Bokelskere.no

Det er ei bok til :) Den har kommet ut nå i høst :)

Helene Uri er ute med en ny roman som utforsker det biografiske. Denne anmeldelsen er opprinnelig skrevet på min blogg Kasiopeiias bøker.

Helene Uri er et kjent, etablert forfatternavn. Med mange års erfaring fra språkvitenskap ved Universitetet i Oslo har det en tendens til å gripe inn i hennes fiktive univers også. Denne boken er intet unntak. Allerede 1995 debuterte hun som ungdomsbokforfatter, mens hennes første roman kom ut for ikke mindre enn 12 år siden. Årets bok, Rydde ut, er utgitt på Gyldendal, og eksemplaret jeg har lest er et leseeks.

Ellinor Smidt skal til finmark for å gjøre studier på det samiske språket. Der oppe blir hun kjent med nye mennesker og nye sider av sin egen familie. Det var dette Helene Uri satt og skrev om da hun ble gjort oppmerksom på at hun selv hadde samiske aner. Det biografiske grep inn i det fiktive og i boken lar Uri de to fortellingene løpe parallelt.

Det er med blandede følelser jeg leste denne boka. Til tider skriver hun sterkt om tapet av sin mor, savn og vonde følelser. Så vekseler hun tilbake til den fiktive historien som ikke vekker min oppmerksomhet noe særlig. Ellinor er ganske intetsigende, og de lange utgreiingene om mennesker som har levd for lenge siden (eller som i Elinors tilfelles ikke i det hele tatt) er under middels interessante.

Det er ikke ett eneste rom som ikke er preget av henne. Jeg prøver
badet. Først det store, ved vaskene står en parfymeflaske hun en gang
gav meg fordi hun hadde så alt for mange. Hun fikk stadig eau de
cologne til jul, for, som hun sa, hva skal man gi gamle damer utenom
sherry og godlukt? På det lille badet står en balsam hun ville vi
skulle prøve. Schwarzkopf – så effektiv, og så lukter den så godt,
påstod hun. På do kan det ikke være plass til noen minner? Men jo.
Speilet som henger over vasken, kjøpte jeg på loppemarked på Ullevål
skole da jeg var nitten år og fremdeles bodde hjemme. Både mamma og
jeg gikk på Ullevål. Det var vår skole.

Det er ikke lenge siden Uri selv mistet sin mor og sorgen knyttet til dette skriver hun åpenhjertelig om. Til tider er det vondt, vakkert og skjørt – det er de bitene jeg liker best. Der hverdagen glir over i minner og universelle følelser ligger som klangbunn. Som avsnittet over, det sier mye mer enn hvilken skole Helene Uri og hennes mor gikk på.
De andre delene jeg liker godt er det hun skriver om skrivingen – hvordan karakterer som Ellinor og Kåre (den staute nordlendingen hun forelsker seg i) trer frem og hvordan Uri skaper deres univers. Til tider reflekterer hun også over egen skriving:

Jeg har alltid hatt en tendens til å skifte mellom present og
preteritum når jeg skriver. “Kåre mente selv at han om mulig var en
enda bedre kokk enn elsker. De delte av og til en flaske vin eller tar
et glass akevitt. Hun dusjer på hans bad med varme i gulvet og myke
frotéhåndklær. Ellinor lister seg hjem. Hun nynnet igjen.” Presens og
preteritum i et evig rot. Ofte er de to tempusformene nærmest
fullstendig utbyttbare i min fiksjon. For mamma er det bare
preteritum nå. Jeg glemmer ikke lenger at hun ikke lever. Det er gått
to måneder i dag siden hun døde.

Dette er en blandet bok, på flere måter. Jeg synes helheten er middels – med lysglimt her og der, men paradoksalt nok er det ofte partier som egentlig ikke var meningen å være del av en roman som skulle utgis. Det fine er at slik er verden noen ganger, det blir annerledes enn vi hadde tenkt oss og det er disse avvikene som ofte blir det beste. Uri har ikke skapt noen stor litteratur denne gangen, men har i deler av boken satt gode ord på universelle følelser som sorg og savn.

Linn Rottem er en debutant som imponerer meg - denne anmeldelsen av hennes Fortestillinger om et hjem er hentet fra min blogg Kasiopeiias bøker.

Linn Rottem er et etablert navn i litteratur-Oslo. Masterstudent ved litteraturvitenskap og engasjert både i Litteraturhuset og Litteratur på blå. I våres debuterte hun med romanen Forestillinger om et hjem på Aschehoug. Eksemplaret jeg har lest er et leseeks.

Sara var en driftig, vital forlagsredaktør. Det var før ulykken som sender familien hennes, Hallvard og Agnes, ut i en hverdag de ikke helt hvordan man skal takle. Hallvard insisterer på å beholde Sara hjemme, til tross for hennes krevende og meget lite lovende tilstand. Boken strekker seg over ett år, hvordan Hallvard forsøker å finne ut hva som er best for sin familie og Agnes forsøker å finne ut av hvem hun vil være.

Tidligere i høst var Linn Rottem og snakket om romanen sin på litteraturhuset, og jeg ble veldig nysgjerrig på boken. Det er vanskelige, men absolutt ikke mindre viktige temaer som tas opp – som det kanskje er vanskelig å diskutere over kjøkkenbordet eller i en avisspalte. Romanen skaper rom for å snakke om det uten å gå rett på problemene. Den viser oss, i stedet for å fortelle.

Grepene Rottem har tatt rent fortellerteknisk imponerer meg. Det er komplekst og veksler mellom mange ulike “stemmer”. I tillegg til å gi stemme til både Agnes og Hallvard er det utdrag fra forestillingen Hallvard spiller i (Fruen fra havet), tidligere hendelser i Sara og Hallvards samliv, samtaler med legene redigert ned til nærmest tomme sider. Jeg er nysgjerrig på hvordan hun har arbeidet dette frem og synes det fungerer meget godt. I den nevnte samtalen om romanen skulle jeg ønske hun hadde snakket mer om dette, heller enn å snakke om Hallvard og Agnes som om de er levende personer, og ikke kun skygger av valg tatt av Rottem selv.

Kjøp lakrisbåter, nærmest hvisker han.
Jeg har aldri sett pappa spise lakrisbåter, det er mamma som gjør.
Pappa spiser nesten ikke godteri, bare mørk sjokolade og nøtter,
sånne sunne greier, så han kan holde seg i form til han skal på scenen,
det er i hvert fall det han sier. Han pleier å spøke med at det er kroppen hans,
men hjernen til mamma som gir meg smør på brødskiva. Jeg liker ikke smør,
svarer jeg da, og så ler vi alle tre, selv om det er en innmari dårlig vits.

Språket er veldig enkelt og fremstår til tider nærmest for naivt for min smak. Allikevel vokser det på meg, og når jeg oppslukes av historien forsvinner den lille irritasjonen som kanskje var der til å begynne med. Heller vil jeg løfte det frem som noe positivt – dette er en bok som også ikke så erfarene lesere kan klare, som f.eks. elever til skoleoppgaver. Det er veldig i tråd med Agnes følelser, men jeg synes det henger litt for mye igjen i de andre delene også. Men som sagt, dette ble ikke plagsomt.

Hvorfor ble jeg født med så mye trykk inni meg? Jeg blir alltid mer
forelska, mer lei meg enn andre. Jeg klarer ikke være sånn som Katrine
eller Runa, så positive liksom. Det kommer alltid noe trist. Det fine
tar alltid slutt. Hvorfor skal jeg tro på det gode da? Jeg har sikkert
en kronisk sykdom som gjør at negative ting fester seg i kroppen min,
som en svulst som suger seg fast til tankene, som gjør at jeg aldri
klarer å slappe helt av.

Som jeg allerede har nevnt synes jeg komposisjonen er meget godt utført, og jeg synes “teater-rammene” fungerer så bra – også med tanke på bokens tittel. Det hele er en forestilling, en som viser hvordan vi forsøker å gjøre de riktige, gode tingene – men at det hele avsløres når vi får se bak sceneteppen, at det ikke alltid er rosenrødt og enkelt og gjøre det “riktige”. Rottems debutant er en riktig god og imponerende roman der hun fremmer en stemme vi ikke ofte hører ellers i den offentlige samtalen. Historien er vond, og virkeligheten enda verre.

Listen har ingenting med min personlige smak å gjøre, selv har jeg aldri lest Bibelen(har du siden du uttaler deg så bastant om innholdet?). Dette er en liste som har blitt kompilert av britiske MLA(Museum, Libraries and Archives Council) etter at de stilte bibliotekarer over hele Storbritannia følgende spørsmål: "Which book should every adult read before they die?".

Det er en ganske sterk påstand å mene at noe ikke burde vært tillatt å lese. Boksensur har jeg lite til overs for, det være seg Bibelen, Agnar Mykle eller Fifty Shades of Grey man ønsker å nekte andre mennesker å lese. Jeg tror Bibelen kan sees på som et litterærtverk uavhengig av om man selv er kristen eller ikke. Det er en bok som har påvirket litteratur og kultur gjennom mange, mange år. Boken kan sees på som en kilde som gir oss anledning til å forstå mer av et samfunn som ikke lenger eksisterer og mennesker som levde i en annen tid og hadde en helt annen oppfatning av verden enn mange har i 2013.

Noen ting må man holde tett om, selv om skammen omtrent ikke er til å bære. For hva vil skje dersom familiens hemmelighet kommer ut?

Kaia er ensom, bestevenninnen har fått seg kjæreste og har ikke tid til andre mennesker i sitt liv akkurat nå. Isabell kommer trampende inn i Kaias liv, og hun er tilsynelatende ikke redd for noe. Vil Kaia være vennen hennes? Problemet er den store, grå elefanten. Den havner ofte kommer i veien for vennskapet deres.

Hvor kommer mitt eksemplar av boken fra?
Boken ble lånt på mitt lokale bibliotek ved en ren . Jeg tenkte jeg skulle raske med meg en, for meg, helt ukjent bok, og lese den. Valget falt på denne 96 sider lange korte romanen på vers av Saanum.

Lettlest bok, vanskelig tema
Kari Saanum har allerede med overskriften implisert at hovedpersonen Kaia er preget av noe som ikke skal snakkes om. Elefanten er et hinder i mange situasjoner, både i Kaias forhold til sine foreldre, og hennes nærmiljø. En må trå varsomt skal man klare å snike seg forbi den digre elefanten.

Temaet boken tar for seg er alkoholisme i hjemmet, det vonde og hemmelige som ties ihjel. Hva vil skje den dagen noen ikke lenger orker å bære på familiens hemmelighet? Som en motvekt til hovedpersonen Kaia, som er ensom, stille og usikker, introduseres leseren for Isabell. Isabell er uredd og sosial av seg, hun ser Kaia og bryr seg om henne. Saanum viser med Isabell hvor viktig det er å se andre mennesker. For å bli kjent med andre må man vie tid til dem, er det en som kanskje oppfører seg litt noe underlig kan det være at man med tid ser at det finnes en bakenforliggende årsak.

Budskapet om å gi andre tid og støtte slik at de kanskje åpner seg og forteller om sine problemer er godt og viktig. Saanum lykkes med å belyse hvordan et ungt menneske kan ha det i et alkoholisert hjem, og hvilke byrder personen bærer med seg, et ungt menneske med en gammel sjel.

Sammen, men intet samhold
Kaia vokser opp hos sine foreldre, men de voksne befinner seg på en annen planet. Den ene har tatt rollen som barn, den andre som beskytter. Det er vanskelig å ikke bli berørt av måten Kaia avvises på av hensyn til den i familien som til enhver pris må skånes for omgivelsene, som må beskyttes mot seg selv og andre. Her er en smakebit fra en episode hvor Kaia finner moren gråtende på kjøkkenet:

"Hvorfor gråter du da?" sier Kaia.
"Kan du ikke si det?"
"Det er ingenting," sier mamma igjen.
"Er det pappa?" spør Kaia.
"Ikke bry deg!" roper mamma.

Det er som om hun har kastet kaldt vann
i ansiktet på Kaia.
Alt inni Kaia fryser til is.
Hun føler ingenting.
Munnen er zippa.

Alkoholisme
Sykdommen blir aldri unnskyldt eller forklart med en episode i boken. Det kan være lett å falle for fristelsen for å gi leseren sympati for hvordan den syke har havnet i en ond sirkel. Man kan ane at det er noe som ulmer i fortiden, men det er mer en antydning. Det er viktig at sykdommen står på egne ben, personen som er syk bør få hjelp, ikke syes puter under armene på fordi det er synd på vedkomne. Hjelp, og hjelp til selvinnsikt, er ikke å skåne den syke fra omverdenen eller å tie ihjel det som er skamfullt. Hovedfokus i fortellingen på Kaias oppvekst, slik den bør gjøre.

Korte vers
Som kan kan se ut i fra smakebiten er det korte avsnitt i denne boken, som små vers og språket er ganske enkelt. Det enkle språket er kanskje ikke så spennende, men noen ganger kan faktisk tekster med enkelt språk slå kraftig fra seg. Bokens siste sider, hvor fortellingen har sin dramatiske topp, forsterker språket alvoret i situasjonen.

Slutten var ganske åpen. Kaia har vokst seg noe tryggere på sine omgivelser og man kan ane konturen av hvordan fremtiden kanskje kan fortone seg for henne. Allikevel jeg tok meg selv i å ønske at forfatteren skriver en bok til om Kaia og Isabell.

Anbefales til de som vil ha, eller kjenner noen som har behov for, en lettlest ungdomsroman med mening og til den som liker bøker som tar for seg ungdommer som har en vanskelig oppvekst. Man kan også håpe at boken finner frem til lesere som kan finne støtte i teksten.

Boken er gitt ut med støtte fra foreningen "Leser søker bok", en forening som arbeider for at alle skal ha tilgang på gode bøker.

Som de aller fleste har fått med seg så er det J.K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith. Det store spørsmålet er om Rowling klarer å takle enda en sjanger? Revolusjonerer hun kriminalromanen? En ting er sikkert at med ingredienser som Intriger, penger, sjalusi og en svært dysfunksjonell familie så er det muligheter for å lage god krim av The Cuckoo's Calling*.

Kort om handlingen
Tidene er dårlig for privatetterforsker og ek-smilitærpoliti Cormoran Strike. Han har dumpet forloveden sin, flyttet inn på kontoret og han er i pengetrøbbel. Kreditorene banker stadig hardere på døren og Strike trenger virkelig en en innbringende sak. Som himmelsendt dukker John Bristow opp, hans søster, supermodellen Lula Laundry, skal ha begått selvmord. Bristow nekter å akseptere fakta og insisterer på at Strike må ta saken.

Det hele ser opplagt ut fra første stund, men Strike har sin yrkesstolthet og han går nøye igjennom sakens detaljer uansett hvor opplagt den ser ut for å være. Med hjelp fra sin dyktige sekretær Robin, gyver Strike løs på saken på jakt etter spor politiet kan ha oversett. Saken tar Strike langt inn i de rike og berømtes hverdag.

God historie, men ikke revolusjonerende for sjangeren

The Cuckoo's Calling er en underholdende kriminalroman, det må jeg bare få sagt først som sist, men den den scorer høyere på underholdnings faktoren hos meg enn når det kommer til originalitet og kreativitet. Selv om jeg lenge var mistenksom mot alle og enhver som hadde noe med drapsofferet å gjøre ble jeg ikke slått i bakke av mysteriets løsning. Når etterforskeren først fikk orden på flokene gikk det litt for lett å nøste opp saken, syntes jeg. En skulle nærmest tro Fetter Anton var modellen morderen var basert på.

Karakterer

Strike har flere trekk som kan minne om den, nå ganske velkjente, typiske moderne nordiske etterforskeren, i litteraturens verden vel og merke. Allikevel er det ting som tyder på at stadiet Strike befinner seg på i denne boken ikke er vedvarende, han er på vei ut av en kneik og vil nok ikke ende opp som en litt surmulende, middelaldrene - noe han også er for ung til med sine 35 år, og alkoholisert etterforsker. Sekretæren Robin er en sympatisk og kreativ dame som er full av initiativ og har et godt instinkt. Sammen utfyller de to hverandre, og jeg må si jeg falt for "paret". Enhver etterforsker må ha en sympatisk og kløktig medhjelper i en god whodunnit krim, det er opplest og vedtatt.

Rollefigurene som er knyttet til saken som etterforskes skulle jeg gjerne ha sett skrevet litt fyldigere, noen av dem blir til tider litt for endimensjonale for min smak.

Et hint fra J.K. Rowling?

En av kommentarene fra privatetterforsker Strikes kunder fanget min oppmerksomhet:

'You ought to give up detecting and try fantasy writing, Strike.'

Det syntes jeg var et artig lite pek, nå som jeg vet hvem Galbraith er følte jeg dette var et lite spor fra Rowling. Kanskje de beste litteraturdetektivene kunne funnet ut av hvem forfatteren var uten at noen hadde videreformidlet konfidensiell informasjon til pressen?

Ja, takk jeg tar gjerne en porsjon til

Jeg lukter en serie om godeste Cormoran Strike, Rowling har helt tydelig lagt opp til det ved å strø smuler gjennom hele historien med hint fra Strikes fortid, som ser ut til å ha vært rik på opplevelser og ikke minst dramatikk. En ting er jeg sikker på, jeg vil gjerne lese mer om Cormoran og hans nærmeste, han gjør meg litt svak i knærne merker jeg. Alt i alt en medrivende historie, jeg elsket den ikke, men jeg likte den godt.

Det ser ut for at en ny bok om godeste Strike kommer i 2014.

Jeg ser ikke det teite i det, det er jo mye historie i Bibelen, og den leses av mange, selv ikke kristne lesere :) Hvordan man vil lese Bibelen kommer an på brillene man setter på seg. Den må vel kunne kalles en klassiker.

Noen som vet om bøkene i seien bør leses i rekkefølge?

Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?

Denne boka er veldig vanskelig å gi en skikkelig terningkast. Temaet er interessant og underholdende der man kan se forskjeller og noen likheter mellom vestlig og asiatisk barneoppdragelse som kanskje har mer til felles med vestlig barneoppdragelse før opplysningstiden. På grunn av dette ville boken ha fått en terningkast 5.

På den andre siden forsvarer denne boken en negativ barneoppdragelse som ikke bør følges bokstavelig. Det vil si at man nekter barnet et eget liv, barndom og ungdom siden boken oppfordrer foreldre til å nekte dem vennskap og egne aktiviteter som ikke passer inn i foreldrenes ønsker. Dessuten oppfordrer boken at barna skal gjøre som foreldrene sine sier uansett (ellers blir det en helvete for dem) samt å gi foreldrene status og ære i form av å alltid være best på bekostning av deres egne ønsker og lykke. Av disse grunnene blir det litt feil å gi denne boken til og med terningkast en, siden det ikke passer å anerkjenne en slik bok med så kraftig innhold.

Som å sette ting i perspektiv og lære foreldre som har problemer med grensesetting for sine barn kan dette kanskje lære dem som leser boken til å bli bedre foreldre for sine barn. Så lenge man ikke følger boken slavisk. Boken gir et fint bilde av hva slags konsekvenser slike tigerforeldre vil få, som f.eks. å bli hatet av sine barn.

Jeg anbefaler at de som leser denne boken også leser Barndommens historie av Philippe Ariès, som på mange måter utfyller hverandre og gir en bedre grunnlag til å vurdere barneoppdragelse uavhengig om den er vestlig, asiatisk, jødisk eller tilhører en annen nasjonalitet, etnisk, religiøs og ideologisk tradisjon.

Den beste lærdommen boken gir er å ikke bli en tigerforeldre, men heller ikke å være feige foreldre som ikke kan sett grenser for sine barn.

Den andre boka du nevner er kanskje Kjære Timo av Elin Brodin?