust og lyrisk over det, ja også fører det med seg ei viss framandgjering sidan ein tidvis støyter på ord ein ikkje forstår. Eg har ingen klare favorittord, men på bokmål er det to ord som eg har stor aversjon mot. Det eine er "hverken" - eit grusomt ord som er smertefullt å lese - det andre er "kikke".

Har du nokre tankar omkring progresjonsprosessen? Kor mykje skal vi lese i veka? Sjølv synes eg det passer med ein Del i veka.

Når det kjem til trådar, synes eg vi skal ha ein hovudtråd der vi oppsumerer boka, så legger vi inn lenker til dei ulike delane og har ein tråd for kvar del, som vi går igjennom på slutten av kvar økt. Når det kjem til dette med spoiler synes eg ikkje vi skal vere så veldig hysteriske. Dette er jo ei analytisk gjennomlesing, og då må ein rekne med at det meste av innhaldet vert dratt frem i lyset. Følgande forventer eg å ikkje sjå ordet spoiler nemnt igjen i denne kontekst ;)

Artig innlegg.

Sidan dette kanskje starta som eit hat mot den norske omsettinga av Harry Potter, kan eg byrja der. Eg er svært nøgd med den norske omsettinga. Eg synes det var sprekt av Høverstad å lage fornorskinga av namna. For det første vil dette gjere karakterane meir tilgjengleg for norske ungar og ungdom, samt at namna si tyding får eigen verdi og eigne bein å stå på i det norske språket. Eg er vokse opp med Harry Potter, og har følgande lese alle bøkene på både norsk og engelsk. Eg må innrømme at eg dei seinare åra har byrja å tenkje på karakterane med dei engelske namna, som er brilliante. Om dette er eit resultat av ein modningsprosess, eller fordi mi evne til å forstå det engelske språket har verte betre, er uvisst. Det som er sikkert er at eg er veldig takksam over den norske namneendringa, eg trur dette var med på å løfte kvaliteten på bøkene i folk flest sine auge. Harry Potter var jo blitt litt norsk. Noko ein kunne relatere til.

Det at namna er litt tullete synes eg funker fint. Det blir som ei slags motvekt til alle dei negative hendinga rundt Harry Potters liv. Foreldrene hans er død, han vert mishandla av slektningane, men når familien heiter Dumling kan det ikkje vere så gale?

Det var vel også ein artig episode i slutten av bok 6, der namneendringa førte til ei avsløring av kven den mystiske R.A.B. var, lenge før bok 7 kom ut. På norsk var dette nemleg omsatt til R.A.S. for oss som nytta (kasta bort?) mykje tid på å analysere vidare hendingar, var dette ganske kosleg ^^

Eg og tenkte også på Stompa i byrjinga av diskusjonen dokkar, og er heilt einig, meir norsk enn Stompa må ein leite lenge etter. Endå eit døme på korleis namneendringar kan nyttast for å vekke fedrelandsstolthet (her nyttar eg ironi, eg er nemleg ikkje nasjonalist, men glad i nynorsk, det er eg!)

Eg les både på norsk og engelsk (eg har ved eit enkelt høve lese den første Harry Potter boka på fransk, noko som kanskje ikkje er ein så veldig stor prestasjon sidan eg kunne innholdet på rams..). For nokre år sidan kunne eg truleg lira av utsagn som. "Eg les berre på engelsk, norsk omsetting er drit", dette har eg slutta med. Eg trur kanskje denne haldninga kom av arroganse, eg ville vise meg sjølv (og heile verda) at eg beherska det engelske språk vel så godt som det norske. For ei tid tilbake snakka eg med ei bibliotikardame (rart ord?), altså ein kvinnleg ansatt ved eit bibliotek. Ho såg litt skummel ut, men var eigentleg snill. Eg prøvde meg på ein, "eg lese like godt norsk som engelsk", og vart blåst av med eit "pøhfff! uansett kor godt ein lese engelsk, kan det ikkje måle seg med den forståinga ein har for morsmålet." Dette fekk meg til å tenkje litt. Kanskje eg også vart litt meir ydmyk (neppe).

Likevel er det untak. George Martins fantastiske serie "the Song of Ice and Fire", som lenge har vore ein favoritt, men, som brått har verte mindre fantastisk etter at alle skal like den (Skjøge - selger seg for alle! Argh), er eit døme på ein serie som eg aldri kjem til å lese på norsk. For meg vil ikkje det fungere. Snobberi? Nei. Men dette universet har verte malt for meg på engelsk og då er det gjennom det engelske språket eg kjenner det.

Seinast i går måtte eg slå opp ordet eksekusjonspeletong.

Digresjon: Eg er også glad i musikalar, og dei siste vekene er det ikkje Les Miserables som har vore av interesse (filmatiseringa av musikalen var bra med tanke på det visuelle, men akk, Anne Hataways hikstande tolking av I dreamed a dream rørte meg ikkje), men The Rocky Horror Picture Show. Ein av dei sangane frå denne musikalen som eg har høyrt på med størst iver er Touch-A, Touch-A, Touch Me. Eg sitter altså aleine heime og styrer med mitt og lyttar til Rocky Horror på spotify (som forresten har fått ein grusam, ny, moderne layout) då det brått dukkar opp ei ny stemme, på norsk. Eg vert berre sittande mållaus å lytte, for noko meir vulgært hadde eg ikkje høyrt sidan eg prøvde å lytte til ein kald dag i helvette av Ragde. Sangen heite Ta Meg, Ta Meg, og handlar om ei jomfru som er klar til å miste møydommen. Men sjølv om innholdet i teksten var på kanten var det gjennkjenninga av stemmea til Kari-Ann Grønsund som gjorde størst inntrykk. At den koselege blomsterhandlaren frå barnetvserien Lillys butikk kunne synge om "våte truser", "bruk meg som et ludder" og "suge strålen" var litt i det sterkaste laget for meg.

Kvifor traktar vi då etter å lese bøkene på orginalspråket? Prestisje? Snobberi? Fordi ein kan? Eg veit ikkje. Eg les veldig mykje forskjellig, men fantasy og grafiske romanar er noko som verkeleg går unna. Dette er genrer som skjeldent vert prioritert når norske forlag setter seg ned og velgjer kva dei vil omsette til norsk (eg veit lite om denne prosessen, men eg trur det er fleire damer enn menn i denne komiteen, dette trur eg av kjønnsdiskriminerande grunner). Tilgjenge er altså ein begrensande faktor. For meg er det ein anna ting som er like viktig som språket, nemleg kor fort eg kan få tak i boka. Må eg vente meir enn 10 minutter vert eg irritabel, dette er vel eit resultat av at ein lever i tid der ein kan finne det meste på nettet. Eg er også av den oppfatning at det ikkje er av eiga interesse å betale for ei tekstfil, som tilfeldigvis havnar på pcen min. Likar eg innholdet i teksten får den ein hedersplass i bokhylla mi, ved eit seinare høve. Er eg ein tjuv? Nei! Eg berre lånar litt.

Mi gamle bestmor ropte forresten på kattane sine på både norsk og engelsk når ho stavra seg ut på tunet for å mate det. "Pus! Pus! Pussy-pussy! Og alle kattane kom springande. Eg la ikkje merke til at dette kunne verte misoppfatta før ei veninne av meg, som tilfeldigvis også hadde den skavanken at ho var utvekslingsstudent frå Belgia, braut ut i latter då ho vart vitne til dette matritualet.

Eg bannar aldri på engelsk. Dunkar eg tåa er det gode gamle f**** (slang for kvinneleg kjønnsorgan på 5 bokstavar) tilstrekkeleg.

Kan eg formulere ein konklusjon? Kanskje. Eg trur at framandgjeringa er ein viktig faktor når det kjem til dette med nordmenn og andrespråket. Det engelske språket er tilgjengleg for oss, men samtidig noko som vert litt "eksotisk". Vi er stolte over å kunne det og derfor nyttar vi det.