Bokelskere.no

Leste den på engelsk og synes det var synd jeg ikke fikk med meg alle ord og uttrykk. Forstår nå at det var en fordel, ikke som jeg tenkte at jeg gikk glipp av noe. At det jeg ikke fikk med meg var alle klisjeene...

Den 1. januar 2013 skrev jeg et blogginnlegg etter å ha hørt om boken Menneskejakten utgitt i 2012 og på norsk samme år. Først i sommer har jeg kjøpt den og nå er den lest. Boken var som forventet interessant. Ikke like spennende hele tiden – noen ganger ble det for mange navn å forholde seg til. Men jeg forstår hvorfor – forfatteren vil dokumentere innholdet på best mulig måte. Jeg kunne kjenne spenningen planleggerne må ha hatt jf at man langt fra var sikker på at bin Laden befant seg i komplekset da beslutningen endelig ble tatt.Link til et blogginnlegg om boken mv

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Han har en fengende fortellerteknikk med et lettflytende språk fullt av finurlige vrier og humoristiske ordkløverier. Men til tross for mye bruk av humor i bøkene er de slett ikke uten brodd. Samfunnskritikken er til tider bitende, både gjennom måten han beskriver det lille samfunnet på, og hvordan han utbroderer historiene til enkeltmenneskene, der han gir oss bakgrunnen til hvorfor de er som de er. Og bøkene innehar en usvikelig tro på det beste i oss mennesker, noe som fører til at det dugger litt på brillene innimellom, det er en rørende fortelling han gir oss!"
Hele denne, og andre bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Jeg vet ikke hvem jeg synes er mest ufyselig av Francis Underwood i dramaserien House of Cards eller hovedpersonen Bjartur i romanen Sin egen herre av den islandske forfatteren Halldór Laxness (1902-1998).

House of Cards; jeg er kommet til sesong 3 på Netflix. Sammenligningen mellom Francis Underwood og Bjartur er at begge har satt seg et mål. Dette målet er de villig til å gå over lik for å nå, og de gjør det. De ser seg ikke tilbake og de feller ingen tårer. Bjarturs mål er å bli sin egen herre. Han skal bli sauebonde.

Romanen Sin egen herre leste jeg ferdig på fredag. En bok på 600 sider utgitt i 1934/35. Den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2004 og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg ble inspirert til å lese den av boken jeg skrev om i innlegget:
Tore Renberg: På fest hos litteraturen

Halldór Laxness fikk nobelprisen i litteratur i 1955. Renberg mener at Sin egen herre er Nordens beste roman. Det har jeg ikke grunnlag for å si noe om, men boken var vel verdt å lese.

Utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

Utdrag fra omtale av boka på bloggen min Bjørnebok:
"Så som dere skjønner er det flust av forviklinger i denne boka. Og boka er til tider en fryd å lese. Et flytende og elegant språk, og en handling med uventede og artige vendinger underveis.
Forlaget skriver på sin vaskeseddel: "...en kløktig og uhyre spennende psykologisk thriller..."
Til det er det bare å tilføye at markedsavdelingen i forlaget må være særdeles lettskremte. For boka oppleves slett ikke som noen thriller. Det eneste som triller hos denne leseren er tårene når parodien er på sitt beste - da er boka en ren fornøyelse å lese!"

En utrolig bra bok. En Norsk bragd. En bok alle må ha. Med setninger som kan sette spørsmålstegn hos en hver. Bli med gjennom Norges Historien sett gjennom talere og kjentes folk øyne. Anbefales sterkt!!

Pelham Grenville (P.G.) Wodehouse (1881-1975) var en engelsk forfatter, dramatiker, tekstforfatter og skribent som er mest kjent for de humoristiske bøkene om overklasseynglingen Wooster og hans tjener Jeeves. Som også er filmatisert (Jeeves and Wooster) med Stephen Fry (Jeeves) og Hugh Laurie (Wooster).

Det er første gang jeg leser en bok av P.G Wodehouse og jeg ble inspirert av boken:
Ragnar Hovland: Kunsten å komme heim og andre essay

Boken jeg har lest er Utmerket Jeeves – en nyutgivelse på norsk fra 1981 i anledning av at forfatteren ble 100 år – en bok jeg har lånt av biblioteket som inneholder tre bøker av forfatteren.

Planen er at jeg skal lese de to andre også. Boken er på tilsammen 600 sider og Utmerket Jeeves er på 210 sider fordelt på mange historier. Jeg vurderer også å kjøpe TV-serien på DVD. Det som er synd, er at den ikke finnes med norske undertekster!!!

Historiene er variasjoner rundt samme tema, og tema er bare tull og tøys, pølsevev og snikksnakk. Men kjempegøy – jeg finner ikke et fnugg av alvor i historiene. Det er språket som skaper historiene – beskrivelsene av hendelsene, karakterene og miljøet, men ikke minst dialogene. Ragnar Hovland skrev noe om at dette er noe man kan lese i jula. Ja, hvorfor ikke. Nordmenn synes det er gøy med julehefter og i juleheftene er det bare tull og tøys.

Serien er nok gått av moten. I dag som det er så mye man kan beskjeftige seg med. Uansett; kanskje flere bør få øynene opp for denne morsomme serien som har forlystet så mange lesere. Jeg forstår hvorfor serien var så populær da den ble utgitt. Utmerket Jeeves (Very good Jeeves) ble utgitt i 1930. Hans lesere som gikk og gledet og håpet på at det skulle komme flere bøker...

Bertie Wooster gir ikke inntrykk i å ha en jobb og lever antakeligvis av arv. Jeeves er den intelligente som flere enn Wooster setter sin lit til I denne boken er det ikke snakk om at Wooster har foreldre eller søsken, men det er andre slektninger som er innblandet i farsene. Bl a to tanter som har overtaket på han.

Det er flokene han kommer opp i som skapet humoren. Den første historien: Jeeves og den søte juletid, begynner slik:

«Brevet kom den sekstende om morgenen. Jeg holdt i øyeblikket på med å skyve litt frokost inn i Wooster-ansiktet, og da jeg hadde styrket organismen passelig med kaffe og røket sild, besluttet jeg å la Jeeves få vite de verste så fort som mulig. Som Shakespeare sier: hva du gjør det får du jaggu se i få gjort! Fyren ville bli skuffet, naturligvis; sannsynligvis sorgfull også, - men, faen spare, et stenk av skuffelse hist og her gjør bare godt. Får mennesket til å forstå at livet er en kamp og sånn. Ingen spøk, mener jeg.
«Å, Jeeves,» sa jeg.
«Sir?»
«Vi har her en meddelelse fra lady Wickham. Hun har invitert meg til Skelding i julen. Så får De se å få" skrapt sammen det nødvendigste. Vi begir oss dit den 23de. Masser av hvite slips, Jeeves, og så en og annen tykk og koselig gammel trøye til å fordrive hverdagene i. Vi kommer nok til å bli der en god stund, tenker jeg.»
Der ble en pause. Jeg følte at han sendte meg et frossent blikk, men jeg dukket ned i marmeladen og nektet å se på ham.
«Men så vidt jeg forsto Dem, sir, hadde De tenkt å reise til Monte Carlo like over jul?»
«Jeg vet det. Men det blir der altså ikke noe av. Planene er forandret.»
«Javel, sir.»
På dette punkt ringte telefonen meget beleilig og tilintetgjorde det som truet med å bli et utekkelig øyeblikk. Jeeves tok røret. « J a . . . . Ja, f r u e . . . . Javel frue . . . . Her kommer mr. Wooster.» Han rakte meg djevelskapet. «Mrs. Spencer Gregson, sir.»

Mrs. Spencer Gregson er tante Agatha som gir han instrukser om at Wooster må oppføre seg ordentlig. For det er ikke hvem som helst som skal til Skelding, men selveste Sir Roderick Glossop. Som inntil videre har godtatt å betrakte Woodster som ikke helt utilregnelig, men et grensetilfelle:

«De får stoppe meg hvis jeg har fortalt Dem dette før, men for det tilfelle at De ikke skulle vite det, må jeg i korte trekk redegjøre for Glossopsaken. Fyren var en nifs gammel ugle med måne og overnaturlige øyenbryn, og av profesjon var han en av disse doktorene som er ansatt for å sørge for at folk som er gærne aldri blir riktige igjen. Jeg skjønner ikke egentlig selv hvordan det gikk for seg, men faktum er at jeg kom i skade for å bli forlovet med fyrens datter, Honoria, en temmelig umenneskelig fremtoning som leste Nietzsche og hadde en latter som minte om brenningens ville slag mot en værhard kyst. De hele gikk i vasken takket være visse inntr. omst. som overbeviste den gamle gauken om at alle skruene mine skranglet løse og ledige rundt oppe i loftsetasjen. Siden da har han alltid pleid å bruke meg som eksempel når han holder forelesning.
Det slo meg at selv i den søte juletid, da der hersker fred på jorden, ville et gjensyn med denne fyren bli av nokså tvilsom karakter. Hvis jeg ikke hadde hatt både en og to grunner til at jeg gjerne ville reise til Skelding – så hadde jeg nok trukket meg i siste liten»

En av grunnene til at han vil til Skelding er at en annen Glossop skal dit: Tuppy en nevø av den nifse gamle uglen. Wooster planlegger hevn over Tuppy etter at Tuppy gjorde han et pek slik at Wooster falt ned i et svømmebasseng med smokingen på. I tillegg er Roberta Wickham der, en kvinne Wooster er forelsket i. En kvinne Jeeves ikke helt finner passende hva angår ekteskap fordi hun mangler alvor. Jeeves mener hun er overfladisk og frivol, og det krever en ektemann med dominerende personlighet og betydelig karakterstyrke...Noe Wooster sier til Jeeves er et forbannet pølsevev...

Reise til Skelding gjør de, og etter råd fra Roberta er planen at Wooster skal gå på soverommet til Tuppy og punktere varmeflasken imens Tussy sover. Men den som har byttet soverom med Tuppy er Roderick... og det blir forviklinger. Men som alltid klarer Jeeves å ordne opp i flokene.

Dette er en variant av historiene, og det er dialogene mellom disse karakterene som jeg finner mest humor i. Ikke alle historiene var like morsomme. Men boken er lettlest og underholdende. Gleder meg til å lese resten av boken og så får jeg tenke litt mer over om jeg kjøper TV-serien.

Omtalen er hentet fra et blogginnlegg jeg skrev etter ¨- link til fullstendig innlegg

Om boken til Jung Chang: Enkekeiserinnen Cixi – konkubinen som brakte Kina inn i den moderne tid skriver anmelder her i Aftenposten bl a:

«Mens Mao med rette ble skildret som den despot han var, sitter man etter lesning av Enkekeiserinnen igjen med det inntrykk at forfatteren forelsket seg i Cixi.»

Jeg har ikke lest boken Mao og boken Ville svaner av Jung Chang. Det ønsker jeg å gjøre. Men jeg fikk ikke inntrykk av at Jung Chang hadde forelsket seg i Cixi ved å lese boken, men at hun ved å skrive denne boken vil gi henne en annen rettferdighet enn Cixi har blitt gitt tidligere, som det bl a framgår av slutten av etterordet:

«De siste hundre årene har vært ytterst urettferdige mot Cixi, som er blitt kalt enten tyrannisk og ond eller håpløst udugelig — eller begge deler. Lite av det hun utrettet, er blitt anerkjent, og når det blir anerkjent, gis æren alltid til de mennene som tjente under henne. Dette skyldes i stor grad et grunnleggende handikapp: at hun var kvinne og bare kunne styre i sine sønners navn, slik at hennes egentlige rolle har vært lite kjent. I fravær av presis kunnskap har ryktene florert, og løgner er blitt diktet opp og trodd på. Pearl S. Buck observerte at de som hatet henne, var bare «mer taleføre enn de som elsket henne».

De politiske kreftene som har dominert Kina siden kort etter hennes død, har også med overlegg hånet henne og slått en strek over det hun oppnådde — for å kunne hevde at de selv reddet landet fra det rotet hun etterlot seg.

Når det gjelder banebrytende resultater, politisk rettskaffenhet og personlig mot, satte enkekeiserinne Cixi en standard som nesten ingen senere har nådd opp til. Hun hentet inn moderniteten til erstatning for forfallet, fattigdommen, råskapen og eneveldet, og hun innførte en til da ukjent humanitet, åpenhet og frihet. Og hun hadde samvittighet. Ser man tilbake på de mange grufulle tiårene etter Cixis bortgang, kan man ikke annet enn beundre denne usedvanlige statskvinnen enda hun langt fra var feilfri.»

For feilfri var Cixi ikke, og slik blir hun heller ikke fremstilt. Boken beskriver bl a grusomme drap hun bestemte, drap som både var innenfor gjeldende system og drap som overhodet ikke kan forklares. Selv om hun viste evne til å tilgi andres feiltrinn var hun hevngjerrig, og for å si det sånn: Jeg ville verken vært venn eller fiende av henne. Selv om vestlige kvinner som ble nærmere kjent med henne ga henne positiv omtale. Vestlige menn kunne hun ikke forholde seg til, i møte med dem måtte hun inntil den siste tiden sitte bak et skjermbrett. Men at hun fikk Kina ut av middelalderen på veldig mange områder bør komme henne til del, ikke bare at det var hun som like før sin død avskaffet fotbindingen, som jeg ser at Dagbladet her i sin anmeldelse kun nevner til fordel for Cixi, men tar med mange av de negative tingene hun gjorde. Jeg synes ikke det yter boken eller historien rettferdighet. Med tanke på at kvinner ikke hadde egenverdi i Kina på den tiden Cixi regjerte, er det hun fikk utrettet enormt.

Kina var på nivå med middelalderen sammenlignet med andre land og Cixi moderniserte områder som utdanning, industri, samferdsel, og forsvaret. Det var de siste årene hun levde der hun var enehersker at de største forandringene skjedde, der hun også moderniserte rettsvesenet. Hun sørget for utsendinger til vesten som kunne rapportere tilbake om hvordan samfunnsforholdene var der og som ble grunnlag for endringer i Kina. Men selv kunne hun som kvinne ikke reise og observere ved selvsyn.

Cixi ble født i 1835 og døde i 1908. Hun var mandsjuer, dvs hun var en del av folkegruppen som styrte Kina på denne tiden; Quing-dynastiet. Flertallsgruppen i Kina var han-kineserne og det var de som praktiserte fotbinding, ikke mandsjuene. En tradisjon han-kineserne hatet og som ble innført to år etter at mandsjuene kom til makten var hårpisken: For å vise at mannlige han-kinesere underkastet seg den nye keisermakten måtte de barbere den fremste delen av hodet og kjemme resten av håret i en lang pisk. Dette var noe Cixi ikke fjernet under den tiden hun hadde innflytelse i Kina.

Cixis familie hadde vært i offentlig tjeneste i generasjoner. Jeg leser at anmeldere skriver at hun var analfabet. I boken står det at hun fikk utdannelse, men:

«Utdannelsen hennes omfattet ikke det mandsjuriske språket, som hun hverken kunne snakke eller skrive. (Da hun ble Kinas herskerinne, måtte hun be om at rapporter skrevet på mandsjurisk ble oversatt til kinesisk før de ble forelagt henne.) Etter å ha vært utsatt for kinesisk kulturpåvirkning i 200 år var det få mandsjuriere som snakket sitt opprinnelige morsmål, enda det var dynastiets offisielle språk og flere keisere hadde gjort en innsats for å bevare det. Cixis kjennskap til skriftlig kinesisk var beskjeden, og hun kan vel sies å ha vært bare halveis lese- og skrivekyndig. Dermed ikke sagt at hun var mindre intelligent. Det kinesiske språket er svært vanskelig å lære. Det er det eneste språksystemet i verden som ikke har et alfabet. Det består av et stort antall kompliserte tegn — ideogrammer — som må pugges og som er helt uten tilknytning til bestemte lyder. På Cixis tid var skrevne tekster helt adskilt fra talespråket, så man kunne ikke bare skrive ned det som ble sagt eller tenkt. For å kunne regnes som utdannet måtte man bruke omtrent ti av sine mest lærevillige år på å tilegne seg de konfusianske klassikerne, som var heller begrenset når det gjaldt emner og inspirasjon. Færre enn en prosent av befolkningen kunne lese og skrive selv det mest elementære.»

Jung Chang skriver at det Cixi manglet i formell utdannelse ble veid opp av hennes intuitive intelligens. Hun beskriver det som skjedde etter den første krigen mot vesten, opiumskrigen, som Kina tapte. En krig som ble utløst ved at Kina ville ha slutt på britenes innførsel av opium. Som i senere kriger som ble utløst av at land i Europa, men også Japan, ville «kappe land» fra Kina, måtte Kina betale erstatning som mer eller mindre ruinerte økonomien i lang tid fremover og skapte et enormt hat mot vestlige land. Fordi oldefaren til Cixi hadde vært formuesforvalter for statskassa og det ved bokettersyn ble oppdaget at det manglet penger, ble alle formuesforvaltere mv pålagt bøter for å rette opp i ubalansen, uansett om de var skyldige eller ikke. Dette ansvaret arvet Cixis bestefar. Når han ikke klarte å betale beløpet ble han fengslet, og ansvaret ble overført til Cixis far. Det var Cixis forslag om hvordan de kunne løse dette som fikk familien ut av krisen. Dette ble en kjent og kjær historie i familien og gjorde til at faren behandlet henne som en sønn. I tillegg måtte hun bidra ved å arbeide.

I 1852 ble Cixi valgt til keiserlig konkubine og flyttet inn i Den forbudte by i Beijing. Hun hadde ingen påvirkningskraft som keiserens konkubine av lav rang. Keiser Xianfeng hadde ingen sans for Cixi. Det var den modige og vennlige keiserinne Zhen som la inn et godt ord for Cixi og fikk henne oppover i rang. Det var først da Cixi fødte keiseren en sønn i 1856 at livet hennes fikk en annen retning, og hun steg opp til høyeste grad.

«Idyllen» i den forbudte by ble brutt av den fransk-engelske krigen i 1856-60 som hadde sitt utspring i opiumskrigen, og at britene ville ha tilgang til flere kinesiske havner, og at deres utsendinger skulle stasjoneres i Beijing. Dette endte med en krig hvor keiseren måtte flykte og det gamle Sommerpalasset ble brent og plyndret. Keiseren dør. Men før han dør bestemmer han at inntil Cixis sønn kan overta tronen, skal landet ledes av et regentskap av åtte menn i hans innerste krets.

«Dette var de samme mennene som hadde gitt ordre om at Elgins utsendinger skulle tas til fange og mishandles, som hadde resultert i at noen av dem døde en grufull død — som igjen førte til at det gamle sommerpalasset ble brent. Det var de samme mennene som hadde hjulpet Xianfeng å ta alle sine katastrofale beslutninger, som endte med hans egen død. Cixi innså at med disse mennene ved roret ville det ikke bli noen ende på katastrofene som var ødeleggende både for hennes sønn og for landet. Hun bestemte seg for å handle - ved å iverksette et kupp og ta makten fra regentene.»

Slik var det Cixis ble den reelle lederen av Kina, mer eller mindre kontinuerlig fra 1861 frem til sin død i 1908. Et Kina som var på middelaldernivå hva angår de samfunnsmessige forhold og styresett. Hun måtte håndtere motstand mot moderniseringen internt, men ikke minst det store trykket som var fra land som ville ha en del av Kina; og Japan som etterhvert ønsket å overta hele landet. Samtidig som hun forsøkte å få Kina til å nærme seg et vestlig styresett og levemåte. Hun tok avgjørelser hun angret dypt på, ikke minst det som skjedde etter bokseropprøret. Hele tiden var det en hårfin balanse der hun først og fremst måtte ta hensyn til eget land og folk. Boken er detaljert og gir også et godt bilde om hvordan det var for henne å leve i Den forbudte by i Beijing. Men også samfunnsforholdene; der korrupsjon var utbredt og til og med Cixi lot seg friste ved oppbyggingen av deler av Sommerpalasset.

Forfatteren av en biografi har aldri tilgang til alle fakta og derfor omfatter slike bøker også forfatterens fortolkninger. Men jeg liker bedre en faktabok der forfatteren er engasjert enn en bok der forfatteren er pinlig objektiv.

Jeg har fått en bedre innsikt i Kinas historie ved å lese historien om Cixi og det som skjedde i hennes levetid. Både denne boken og boken om Mao ble møtt med motforestillinger da de ble utgitt. At Jung Chang kan ha fortolket/fremstilt fakta slik at Cixi er kommet i et bedre lys enn hun fortjener, får så være. Hva er bedre enn en bok som skaper debatt. For en forfatter bør det motsatte være trist; en faktabok som denne der forfatteren må ha brukt mye tid på og ingen gidder å kommentere/har innsigelser mot. Det er uansett en godt skrevet, interessant og spennende bok som gir meg lyst til å lese flere bøker forfatteren har skrevet og bøker av andre forfattere om Kinas historie.

Utdrag fra innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Vakkert, forførende og grusomt fra Gert Nygårdshaug. "Eclipse i mai" har et vakkert litterært språk, samtidig som det er lett tilgjengelig. To parallelle historier fortelles: den ene om litteraturelskeren, oversetteren og leiemorderen Gudolv Gudvolden, og den andre om Haydir Temir, matematikklærer og soldat i den tyrkiske hæren - og om hvordan disse historiene nærmer seg med lette sommerfuglvingeslag. Les mer om denne og andre bokomtaler på bloggen min Bjørnebok (Bloggnorge har dessverre hatt en del tekniske problemer i det siste, men har lovet at det skal ordnes med det første). Boka utgis først senere i høst.

En barnebok jeg leste etter å blitt inspirert av boken til Ragnar Hovland som jeg leste forut for denne. Boken er ikke å få kjøpt i norsk utgave - synd - hva med en nyutgivelse? Jeg fant den i norsk utgave på Nasjonalbiblioteket.no. Jeg kan ikke huske denne fra jeg vokste opp, men er helt sikker på at den ville fenget. Boken er filmatisert. Link til et blogginnlegg om innholdet mv.

Det var ved denne boken jeg "oppdaget" forfatteren, og først nå er den lest. Skuffet ikke - tvert imot. Har notert meg flere forfattere/bøker av de han skriver om som jeg skal lese- allerede lest en av dem og flere hentet jeg på biblioteket i går. I tillegg er her mange fine tekster, ikke minst om å reise - f eks det å komme hjem. Den femte boken jeg leser av forfatteren. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.

En utrolig sterk bok om det å være kvinne i et av de verste landene i Afrika, Kongo. Den har et bilde galleri som passer til bokens innhold. I tillegg gir den oss et godt innblikk i Kongos lover og ordre. Anbefales sterkt!!

Aller helst skulle jeg hørt fremføre foredragene live, men boken er en god erstatning. Synd at slike bøker forsvinner i mengden når det har gått noen år - helt tilfeldig at jeg kom over denne. Den inspirerer til å lese bøker av forfatterne Renberg omtaler. Link til et blogginnlegg om boken

En god debutroman. I fortsettelsen håper jeg forfatteren toner ned det mørke og beholder humoren. Link til min bokblogg der denne boken er omtalt

Krim fra de indre bygder i Telemark - med stavkirker, ritualer, myter og sagn - blandet med en norsk-amerikansk privatetterforsker. Spennende personligheter, flott lokal stedskoloritt og noe spenning. Solid krim fra Vidar Sundstøl. Les hele omtalen og andre bokomtaler på bloggen min Bjørnebok.