Jeg begynte på boken før jul, men så stoppet det seg opp sånn ca midt i. Det ble for brutalt å lese samtidig med de debattene mv som florerte om flyktninger fra Syria. Særlig i det modus jeg kom inn i da jula startet.
Å lese boken er som å komme fra en tilstand der en har «sett» krigen fra et fugleperspektiv til å lande midt i helvete som denne krigen er. Når det ble for mye for meg å lese om, hvordan er det da for sivilbefolkningen. De som ikke har muligheter til å flykte. Jeg begynte på den om igjen i januar, og denne gangen hadde jeg Google Maps oppe imens jeg leste slik at jeg kunne se hvor forfatteren beveget seg under de tre reisene hun var i Syria og det hun opplevde ble nedtegnet i dagboken.
For meg er boken nedtegnelser fra en slagmark som er så fjernt fra det livet vi lever i Norge som det kan få bli. Når jeg hører om bombing i Syria etter at jeg begynte å lese boken tenker jeg: hva er igjen å bombe? Hvorfor lese dystopier når man kan lese en slik bok.
Utdrag fra et innlegg jeg skrev om boken - link tl blogginnlegget
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Det som for denne leseren løfter det hele til godt over middels er tidskoloritten. Vi er nesten 60 år tilbake i tid. Og det er ganske befriende med en krim uten verken DNA-spor, skjulte datafiler eller avslørende mobilbruk.
Neida, her sendes det brev, faktisk med drosje (ikke taxi), det skrives på skrivemaskin, man sier "De" til hverandre og pumpene på bensinstasjonen er betjente."
Her er hele omtalen - pluss mer bokstoff på bloggen min Bjørnebok.
«Teltene skjermer mot sola, og er spent opp mot oliventrær så det skal bli mest mulig skygge. De er rene inni, og noen av flyktningene har sådd små hager utenfor. Vi gikk rundt i leiren. Det var en dyster fattigdom. Beinrangel og tøyfiller. Det var mange barn som lekte barføtt under den stekende sola. Alle kvinnene gikk med hijab, og noen med burka. Jeg snakket så vidt med en av dem, men så kom mannen hennes som ikke ville ha noe av det. Jeg rakk å spørre om det stemmer at små jenter blir giftet bort til eldre menn. Hun kunne bekrefte at det skjer hele tiden. Fra noen aktivister hadde jeg fått navnet på en jente som var blitt giftet bort, men så skilt etter bare en måned. Deretter var hun blitt giftet bort igjen, denne gangen til en mann fra Jordan som var 40 år eldre enn henne. Det varte i tre måneder. Jeg ba om å få snakke med henne, og var ganske pågående, men mannen hennes viftet meg vekk fra teltet deres.»
En gutt som ikke kunne være mer enn ti år gammel dukket opp til høyre for bilen. Han strakk ut en liten hånd med ting han ville selge. Barna løp om kapp for å få vist frem varene sine. Skolegang, et trygt hjem og en sorgløs barndom er tapt for alltid. De heldigste er her sammen med familiene sine, men de fleste er foreldreløse. Fra en butikkinnehaver fikk jeg høre at mange av dem hadde flyktet over grensen alene, og nå levde de på gata.»
Jeg forteller om alle disse småtingene, og alt er hentet rett fra virkeligheten. Det er bare en oppdiktet person som leker seg gjennom disse historiene. Det er bare jeg som kan gå rundt i ruinene som om jeg er en fiktiv figur fra en bok. Fantasien beskytter meg mot virkeligheten. Jeg betrakter alt som foregår rundt meg, men jeg er ikke til stede her og nå. Jeg ser for meg at jeg er en romanfigur, og så kan jeg pønske ut forskjellige litterære alternativer til det jeg ser. På den måten greier jeg å holde ut
En god roman, særlig med tanke på at dette er en debutroman, er min oppsummering etter å ha lest den. Vanskelig å legge fra seg. Flere temaer som engasjerte. Link til et innlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Kari Gjønnes Folvik om Ingrid Winters makeløse mismot av Janne Stigen Drangsholt:
21:56, 1. februar 2016
Endeleg ei morosam bok! Mykje tatt på kornet ndg. barn som skal hit og dit, FAU. Satirisk frå universitetsmiljøet og heilt crazy frå St. Petersburg. Og forfattaren skriv godt, meir av dette!
1913 av Florian Illies, utgitt i 2012 og på norsk i 2013 omtales slik av det norske forlaget Cappelen Damm:
«1913 var året da alt syntes mulig, det var århundrets sommer. Proust er på sporet av den tapte tid, Rilke skåler med Freud, Kafka forelsker seg, Louis Armstrong lærer seg å spille trompet, en ung syerske ved navn Coco Chanel åpner sin første butikk, og i München selger maleren Adolf Hitler sine bybilder.»
Men verden var på randen av krig, og for kunstnerne var uskylden allerede tapt.»
Helt ukjent bok for meg før jeg fikk den i gave. Forfatteren går gjennom året 1913 måned for måned og skriver om ulike hendelser dette året. Før hver måned oppsummerer han - for januar slik:
«Hitler og Stalin møtes på spasertur i slottsparken
Schönbrunn, Thomas Mann blir nesten halt ut av skapet,
Franz Kafka holder på å bli gal av kjærlighet. En katt
sniker seg opp i Sigmund Freuds sofa. Det er fryktelig
kaldt, snøen knirker under skoene. Else Lasker-Schuler
er lutfattig og forelsket i Gottfried Benn, hun får et
hestepostkort av Franz Marc og kaller Gabriele Münter
for et null. Ernst Ludwig Kirchner tegner kokottene
på Potsdamer Platz. Verdens første loop flys med et
kampfly. Men ingenting hjelper: Oswald Spengler
jobber alt med boken Der Untergang des Abendlandes.»
Det er ulik lengde på det han skriver om hver enkelt hendelse mv. F eks om Kafka:
«Nå nettopp lød midnattssalutten. Skrik i gaten og på broen. Klokkeslag og kiming.» Fra Praha rapporterer: dr. Franz Kafka, funksjonær i Arbeidernes ulykkesforsikring for kongeriket Böhmen. Hans publikum befinner seg langt borte, i Berlin, i en leilighet i Immanuelkirchstrasse 29. Det består av bare en person, men hun betyr alt for ham: Felice Bauer, tjuefem år gammel, litt blond, litt knoklete, litt hengslete, stenograf i firmaet Carl Lindström AG. De var så vidt blitt kjent i august året for; det regnet i strie strømmer, hun ble våt på bena, han fikk snart kalde føtter. Siden har de skrevet til hverandre om natten når familiene sover, høyt tempererte, fortryllende, underlige, foruroligende brev. Og gjerne ett om ettermiddagen også. En gang Felice ikke lot høre fra seg på noen dager, begynte han fortvilt å skrive på «Forvandlingen» etter å ha våknet av en urolig drøm. Han hadde fortalt henne om novellen, den var blitt ferdig like for jul (nå lå den i skrivepulten hans og ble varmet av de to fotografiene av Felice som hun selv hadde sendt ham). Men det var først med dette nyttårsbrevet hun forsto hvor lett hennes elskede Franz selv kunne forvandle seg til et uhyggelig mysterium. Helt ut av det blå spør han om hun ville gitt ham et hardt rapp med paraplyen hvis han bare var blitt liggende i sengen dersom de hadde avtalt å møtes i Frankfurt am Main for å gå på teater etter en utstilling. Slik spør Kafka innledningsvis med en trippel kondisjonalis. Det kan virke harmløst, han hyller deres gjensidige kjærlighet, han drømmer om at Felices og hans egen hand er uløselig knyttet sammen, men så fortsetter han: «Det kan jo tenkes at et par engang har blitt ført til skafottet bundet sammen på dette viset». For en bedårende tanke å dele med sin utkårede i et brev. De har ikke engang kysset, men mannen fantaserer alt om å gå til skafottet med henne. Kafka selv virker et lite øyeblikk forskrekket over det som kom er ut av ham: «Men hva er det jeg tenker på?» skriver han. Forklaringen er enkel: «Det er 13-tallet i det nye året som gjør det.» Slik begynner 1913 i verdenslitteraturen: med en voldsfantasi.»
Jeg har lest og skrevet om en biografi om Kafka, derfor er hans forelskelse kjent for meg. Men alltid fint å få hans liv beskrevet av ulike forfattere.
Om tyveriet av Mona Lisa:
«En savnetmelding. Den savnede er: Leonardos Mona Lisa. Hun var blitt stjålet fra Louvre i 1911, og man står fortsatt uten hete spor. Politiet i Paris avhører Pablo Picasso, men han har alibi og får lov til å dra hjem. Sørgende franskmenn legger ned blomster foran den tomme veggen.»
Utdrag av det han skriver om der Stalin ankommer Wien;
«En av de første dagene i januar, vi vet ikke akkurat hvilken, ankommer en noe uflidd trettifire år gammel russer Wiens Nordbahnhof med toget fra Krakow. Det snør kraftig. Han halter. Han har ennå ikke vasket håret dette året, den bustete barten, som brer seg ut under nesen hans lik et frodig buskas, greier ikke å skjule kopparrene i ansiktet. Han går med sko av det slaget russiske bønder bruker og bærer på en tung koffert. Straks toget er fremme, går han på trikken til Hietzing...»
Noe av det første han skriver om Thomas Mann:
«Thomas Mann gjør sin entré. Tidlig om morgenen 3. januar går han på toget i München. Han leser noen brev og aviser, ser ut på de snødekte åsene i Thüringer Wald. Men det er så altfor varmt i kupeen, og han dupper av stadighet mens han bekymret tenker på sin Katia, som har reist på nok en kur i fjellet. Da han besøkte henne i Davos sommeren i Davos, fikk han plutselig, mens han satt på legens venterom, ideen til en storslått fortelling. Men nå virker sanatoriumsfortellingen meningsløs, for verdensfjern. Vel, vel. Om et par uker skulle i hvert fall hans nye bok Døden i Venedig komme ut...»
Florian Illies skriver om kunstnere, forfattere, kjente personer, hendelser, bøker, mv, - noen kjente for meg, men mange ukjente. Fra Kafka som var engstelig å nærme seg kvinner til de som hadde elskere og elskerinner i fleng. Fra interessant for meg å lese om, til noe som er helt uinteressant. En bok man med fordel kan lese flere ganger. Tar man seg tid til å søker opp ukjente kunstnere på Internett, vil utbyttet bli større. 247 sider er boken på. Absolutt en leseverdig bok som utvider "horisonten".
En av kunstnerne han omtaler er Franz Marc – her er hans Tårnet av blå hester som er omtalt flere ganger - en maler som var ukjent for meg før jeg leste boken:
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Bortsett fra den morbide humoren liker jeg forfatterens beskrivelse av arbeidet i et begravelsesbyrå. Det er faktisk ganske så interessant og instruktivt beskrevet. I sin takk bakerst i boka nevner forfatteren et slikt byrå hvor hun har jobbet, og det er tydelig at hun har fått med seg detaljene."
Link til hele omtalen - link til bloggen Bjørnebok
Kari Gjønnes Folvik som svar til Steinar Sæther :
21:11, 28. januar 2016 Diskusjon: Kari Gjønnes Folvik om Alt inkludert roman av Marit Eikemo av Marit Eikemo
Nei, men eg har absolutt lyst til å lesa meir av forfattaren. Er oppteken av språket og her flyt det så lett, og når handlinga i tillegg er spanande, og personane interessante og ikkje eindimensjonale, er det jo supert!
Veldig god! Dette er den første russiske romanen eg har lest faktisk, prøvde nok på Dostojevski og kanskje Tolstoj: Anna Karenina i si tid, men falt av, kanskje for ung eller muligens pga alle namna.. ?
Her er det ikkje noko problem med det iallfall. Romanen verkar overraskande moderne og frisk, interessante person-og tidsskildringar, historisk bakteppe... veldig fin til diskusjon i lesesirkel også.
Bjørn Bakken som svar til Steinar Jøsok :
23:01, 27. januar 2016 Diskusjon: Steinar Jøsok om Paradisplaneten kriminalroman av Jørgen Brekke av Jørgen Brekke
Denne omtalen koste jeg meg med!
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Elena Ferrante skriver svært realistisk. Opplevelsen blir ekte. Du kjenner heten, slagene, slitet, nedverdigelsen. Men samtidig øyner du håpet, gleden, pågangsmotet, dannelsen. Det er sterkt, det er dampende rått, men samtidig vart. Det er stor fortellerkunst."
Link til hele omtalen + link til bloggen min Bjørnebok.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet: det har en tendens til å skape store forventninger som ikke alltid innfrir. Det hadde jeg ingen grunn til med denne: jeg likte romanen veldig godt. Temaet i romanen er så interessant og viktig at den alene bør leses av den grunn.Spennende å følge med hva som skjer når denne som er solgt til mange land oversettes. Jeg krysser fingrene for romanen, forfatteren og tema. Link til et innlegg om boken på bokbloggen min.
Litt for blodig detaljert etter min smak, men absolutt ikkje dårleg skrive ( har lest på norsk).
Jeg vinglet en del om jeg skulle lese denne. Tenkte kanskje at det var en høy kjendisfaktor som gjorde til at den har fått, ikke mye, men en del oppmerksomhet. Men nå er den lest, og jeg angret ikke. Lettlest, morsom, med et alvor i bunn. Link til bokbloggen der jeg skrev et innlegg etter å ha lest boken
Simen "Boktimmy" Ingemundsen om The Unofficial James Bond Quiz av The Quizmaster:
17:03, 22. januar 2016
Boken er på lettlest Engelsk
Bokens innhold er spørsmål om alt av James Bond
Er du et geni eller føler du at du har kontroll over de 50 årene med James Bond,
JA DA ER DENNE BOKEN FOR DEG.
Anbefales sterkt!
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"For en som ikke er overvettes glad i myter og konspirasjonsteorier som utgangspunkt for krimbøker (bortsett fra serien til Gert Nygårdshaug med herrene Drum og Skarphedin Olsen, da) kan dette virke som en litt for stor skål å svelge. Men neida, det går ned på høykant!
Hovedgrunnen til det er at, til tross for et ganske så vilt og virkelighetsfjernt plot, føles vår helt Singsaker så til de grader av kjøtt og blod."
Hele omtalen, og mer om bøker finner du på bloggen min Bjørnebok.
Lettlest bok om tvangsekteskap i Somalia. Amal Aden har skrive boka saman med Håvard Syvertsen, Egnar seg spesielt for ungdom. Anbefaler elles veldig bøkene til Amal Aden, serleg Min drøm om frihet, sjølvbiografi
Bjørn Bakken siterer Paradisplaneten av Jørgen Brekke
17:17, 19. januar 2016 Ingen har det som favoritt.
Moren var en flaggermus med for dyre smykker. Hun var en spinkel og sky kvinne fra adelig familie. Hvordan faren hadde falt for henne, hadde Hannah aldri forstått.
Sist sett
