Bokelskere.no

Jo da, noen ganger har selvhjelpsbøker noe for seg, endring av livsstil et mulig. Men selvhjelpsbøker er middelklassens format. En del av de som trenger regulering aller mest, har ikke kapasitet til å sette seg ned med en selvhjelpsbok, kanskje ikke engang penger til å kjøpe den.

Hvis du er aleneforelder og jobber døgnet rundt for å få endene til å møtes, har du da krefter til å sette deg inn i hvordan du på fornuftig vis kan regulere ditt barns skjermbruk? Orker du å sette deg ned med skoleskjermen for å finne ut hva barnet egentlig kan bruke den til? Har du digital kompetanse nok til å installere skjermtidsapper og filtre som trygger barnet på internett? Orker du å sjekke aldersgrenser på spill?

Mangel på regulering rammer alltid de svakeste.

Individuelle løsninger fra bekymrede middelklasseforeldre er ikke noe mer enn nettopp det: Individuelle løsninger for middelkkassen.

Faktisk viser mange ulike studier at vi voksne, som ikke er vokst opp med en skjerm i hånda, er like digitalt kompetente som yngre generasjoner. Heller ikke de som har laget all teknologien vi omgir oss med, hadde den da de var barn. De klarte å lage den likevel.

Argumentasjonen fra teknologioptimistene som dytter apper og dingser inn i livet til ungene våre, er ofte levert med andpustenhet, som om noe haster. Teknologien har ikke bare "kommet for å bli", men er et "tog som går fra oss" og er noe vi, og særlig barn og ungdom, "er nødt til å lære oss å bruke".

Jeg forstår ikke hvor hastverket kommer fra.

Å gå på ski er også å være i vinterskogen. Hver dag er den ny - glitrende isnåler på busker og visne strå den ene dagen, svarte greiner den neste, så bulende, yppige graner og furu, når snøen og vinden har pøst ut alt et oppfinnsomt lavtrykk har å komme med. En himmel som ulveragg, eller blå med en blek dagmåne. En tidlig solnedgang ned gjennom skiftende skydekke, med farger som knapt er navngitt og bare tilhører avskjeden med vinterens korte dag. Tegnene på at du deler vinterskogen med flere: et perlekjede av musespor, vifter av ekornføtter og harelabber, elgens brede klover som duger ganske bra på vinterføre, små pyntemerker etter rådyret, som ikke er skodd for forholdene. Lyden av en hakkespett på matjakt i et råttent tre, et klingende følge av stjertmeis på gjennomreise.

Sjøl om jeg kan ta med meg noe av innboet, noen av bildene, noen av tingene til en ny bolig, så kan jeg aldri få igjen et sted der mannen min har levd og barnebarna har lekt. Det er kanskje ensomt å bo i et stort hus alene. Men det er også ensomt å flytte til et hus uten minner.

Vi får stadig høre at det ikke er hvordan en har det, men hvordan en tar det, som er avgjørende. «Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere», er et «visdomsord» fra filosofen Friedrich Nietzsche. «Av skade blir man klok», lyder et ordtak. Alt dette er, med respekt å melde, i hovedsak tull. Riktignok er det forskjell på folks evne til å møte motgang uten å bli knekt. Men det er bare å ta en titt på dødelighetsstatistikken oppdelt på sosiale klasser, så ser en at det avgjørende er hvordan en har det.

Å skape en tekst gir så enormt stor glede. Ved å sette ord på papiret og fange tankene våre i et format som kan bevares for ettertiden, skaper vi også mening for oss selv, i vårt eget liv. Hver gang vi skriver noe, setter vi spor etter oss selv, gjør oss selv litt udødelige.

Skal vi virkelig gi det til maskinene?

De tre jentene som ser ned i skjermen på vei hjem fra skolen, ser ikke naturen rundt seg, oppdager verken ekornet på strømledningene eller meitemarken på bakken, er ikke i kontakt med den kroppen som er verden, og dermed heller ikke med sin egen kropp.

(...) vil jeg benytte anledningen til å minne om et av litteraturens viktigste kjennetegn, nemlig dens langsomhet.

Jeg tenker ikke nå på hvor lang tid den tar å lese, men på hvor lenge den kan virke, og på det merkelige fenomenet at selv litteratur skrevet i andre tider med radikalt andre og noen ganger dypt fremmede forutsetninger fortsatt kan snakke til oss. Og ikke bare det, men også si oss noe om hvem vi er, noe som vi uten den ikke ville ha sett, eller ikke sett slik.

Den (boken) er da et objekt, tilgjengelig for et hvilken som helst subjekt der ute. Da reverseres prosessen på en underlig måte, for når boken leses av leseren, oppheves på lignende vis skillet mellom objektet og subjektet, og det blir uklart hvor boken befinner seg: i leseren eller i objektet i hendene til leseren? Og hvem tilhører forestillingene som da tar plass i leserens hode? Boken eller leseren? Begge? I alle fall ikke forfatteren, som mens forestillingene utspiller seg i leserens hode, kanskje legger våte klær i en tørketrommel i et lite vaskerom et helt annet sted i verden og tenker på et stykke sjokolade som ligger i skapet på kjøkkenet.