Bokelskere.no

De som bara er vackra kan man inte leva lenge med, Jullan. Men de roliga, oj oj oj, de varar en evighet.

Toleransevinduet. [...] Når vi er innenfor vinduet, virker både nyere og eldre deler av hjernen sammen. Det gjør at vi kan tenke, reflektere og føle samtidig. Over vinduet er vår aktivering så høy (bånn gass) at tilknytningsrop, flukt eller kampreaksjoner kobles på. "Tenkehjernen" er da mer eller mindre frakoblet. I frys er det både over- og underaktivering samtidig, altså er vi både over og under vinduet. Under vinduet er den passive underkastelsesreaksjonen koblet på. Aktiveringen blir veldig lav, "bremsen i bånn", og også her kobles tenkehjernen mer eller mindre ut. Over og under vinduet dominerer forsvarsmekanismene vår oppmerksomhet. Vår evne til refleksjon forsvinner.

Det er sjelden søsken kjenner hverandre. De spiser sammen, sover ofte i samme værelse, puster inn den samme luften. Men utenfor hjemmet skilles deres veier. De har sine egne kamerater, interesser og opplevelser. Og det er for mye tvang i det daglige samværet til at de frivillig vil ha noe med hverandre å gjøre. Et besynderlig hat kan også oppstå mellom dem. De føler seg utspionert. Ingen handling, selv den intimeste, kan foregå upåaktet. De kan ikke være sinte, sørge eller gruble i fred engang. De har ikke noe sted de kan være alene med sin søkende, voksende erkjennelse av livets vesen. Så lærer de seg etter hvert til å være alene når de er sammen, fordi det er like nødvendig om å puste og spise. De blir lukket i ansiktet og lukket i sinnet. De bygger en liten mur av uimottagelighet rundt seg og krevet den blir respektert. De bygger den opp med rå ord og en selvgod mine og er nærtangende og mottagelig som sneglen i sitt skall. De betrakter hverandre som et nødvendig onde på samme måte som de betrakter de alltid tilstedeværende foreldre. Og de røper seg aldri, utlevere ikke sitt innerste vesen. Selvopptatte og ensomme har de bare et overfladisk kjennskap til hverandre, et engang fastslått inntrykk som de trassig og vanskelig blir kvitt, som all barndommens tro og tvil.

Når tankene våre kretser ustanselig om samme tema, kalles det ruminering, kverning eller tankekjør. Vi "fanges" da i våre egne tanker, fordi de blokkerer annen aktivitet i hjernen. Får tankekjøret fortsette over tid, mister vi tilgangen på lek, utforsking, hvile, sosial kontakt, evnen til refleksjon og evnen til å oppdage øyeblikket som det er. Tankene blir sittende fast i dype spor, i tankebaner som skaper sin egen virkelighet. Den virkeligheten dreier som regel rundt noe som har skjedd og bekymring for at det skal skje igjen.

Det er viljestyrt oppmerksomhet, og langsom, krevende tenking, som gjør at vi kan holde flere alternativer og perspektiver oppe samtidig og ta valg ut fra dem. Men refleksjon og problemløsing tar mye energi - og tid. Det er energikrevende å se oss selv i perspektiv, holde impulser tilbake og utøve selvkontroll.

I denne prosessen er det oppmerksomme nærværet en vei mot økt innsikt i oss selv og livet. Det oppstår innsikt i hvordan lidelse skapes og vi er i stand til å la være å gi næring til dette.

Denne prosessen fremmes gjennom en integrering av intensjon, klok bruk av vår oppmerksomhet og holdninger som kan fremme denne transformasjonen (på engelsk intention, attention and attitude).

Hvorfor løper de så mye? Kan de ikke bare spise litt mindre? sier mamma og jafser i seg resten av burritoen.

I narkobransjen er det ingen som regner med en lykkelig slutt.