Tone H som svar til Marianne Skage :
06:18, 30. juli 2015 Diskusjon: Marianne Skage om Enkekeiserinnen Cixi - konkubinen som brakte Kina inn i den moderne tid av Jung Chang av Jung Chang
Nå er jeg på jakt etter bøker som kan fenge, og da skal jeg forsøke meg på denne. Ser at de har den inne på biblioteket.
Den første boken jeg leser av Sofi Oksanen, men ikke den siste. Det er skrevet så mye om denne prisbelønte romanen, derfor valgte jeg å skrive et kort innlegg på bloggen: En tidløs og god roman. Link til innlegget
Noko av det beste eg har lese på veldig lenge! Tre livshistoriar om tre kvinner frå ulike tidsepokar, ved krigsslutt i Berlin og Sverige på 80 og 90-talet. Spanande, medrivande, rikt språk, LES! Boka har akkurat kome på norsk, eg las ho på svensk på toget frå Gøteborg, og glømte å eta og gå på do!
En vakker historie i glemselens slør. Om åtti år gamle Maud som leter etter sin beste venninne, Elizabeth, og hvordan det fører henne tilbake til krigens dager, da søsteren hennes forsvant på mystisk vis. Vil hun finne Elizabeth, og vil mysteriet rundt søsterens forsvinning bli oppklart? Den som leser får se.... Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.
Det er ikke ofte at romaner på 600 sider tas med hjem fra biblioteket. Men det var noe med omtalen på omslaget som fenget meg. Dette var en godbit av de sjeldne er min konklusjon etter å ha lest romanen. Forfatteren brukte ti år på å skrive debutromanen med en familiehistorie som ligner på hans egen, men er ingen selvbiografi ut ifra det han forteller i intervju. Den har fått gode anmeldelser, oversatt til mange språk og rettighetene til å lage film av den er solgt. I norske anmeldelser er det fokusert på at Alzheimers sykdom er med i handlingen. Det er det, men romanen er så mye mer enn det. Link til et blogginnlegg jeg skrev om romanen.
Bjørn Bakken som svar til Geir Tangen :
15:00, 25. juli 2015 Diskusjon: Geir Tangen om Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen av Jussi Adler-Olsen
Glimrende omtale - enig i alt du skriver.
Denne siste boka om Carl Mørck og avdeling Q skuffer stort og føles som en lang ørkenvandring. Ganske så uspennende og alt for lang. Denne og andre bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok
Fortellingen finner sted i Napoli som ligger ved vulkanen Vesuv. Og forfatteren klarer gjennom sin fortelling å gi oss følelsen av å stå på kanten av vulkanen - en spennende og dragende følelse. Les bokomtalen av denne og andre bøker på bloggen min Bjørnebok.
Forfatteren skriver i innledningen av hun håper at den gir lyst til å gå videre inn i verkene hun omtaler. Det gjør den - flere slike bøker sier jeg. Link til et blogginnlegg om boken.
Kan du ikke skape mer positive kvinneskikkelser i bøkene dine? Oppfordringen ble ofte gitt til Simone de Beauvoir. Hun svarte at hun ikke kunne imøtekomme dette ønsket fordi formålet hennes var å problematisere. "Litteratur oppstår når noe går galt i livet", sa hun.
Vigdis Hjorth hadde bursdag i går og Bokklubben kaller henne for en av Norges kuleste forfattere. Det er jeg enig i selv om jeg frem til nå ikke har vært overbegeistret over romanene jeg tidligere har lest og skrevet blogginnlegg om. Men jeg likte romanen Et norsk hus. Selv om jeg synes hun skriver på måte som gjør at jeg mister konsentrasjonen innimellom. Poengene forsvinner i de lange setningene. Mer i et innlegg på bloggen
Litt skuffa over denne...
"Prøv Den fremmede, Pesten eller Fallet. Da vil du skjønne at vi alle må være helter for å overleve i denne meningsløse verdenen.»" Et sitat jeg har vist til i et blogginnlegg jeg skrev etter å lest boken. Min første av forfatteren. Tilfeldig fant jeg den på biblioteket - en nyutgivelse i 2015. Glad for at jeg er en ivrig bibliotekgjenger. Link til blogginnlegget
Tone H siterer En veloppdragen ung pikes erindringer av Simone de Beauvoir
18:33, 14. juli 2015 Ingen har det som favoritt.
I litteraturen kan man hevne seg på verden ved å la fiksjonen få overtaket; men selv om far var en lidenskapelig leser, visste han at det å skrive krevde frastøtende dyder: anstrengelser og tålmodighet: det er en ensom aktivitet der publikum bare eksisterer som et håp. Teatret, derimot, var en glimrende løsning på hans problemer. Skuespilleren slipper skapelsens avgrunner, han blir tilbudt et fullt ferdig, innbilt univers der det er reservert en plass for ham: her beveger han seg i egen person, fremfor et publikum av kjøtt og blod; det får rollen som et speil, og sender lydig tilbake bildet av ham; på scenen er han hersker og eksisterer virkelig: han føler seg virkelig som hersker.
En skikkelig røverhistorie får vi i denne boka som blir presentert som "en krim fra virkeligheten". Ei bok som etter min mening vokser deg bedre etter hvert som svindlene blir større større. Helt utrolig å lese hvordan bankene sviktet totalt i sine rutiner da de ble rundlurt. Håper det er bedre i dag! Denne og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.
Tone H om Lady Arbuthnott og hennes menn. On Barbara Elrington Fergusson Arbuthnott, the Hon. Mrs. William Arbuthnott. With plates, including a portrait av Eiliv Odde Hauge:
05:33, 13. juli 2015
Helt tilfeldig fikk jeg kjennskap om boken Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge. En bok om en utrolig historie fra virkeligheten. På internett er det skrevet om den på mange nettsteder. Den har også gitt grunnlag for et musikkspill, Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy, Et eventyrlig liv hadde kvinnen som ble kalt Sunndalens ukronede dronning. En skotsk adelsdame som i over 40 år bodde i en norsk bygd på vestlandet. Hun ble gravlagt i Norge. At det ikke er laget TV-serie om hennes liv er ganske utrolig synes jeg. Her er drama nok til mange episoder. Det hadde ikke blitt en såpeserie som jeg synes Downton Abbey ble etterhvert. De fleste historiene fra den perioden hun levde, 1822-1904, handler om menn. De fleste velstående kvinner i den tiden hun levde satt i godstolen og broderte, og lot seg totalt dominere av mannlige slektninger og ektefeller. Det var kanskje derfor hun så til de grader overlot forvaltningen av formuen til menn, og at hun på slutten av livet ble en fattig kvinne. Forøvrig hadde hun ben i nesen – helt fra barndommen. Link til bokbloggen der jeg har skrevet et innlegg om boken
Jeg er blitt spurt av mange om det ikke er vanskelig å skrive objektivt om en som sto meg så nær. Jeg gjør ikke det ringeste forsøk på å skrive objektivt, jeg prøver å se henne, og av og til forløser dette arbeidet følelser som jeg aldri før har levd ut. Skrivingen gjenskaper en veldig lengsel etter henne, og samtidig får jeg en underlig følelse av å stå bak min egen rygg og betrakte en førtienåring som sitter i Viker i Østfold og skriver etter sin mor. Jeg vil ikke se henne objektivt. Jeg vil se henne levende. Men jeg ser henne likevel som gjennom et vindu, og i det vinduet kan jeg ikke unngå at jeg også, når det mørkner, ser speilbildet av mitt eget ansikt.
Slik tror jeg også mor så sin egen barndom og ungdom. Hun så den gamle Inger som så den unge Inger. Hennes barndomserindringer var ikke objektive, de var hennes alders barndom. Bilder som aldri hadde forlatt henne, men som var skjult, også for henne selv, til hun nå fant dem igjen. Disse diktene og bøkene var mors arv til seg selv.
Diktene var brå glimt som veltet opp i henne. Erindringsbøkene skulle avdekke hele himmelen. Ingenting kom av seg selv; å se seg selv er ikke spørsmål om inspirasjon. Det krever en møysommelig tapperhet. Sant skal det være.»
BRÅGLIMT
Hvordan fant min barndom sted?
Den som kunne svare.
Var det nesten aldri fred?
Var det nesten bare
forte, redde hjerteslag,
trass og anger, nederlag,
synd og sorg og fare?
Vent! Det lukter også hegg,
hassel, tang og or.
Lenet mot sin låvevegg
riven fra i fjor.
Hesjene med nyslått høy.
Snorene med drivhvitt tøy.
Og en svartkledd mor.
«Under den lange tiden fra 1889 til 1909 var hans kunst sjukelig, hvis en til sjukelighet regner avvikelser fra det som er «sunt» og vanlig. Men sjelelig er knapt i noen i alle henseender «sunn». Dessuten er det det sjukelige hos mennesker som Munch ikke sjukt av sin art, men ved sin styrkegrad. Det er derfor ofte nettopp gjennom forskning av det vi kaller sære og sjuke mennesker at vi kommer frem til den dypeste kunnskap om menneskenes sinn og vesen. Hos slike mennesker kan et tydelig se ting vi andre også hemmelig sliter med. Som alle andre store kunstnere holder Edvard Munch frem et speil for oss. Hans bilder gir oss dype gløtt av det som rører seg i vårt sjelsliv. Hans kunst er preget av tanker og stemninger som kom fra hans hemninger og vansker. Det er av dette stoff han har gjort sine største kunstneriske nyskapninger.»
Utgaven jeg har lest ble utgitt i 2012.Jeg valgte først å låne boken av biblioteket. Men wow: boken er så flott! Jeg har nå kjøpt den. Det er en «må eie»-bok og er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i 2015. Personlig, lettlest, usnobbete, og mange episoder en kan le av, noen av dem tragikomiske. Men ikke minst gjennomillustrert av bildene til kunstneren. Link til et blogginnlegg om boken
I senere år skulle det komme flere positive reaksjoner, og hver gang er Van Goghs reaksjon den samme: Så fort noen roser ham eller verdsetter ham, trekker han seg tilbake, som om han var redd for å gå i en felle og miste sin uavhengighet. Han siterte forfatteren Alphonse Daudet: "Berømmelse er som å røyke en sigar med den brennende enden i munnen."
Sist sett
