Bokelskere.no

Jeg mener Gud ikke finnes, så om hen er fullkommen eller ikke blir i så fall en ganske irrelevant diskusjon. Men om man tar utgangspunkt at Gud faktisk finnes (noe jeg er overbevist om at hen ikke gjør), så er ingenting fullkomment.

Hvorfor er Gud fullkommen? Hva betyr det? Det du skriver her gir kun mening hvis en alt er religiøs, tror jeg...

Jeg har gode erfaringer. Som på finn.no er det et greit sted å få tak i brukte bøker som ikke er til salgs i butikkene. Kjøp har alltid gått fint, selv om jeg vet mange har forskjellige opplevelser med Helt Hjem-tjenesten. Jeg har solgt et par bøker også. Det fungerer også greit, men det er ikke en tjeneste for de som vil tømme loftet for bøker på kort tid.

Ateisme betyr i utgangspunktet bare at man ikke tror på gud, ikke at man ikke tror på overnaturlige ting generelt. Men de fleste ateister tror nok ikke på andre overnaturlige ting heller.

Når det gjelder om noe skapes ut av ingenting: det blir umulig å svare på, både fordi det er mye spekulasjon - noen tror f eks at universet er en syklus, det utvider seg pga en eksplosjon, som egentlig er eksplosjonen etter at det forrige universet imploderte/kollapset, osv. På et tidspunkt vil vårt univers implodere, og da vil eksplosjonen etter det bli det neste Big Bang. osv. Det er altså ikke gitt at noe bare har oppstått av ingenting. Det er mange teorier, her vet vi ikke nok ennå. Noen mener at verdensrommet/universet "alltid" har eksistert, så har matter over tid klumpet seg sammen og laget stjerner og planeter, osv. Astrofysikere vet ikke, og kan kanskje aldri svare på det. Andre igjen mener det finnes mange parallelle universer. Alle eksisterer "side om side", men vi eksisterer bare i vårt univers. (Anbefaler å lese litt om f eks string theory, multiverses osv.) Det gjøres stadig fremskritt, men det er samtidig mye vi ikke vet - som hva svart materie egentlig er, osv. Det eneste som virker å være sikkert er at det finnes noen "konstanter", matematisk målbae naturkrefter, som trolig vil gjelde også i andre universer. Men vi vet ikke sikkert.

Uansett syns jeg ikke gud gir noe bedre svar på det - om gud skapte universet, hvem skapte gud? Om du mener gud har fantes "hele tiden" blir det ikke noe forskjell fra dem som hevder universet har fantes "hele tiden". Noe, enten gud eller universet, har altså oppstått ut fra ingenting uansett hva man tror på. (Men det er som sagt en forenklet forklaring, ettersom man ikke kan slå fast at ingenting er naturtilstanden, altså at det først var ingenting og så var det noe. Fordi hvis universet alltid har eksistert, var det aldri på noe tidspunkt ingenting, selv om planetene ikke fantes ennå.)

Jeg er ikke astrofysiker - dessverre. Hadde jeg vært bedre i matte hadde jeg gjerne valgt den veien, da det er noe jeg virkelig interesserer meg for. Jeg kan derfor heller ikke alt om hvilke teorier som ligger bak om universet oppsto på noe punkt, eventuelt hvordan. Men det finnes mange, og de er svært interessante. Å redusere det til "alt oppsto ut fra ingenting" gir ingen mening.

Når det gjelder hvordan livet oppsto mener jeg evolusjonen gir en helt logisk forklaring på det. Kjemiske prosesser her på jorda gjorde at organismer utviklet seg, som igjen gjennom kjemiske prosesser (alt fra: to organismer som smelter sammen, endring i surhetsnivå i havet, osv. osv.) utviklet seg til noe annet, osv. Sannsynligvis vil liv utvikle seg på alle planeter der forholdene ligger til det rette for det. Vi vet ikke om det er mange av dem - om det er noen i det hele tatt. Og hvis de finnes, om vi noensinne vil oppdage dem (mtp hvor langt unna de er, osv., og hvordan lys beveger seg gjennom tid og rom.)

Jeg syns det blir litt for enkelt å gi religionen æren for de fine tingene, men ikke de stygge tingene. I stedet for å erkjenne at religonen også har blitt brukt til å undertrykke og gjøre uetiske ting, av dypt troende mennesker som har trodd de gjorde det rette.

Jo hva da?

Jonathan Van Ness er for mange kjent fra Netflix-programmet "Queer eye". Men bak det sprudlende og livsglade ytret er en mann som har opplevd noe av det verste livet kan by på - mobbing, overgrep, HIV-stigma, dop, psykiske lidelser og en småby som ikke kunne godta den han var. Men Jonathan har kommet seg ut av mørket og er nå den strålende JVN vi elsker, og som gir så mye glede til verden rundt seg. Boka forteller om reisen fra en destruktiv ungdomstid, gjennom store traumer, til renselsen ved å lære og elske seg selv - for å kunne spre kjærlighet til andre.

En bok som ga meg et nytt inntrykk av Van Ness og livet han har levd - og en ny respekt for en person jeg allerede var blitt glad i. Lev livet som du er - og slipp løs din indre dronning!

Ateisme betyr bare fravær av tro på en gud. Ateister er ellers ikke en ensartet gruppe som nødvendigvis er enig om noe som helst, ei heller livets opprinnelse - selv om de fleste ateister sverger til vitenskapelige forklaringer. Men ateisme i seg selv betyr bare mangel på tro på gud og beskriver ikke noe annet. Ergo snakker jeg også bare for meg selv, ikke for ateister generelt.

Det er ikke den som hevder noe ikke finnes som må bevise det, men den som hevder noe finnes. Om jeg sier at troll finnes og lever i fjellene, er det ikke du som har plikt til å motbevise det, men jeg som har plikt til å bevise det.

Gud kan vel aldri hverken bevises eller motbevises - spesielt fordi alle tolkninger/bevis er det full uenighet om.

Engler finnes ikke, ergo kan man heller ikke snakke med dem. Så enkelt er det. Hvis de fantes ville de vist seg for folk som meg, som ikke trodde, for å overbevise oss. Ettersom de ikke gjør det kan man bare konkludere med at man alt må ha illusjonen om at de finnes for å kunne innbille seg det.

"Virker faktisk som de tror Skaperen aldri har vært til, da er vi
alle bare kosmisk random søppel -- hva skjer da med menneskeverdet?"

Denne argumentasjonen har aldri gitt mening for meg. For meg er det helt utrolig, helt fantastisk, helt usannsynlig at mennesket faktisk finnes. Tenk på det! Hvor usannsynlig det faktisk er, rent kosmisk, at livet har utvikla seg slik det har gjort (samtidig som det er "selvsagt" når forholdene har ligget til rette for det). Og at hvert menneske er reelt unikt, med forskjellig DNA, hver av oss et helt univers, "tenkende stjernestøv". Hver gang et menneske dør forsvinner noe unikt fra tiden og verden. Og det kommer aldri tilbake. Hvert menneske har kun dette ene livet. Det er skjørt. For meg er det vel mer slik at det er logisk at den som tenker at de som dør, lever videre og får en "ny sjanse" etter døden ikke setter like mye pris på livet og de levende her og nå. Det kommer uansett et liv etterpå, en ny "mulighet". For meg er det jo som om en verden går under hver gang et menneske forsvinner og ikke har fått levd ut livet de har - å eksistere er helt utrolig.

Jeg mener mange av dem er gode, og opplever dem nok som ganske universelle/humanistiske verdier.

Så er det også viktig å påpeke at de etiske verdiene knyttet til kristen tro har endret seg. På et tidspunkt mente de kristne lærde at det var etisk riktig å brenne kjettere på bålet og torturere dem man mente motarbeidet kristen tro. Eller at det var riktig å la kvinner blø ihjel av svangerskapskomplikasjoner heller enn å utføre en abort. Eller at det var riktig å hindre voksne mennesker i å få leve ut sin kjærlighet, at det var bedre å fengsle eller til og med drepe dem for det. Det viser jo om noe at alt kan tolkes inn i sin samtid, og at mennesket unnskylder mye, men fremdeles ser på seg selv som etiske skapninger. Dette filosofiske dilemmaet mener jeg er veldig interessant. Jeg tror de fleste mennesker kunne ha drept noen, for eksempel, selv om de sier - og tror - at de aldri kunne gjort det. Det handler om hvilke situasjoner man er i. Det er et privilegium å aldri havne i en situasjon hvor du føler deg truet på livet, at enten du eller den andre må dø, hvor du må gjøre valg du aldri hadde gjort i en annen situasjon. På samme måte velger de fleste mennesker å redde noen de er glad i over fremmede hvis de må velge, selv om det ikke er mulig å begrunne etisk at dette ene mennesket er viktigere enn det/de andre. Det er bare at du er glad i det ene og ikke de andre.

Jeg mener de fleste mennesker har etiske instinkter, at dette ikke kan tillegges én spesifikk religion. Fordi det er noen impulser som er naturlige for oss - å ta vare på andre, å elske, å beskytte flokken. Selv ukjente stammer av urfolk som ikke har vært i kontakt med/vært i lite kontakt med andre mennesker har etiske koder som til forveksling er ganske like våre egne (viser det seg når man først oppnår kontakt): du skal ikke drepe unødvendig, voldtekt har stort sett vært ansett som galt i alle samfunn (likevel med unntak, f eks ofte akseptert innenfor ekteskap, eller der man har hatt slaver osv.), du tar vare på syke og svake (i en normalsituasjon/når det ikke er krise, i hvert fall), osv. Dermed tenker jeg at slik etikk ikke først og fremst er kristen, eller jødisk, eller noe du kan koble til én spesifikk religion - men mer humanistisk, noe de fleste mennesker opplever som intuitivt rett og galt.

Så kan man sosialisere grupper av mennesker bort fra disse prinsippene - f eks ved å utnytte en annen menneskelig egenskap, behovet for å ha en flokk, å være en del av en gruppe, slik at du klassifiserer noen som inngruppe - verdige - og andre som utgruppe - uverdige. Da vil du likevel oppleve at selv om folk oppfører seg grusomt mot dem i andre grupper vil de stort sett ha disse prinsippene og etisk oppførsel overfor folk i egen gruppe.

Om noe mener jeg vel at kristendommen tok etiske prinsipper som allerede lå naturlig for veldig mange og som mange religioner delte og formaliserte dem.

Hvis du mener du snakker med engler ville jeg nok først og fremst anbefalt psykiatrisk behandling. Lykke til.

Jeg bare ser ingen grunn til at akkurat denne religionen, av de hundrevis, kanskje tusenvis som har eksistert mens menneskene har levd, skal ha fasiten noe mer enn de andre. Alle disse religionene har hatt folk som fullt og fast tror på dem.

Jeg mener det er mye forskning som motbeviser eller minsker sjansen for at det finnes en gud. F eks mye innen astrofysikken (men jeg vet at man ikke forstår alt ennå, og at det man ikke kan forstår kan kalles gud - det er det Richard Dawkins kaller "God of the gaps", rett og slett en måte å forklare det man ikke vet på, heller enn å akseptere at det bare er noe vi ikke har funnet ut av ennå, men at det ikke betyr at det ikke finnes vitenskapelige forklaringer). Som jeg nevnte til en annen bokelskerbruker mener jeg hjernen vår og forskning på den motbeviser det ganske greit. Det kristne og andre religiøse kaller sjel er bare kjemiske forbindelser i hjernen. De kan rekonstrueres. På et eller annet tidspunkt vil vitenskapen vite nok om vår hjerne til å kunne rekonstruere den - og da vil denne kunstige hjernen ha bevissthet. Bevissthet er ikke noe gudommelig. Det er noe som utvikler seg i alle arter som oppnår en viss intelligens, og noe som etter alle solemerker kan konstrueres gjennom kjemiske forbindelser. De aller fleste vitenskapsfolk mener kunstig intelligens er et helt reelt framtidsscenario. Og da ikke bare roboter som retter skrivefeil, men kunstig intelligens med bevissthet som utvikler seg. Hvordan forklarer du som religiøs at vi kan "programmere" bevissthet, at det er noe konkret vi kan utvikle (på et eller annet tidspunkt?)

Hele den menneskelige hjerne er også et greit bevis mot på andre måter: Om gud hadde skapt hjernen vår burde den vært perfekt. Men det er den ikke. Langt i fra. Mennesker klarer ikke tenke langsiktig nok til at vi vil unngå vår egen arts undergang ved egen hånd. Hjerner kan slutte å fungere - folk kan bli "grønnsaker", konkrete og fullt påvisbare sentre i hjernen kan deaktiveres gjennom f eks en svulst eller annet. Hjernen vår er organisk materiale med kjemiske forbindelser. Disse forbindelsene feiler noen ganger. Det organiske materialet forringes noen ganger. Og måten vi tenker på er helt logisk om du ser på hvordan menneskeheten har utviklet seg, og hvordan vi har hatt behov for å tenke gjennom mesteparten av vår historie - inntil de siste 500-1000 år.