Bokelskere.no

Manuset er basert på to samiske folkeeventyrer (som opprinnelig er muntlig), som hevdes i boka. Det jeg mente, og som kanskje ikke kom så godt frem, og som også står i boka er at Veiviseren er regnes som den første uavhengige og originale filmmanuset i norsk sammenheng som ikke bruker roman, novelle etc. som grunnlag for sin tekst. Altså som en motsetning til nesten alle norske filmer før Veiviseren kom (1987).

Veiviseren-manuset er med andre ord det første filmmanuset som etablerer filmmanuset som et eget uavhengig sjanger, på lik linje som med romanen, novellen, skuespillet, diktet, essayet etc.

Izzat er et veldig godt filmmanus som skildrer Oslos mørke kriminelle sider og mange av de utfordringene innvandrere og deres barn møter i det norske samfunnet. Språket er på høyde med mange av de store innenfor litteraturen og er kanskje noen av det beste innenfor sitt sjanger. Ulrik Imtiaz Rolfsens forord anbefales sterkt!

Veiviseren er en god og sterkt historie som henter elementer fra to samiske folkeeventyrer. I norsk sammenheng er filmmanuset veldig unikt. Filmmanuset regnes som den første uavhengige og originale manuset som ikke er basert etter andre litterære verk (dvs. romaner, noveller etc.) før det ble film. Boken forteller også om hvordan arbeidet med filmen Veiviseren foregikk.

Vente på Godot er et absurd skuespill om Vladimir og Estragon som sitter og venter på en person ved navn Godot. De har ventet lenge, men det ser nesten aldri ut som han kommer. Mens de venter har de mange absurde dialoger seg i mellom i tillegg til en rekke absurde hendeleser oppstår. Skuespillet er modernismen på sitt beste, i tillegg til at dette er ikke så hard core modernisme som gjør deg alt forvirret. Jan Erik Volds versjon er antakelig det beste oversettelsen av dette skuespillet.

Skuespillet handler om Lysistrata som får de andre krigsleie kvinner i Athen og andre greske bystater under den peloponnesiske krig til å gjennomføre "historiens" første kvinneopprør. Gjennom sexnekt er målet å få slutt på mennenes dumme krig som hindrer dem i å se mennene og sønnene deres. Men lett skal det ikke bli, verken for kvinnene eller mennene. Etter min mening er skuespillet et av de beste innenfor komediesjangeren.

Roald Dahls eneste roman for voksne er en morsom, absurd og genial historie om Roald Dahls (fiktive) onkel Oswald og hans geniale plan om å samle inn sæd fra noen av verdens fremste menn (deriblant vår egen kong Haakon 7) og selge det til kvinner som ønsker barn med bestemte trekk. Romanen er både en typisk Roald Dahl historie, slik de fleste kjenner han fra hans barnebøker og noveller, og utradisjonell siden det er beregnet for en eldre leser.

Et hode kortere og andre hårreisende historier er noe av det beste som er skrevet innenfor novellesjangeren. Her viser Roald Dahl seg på sitt beste når det gjelder språk og oppbygging, og på mange måter i en mer mørkere side enn den vi kjenner fra sine klassiske barnebøker. Det er i denne samlingen man finner kanskje hans mest kjente novelle, den om konen og lammelåret.

I "Bok i P2" snakket de om magisk realisme for bare noen dager siden. Prgrammet ligger ute som podkast her: http://podkast.nrk.no/program/bok_i_p2.rss, og det er altså programmet om Åndenes hus fra 25.11.2009 som er det aktuelle.

Jeg bare dytter opp tråden litt. Flott tiltak =D

Halvbroren er den romanen, sammen med Beatles, som kan oppsummere Lars Saabye Christensen forfatterskap. Den er stor, den er krevende, den er velskrevet, den er intens og den har mange komiske scener i seg. Romanen vise Christensens utrolige evner til å vise menneskelige sider og leve gjøre tidsperioder. Selv for de som er alt for unge til å oppleve den, som skulle ønske å ha opplevd f.eks. 50- eller 60-tallet.

Jokeren er Lars Saabye Christensens skjulte perle. En veldig god og spennende roman om en mann som ifølge dødsannonsen i Aftenposten skal være død og velger å finne ut hvorfor noen har meldt i fra hans død. Noe som igjen fører til at han kommer over ting som han kanskje helst ikke ville vite. Romanen er på mange måter en utradisjonell Saabye Christensens og krimroman, samtidig som den er det på engang. Etter min mening er romanen blant det beste han har skrevet.

Candide eller Optimismen er en ca. 100 sider lang, mørk og morsom roman som kritiserer optimismen som preget Voltaires samtid spesielt etter jordskjelven i Lisboa i 1755. Ifølge dette synet anså man at alle de gode og onde handlingene hadde en guddommelig mening eller grunn ved seg. Jordskjelvet i Lisboa var altså en god handling fordi det gjorde at de som overlevde fikk bedre plass og mer mat. Kanskje denne romanen har noe å si om vår tids blinde optimisme?

Gjennom en morsom og interessant dialog mellom forfatteren Tor Åge Bringsværd og Nasse Nøff (kjent fra Ole Brumm bøkene), blir det fortalt om både kjente og ukjente sider vedrørende dyrearten grisen og dens betydning innenfor menneskenes kulturhistorie. Noen av disse sidene som trekkes frem er at grisen og mennesket er kroppslig lik oppbygget, hvorfor jøder og muslimer ikke spiser griser og at griser er det eneste husdyret som ikke har en farlig sykdom som overføres direkte til mennesker som hos kua, sauene og hønene (svineinfluensaen stammer faktisk fra et annet dyreart). Og ikke minst hvorfor Jesus hater griser (eller gjør han virkelig det?).

Man kan vel si at slike bøker trenges av to grunner:

1. For å gjøre de gode bøkene til en enda bedre leseopplevelse. Hvis man ikke leser en del dårlig bøker, så blir de gode bøkene glemt, oversett, tatt som selvfølge. Sammenlign dette med at du drikker først et par dårlig øl og så tar frem en veldig god øl.

2. At det er behagelig å lese noe som ikke trenger å forholde seg alt for seriøs til, som en motvekt til virkeligheten og avslappende pause mellom de store og gode lese slagene (f.eks. hvis man leser de store klassikerne). En slags renselse og forberedelsesprosess til neste gode bok eller hinder i livet. Sammenlign dette med krim og spenningsseriene som går på TV.

Åh, den hadde jeg på cd - hørespill fra NRK. Fryktelig spennende hver gang!

Ja, når du sitter igjen nesten stum og bare tenker - dette er jo meg!

Det bli min 8 eller 9 gang jeg leser romanen i år. ;)

Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee er en god og lettlest "dokumentarroman" om de ulike nordamerikanske indianerstammenes krig og skjebne under indianerkrigene mellom ca. 1860 og 1890. Boken inneholder betraktninger og inntrykk både fra begge parters sin side, noe som gir en fin forståelse av konfliktene.

Dessverre er delene om apacheindianernes skjebne sløyfet vekk i den norske utgaven.

Det har vært svært hyggelig å få stifte bekjentskap med søstrene Elinor og Marianne Dashwood og å få være med på deres vei til lykken.

Nå har jeg også sett filmen fra 1995 og BBCs nydelige serie som kom i 2008. Tror nok dette er en bok som jeg må lese igjen, nydelig historie.