Bokelskere.no

I går mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som jeg har forventninger til.

Jeg har lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:

«Spilleren var mitt første møte med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham. Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.»

Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse. Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har nå lest den.

Det var nå jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke. Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har lest romanen flere ganger.

Slik beskrives boken på NRK.no:

«Brødrene Karamasov er den mest storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?
Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster, hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper taket.»

Jeg skal ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt innlegg blir litt om min leseopplevelse.

Det som jeg sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen ikke engasjerte meg. Et det et særtrekk ved russere at de liker å prate og prate og prate? På innpust og utpust? Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest og skrev om i innlegget:
Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted - streker til et lands historie

I denne boken skriver forfatteren bl a dette om russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:

«Nå kan man kanskje mene at det er grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er. Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser. Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske omgangsformer.»

Dialogene jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter.

Etterordet er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i romanen; sitat fra etterordet:

«I en paradoksal form har form har filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»

Det finnes mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også forfatterens mål med romanen – fra etterordet:

«Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet.»

Vanskelig og innviklet er Brødrene Karamasov til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et levende menneske med mange svakheter.Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg.

Lurer du på om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest mye om. Om det blir flere bøker, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund ihvertfall.

Link til et innlegg om:

Andre farger (Other Colors) av Orhan Pamuk - en bok om livet, kunsten, bøker og byer

Innlegget er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Innimellom dukker de opp, disse krimbøkene der forfatteren vil ha deg til å heie på den skyldige. Noen ganger gjør jeg faktisk det, men denne gang kan jeg ikke si at motivene for å gjøre seg til forbryter er gode nok. I tillegg synes jeg det å bruke ei lita jente til å rane til seg millioner er moralsk forkastelig. Sympatien min havner derfor absolutt ikke på forbryterne sin side.

Link til omtale på bloggen min:
Uansett, dette er en herlig debut, en sprudlende sjangerlek, samtidig som det er en solid konstruert krim. Jeg gleder meg til å lese mer av Geir Tangen.

For egen del er det å innrømme at selv om jeg har likt mye av musikken til Bruce Springsteen, har jeg aldri vært noen super-fan. Ikke har jeg anlegg for å bli det, verken overfor musikere eller andre kjendiser. Etter å ha lest biografien er jeg blitt betatt av Bruce Springsteen og musikken hans. Muligens fordi jeg samtidig har lyttet til musikken hans og sett videoer der han fremfører låter. Bruce Springsteen har en fantastisk utstråling på scenen, og det er forståelig hvordan han er blitt en slik stjerne. Men artisten har også sine mørke sider, og det er noe av det en kan lese om i biografien.

Tro om Franz Kafka ble betatt av menneskene han leste om. Han leste mange flere biografier enn meg og var et hakk mer følelsestyrt enn denne leser. Men ikke hadde de noen konge av rock,n‘roll da Kafka levde. Hva den mannen gikk glipp av.

Biografien Bruce av Peter James Carlin ble utgitt i 2012 og for første gang i Norge i 2013. Jeg har kjøpt og lest biografien inspirert av Ingalill som har bloggen Moshonista. Hun var ikke like heldig med sitt valg av bok som jeg var. Det kan du lese her: Drunk and happy.

Utdrag fra det Gyldendal skriver:

«Denne kritikerroste biografien er den første på 25 år som er skrevet med Springsteens egen medvirkning. Forfatteren har hatt fri tilgang til hovedpersonen, familie og bandmedlemmer og skildrer en tøff arbeiderklasseoppvekst, et kronglete kjærlighetsliv og en mann besatt av å lykkes.
Med tekster som snakker til hjertet og musikk som snakker til kroppen, har Springsteen fylt stadioner verden rundt og solgt 120 millioner album siden 1970-tallet. Han er bunnløst ærlig i sangene sine, men hemmelighetsfull når det gjelder sitt eget liv. Carlin tegner et portrett av en mann som både kjemper med sin egen berømmelse og som ofrer alt for publikum. «

Jeg fikk biografien i posten for over en uke siden. Men da var jeg godt i gang med å lese Kaci – min mamma som jeg måtte lese ferdig. Det er noen likheter mellom Bruce Springsteen og Kaci Kullmann Five. Bruce ble født i 1949 og Kaci i 1951. Begge var fan av Elvis og Beatles. Begge var ungdommer da 1968-generasjonen herjet. Men det meste er ulikt. Der Kaci tok avstand fra det 1968’erne stod for, var Bruce mer delaktig i opprøret:

«Det komiske her var selvsagt at Bruces ville sveis og klær ikke sa noe som helst om hvilke dårlige vaner han hadde. Han var nedknuget av besteforeldrenes merkelige liv og hatet farens røyking og drikking, så Bruce var for glad i følelsen av kontroll til at han ville risikere å destabilisere seg selv med dop, alkohol og psykososialt anarki. Så mens foreldregenerasjonen syntes han så ut som en friker på grunn av håret, gjorde Bruces sta og edruelige vaner at han skilte seg ut fra de sløve hippiene han hang sammen med. Og mens tenåringen Bruce klarte å mønstre energi nok til å bry seg litt om politikk og de antiautoritære strømningene i tiden, var ikke interessen hans spesielt filosofisk eller intellektuelt basert. «Det var veldig virkelig», sier Bruce. «Generasjonsmessig var alt politisert. Jeg kjente ingen som ikke iallfall lot som om de var interessert. Hvis du ikke var det, måtte du finne en eller annen måte å posere på.» Og i Freehold var en utradisjonell sveis og blomstrete skjorte utenpå buksa nok til at du ble en skyteskive.»

Bruce Springsteen vokste opp i Freehold i New Jersey. Faren Doug hadde hatt en tøff oppvekst. Søsteren Virginia på fem år ble påkjørt og drept av en lastebil, og foreldrene til Doug, Fred og Alice, kom seg aldri over tapet av datteren. Doug gikk rett og slett for «lut og kaldt vann» - særlig de første årene av livet. Foreldrene til Doug så ikke utdannelse som noe viktig:

«Fred og Alice var helt klare på at det ikke var noen vits i å satse på noen form for utdannelse, ikke noen vits i å strebe etter en fin jobb. De var fullstendig uinteressert i prestasjoner, for ikke å snakke om bøker, kultur og alt annet som ikke skjedde akkurat her og nå. Så hvis Doug hadde lyst til å bli boende i huset deres og sløve vekk livet sitt, passet det dem perfekt. Han var, tross alt, barn av sine foreldre.»

Inn i denne atmosfæren av likegyldighet flyttet Bruce som ble født i 1949 sammen med foreldrene Dough og Adele, og søsteren Ginny (Virginia). Bruce ble behandlet som en solkonge av bestemoren. Ginny interesserte hun seg ikke for:

«Det var en rolle jeg var forventet å spille», sier Bruce. «Jeg skulle erstatte barnet de mistet. Det gjorde at det ble en komplisert følelsesgreie, og følelsene kom ikke rett fra hjertet mitt. Vi (Ginny og Bruce) var symbolske figurer, og det kan være en stor byrde for et barn. Og det ble vanskelig for alle sammen.» Bruce ble så oppslukt av besteforeldrenes intense oppmerksomhet at han etter hvert trodde at det var dem, og ikke de egentlige foreldrene hans, som var mor og far. «Det var følelsesmessig veldig incestuøst, og mange ulike foreldreroller skled over og inn i hverandre. Hvem som bestemte, og de ulike ansvarsområdene man hadde, var veldig forvirrende for et lite barn. Jeg visste aldri hvem jeg skulle være lojal mot. Og da var det allerede gått altfor langt. Det var for sent å snu.»

Det var Adele som sørget for at Bruce begynte på skole. Doug uttrykte ingen meninger om det, men besteforeldrene erklærte at de ikke så noen hensikt i å ta utdannelse all den tid han ikke ville ha bruk for den. Adele følte seg helt satt på sidelinjen i sønnens liv:

«...og hun var mer enn lei av å spille den pliktoppfyllende kona i et så kaotisk miljø. Adele tok en avgjørelse. «Jeg sa til mannen min: 'Vi må komme oss ut herfra'», sier hun. Hvis Doug var uenig, vant han ikke diskusjonen. Da de fikk nyss om at noen slektninger skulle flytte ut av tomannsboligen sin i Institute Street 39, bare tre og et halvt kvartal øst for huset til Fred og Alice, tok de over leiekontrakten og flyttet inn noen dager senere.
I dag sier Bruce at det var den eneste måten moren kunne gi familien sin et tilnærmet normalt liv på.»

Men den gang opplevde han den brå forandringen som grusom. Selv om Bruce gjorde hva han kunne for å tilpasse seg på den kristne skolen, slet han med å sosiale relasjoner. Han var en einstøing, alltid alene, tankene hans var helt annet sted og han hadde et veldig levende indre liv. På grunn av sin sta væremåte ble han ydmyket av de strenge nonnene ved skolen og klassekameratene moret seg over han. Det var ofte Adele hentet han på rektors kontor ved slutten av skoledagen. Senere har Adele angret på at hun plasserte han på den katolske skolen; hun burde forstått at Bruce var annerledes.

Bruce sier at Elvis var en pioner for en ny type mann, og at alle endret oppfatning om alt etter det: raser, sex, kjønnsroller, hvordan man kunne se ut, hva man hadde på seg. Plutselig var det kult å være annerledes. Også Beatles satte spor.

Bruce kjøpte en gitar. Faren hatet gitarspillingen. Men ikke moren. Første juledag 1964 lå den en elektrisk Kent- gitar under juletreet som hun hadde kjøpt for penger hun hadde lånt. Når han ikke var på skolen eller hørte på musikk spilte han gitar, opptil ti timer pr dag. Det første bandet han ble tatt opp i fikk han sparken fra. Han lærte seg flere sanger og ble tatt opp i bandet Castilles som han var med i frem til 1968.

"Da Bruce en kveld traff en radmager, rappkjefta gitarist fra Shadows på Hullaballo Club i Middeltown i New Jersey, trengte de ikke snakke lenge sammen før han skjønte at han hadde truffet en rock,n roll-sjelefrende."

Dette var i 1966 og gitaristen var Steve Van Zandt. Som har fulgt han opp gjennom karrieren. Som mange andre musikere har gjort.

Bruce beskrives som en intelligent, men akademisk uinteressert elev. Men han uttrykte til venner at han var fast bestemt på å studere. Bruce som likte å skrive fortalte kameratene i det nye bandet Earth at han hadde lyst til å gå på journalisthøyskolen. Colleget der han gikk var redd for hva andre colleger og universiteter var blitt rammet av: opprør, protester og opptøyer. De var derfor ute etter elever som skilte seg ut og holdt øye med dem. En av dem var Bruce. Ikke minst pga det lange håret. Enten imponerte han sine medelever eller så skremte han dem, ingen turte kødde med Bruce. En i bandet forteller at Bruce var veldig hyggelig, morsom, intelligent og med enorme musikkunnskaper, og at han var fryktløs på scenen.

«Han virket utsultet, og med de slitte klærne, det lange krøllete håret og den loslitte gitarkassa, så han enda mer sjuskete ut enn resten av det sjuskete klientellet på Upstage»

Det er beskrivelsen av Bruce når han første gang kommer for å spille på nattjamming på Asbury-Park-klubben i 1969. I dag sier han at planen var å gi dem bakoversveis. Det gjorde han, og dette ga grunnlaget for at bandet Child, som etterpå endret navn til Steel Mills ble startet. Bandet ble en suksess. Bruce drakk Pepsi når andre drakk øl. Han knarket ikke. Han var 22 år før han smakte alkohol. Damene falt for den lokale stjernen, til og med den skamroste musikeren Janes Joplin. På denne tiden hadde foreldrene til Bruce flyttet fra Freehold til California sammen med lillesøsteren Pamela som han savnet. Samtidig som han kjente en lettelse over å ha ristet av seg foreldrene. Det ga han muligheten til å finne sin egen vei. Våren før de reiste var faren mye dårlig, og det skjedde mye rart, forteller Ginny, og antyder at faren var bipolar.

Stuart Mills med Bruce som frontfigur, hadde suksess. Etterhvert kom med Van Zandt med i bandet og erstattet en av musikerne som ble for opptatt med å ruse seg. Men en konsert som ble stoppet av Middeltown-politet ble begynnelsen på slutten for bandet:

«For Bruce, som fylte 21 år bare noen dager etterpå, fikk konserten store konsekvenser. Han hadde tilbrakt brorparten av kvelden med å bli hyllet av nok et stort og entusiastisk publikum. Men den stygge avslutningen på konserten, og Middletown-politiets ivrige brutalitet, gjorde dypt inntrykk. «Disse politiske greiene med Steel Mill», sa han til Tom Cohen noen dager senere, og tenkte på alle låtene han hadde skrevet om å stanse krigen, unnslippe myndighetene og forandre verden. «Vi snakker alltid om revolusjonen, men ingen bryr seg egentlig. Ingen gjør noe. De vil bare snakke om det.» Den neste revolusjonssangen Springsteen skrev, antagelig med hjelp fra Robin Thompson het «Change It. Denne gangen ble ropet om sosial revolusjon levert dynket i sarkasme.»

Bruce gikk i tenkeboksen. I 1971 var Stuart Mills historie. I 1972 var samarbeidet med Mike Appel som manager et faktum; han hadde funnet en som var like vill i blikket og elsket musikk som han selv, det var ikke bare forretninger. For Bruce som var desperat etter å lykkes som musiker, men ikke opptatt av å bli rik og berømt, viktig.

«Det virker ikke som om de folka der har noen venner», sa han da han så på bilder av store rockestjerner som gikk ned en flytrapp, snakket med pressen eller dukket inn i limousiner og forsvant i en sky av glinsende krom, glitter og sigarettrøyk. «Ikke la meg bli som de gutta der. Og hvis jeg noen gang blir som dem – og glemmer hvem de egentlige vennene mine er - må du gå rett opp på scenen og gi meg en på trynet.»... Det som slo Grant, foruten at vennen hans var så opptatt av å være ydmyk, var hvor skråsikker Bruce var på hvor han var på vei. «Han visste allerede den gang at han ville bli en av de gutta. Han siktet så høyt. Og det viste seg jo at det ikke var så dumt.»

I 1972 var det første albumet et faktum: Greatings from Asbury Park N.J. Et album på 35 minutter med sanger, «poetiske og underlige låter som ikke var egnet for radiospilling»; skrevet av en «obskur tjueåring fra Jersey Shore»

«Og det gikk ikke lang tid før andre omtalte dem – av og til nedsettende, av og til som en kjempekompliment – som Bruce Springsteens apostler. «Vi ble alle påvirket av auraen hans», sa Popovich noen få måneder før han takket for seg i 2011. «Enkelte ting har så stor tiltrekningskraft. Du har tro på det, fokuset er så voldsomt. Det var nøyaktig det som skjedde med Bruce. For oss var han en underdog, han var ingenting, og folk lot seg facinere av det»

Biografiens hovedvekt er på det musikalske. Kronologisk tar den for seg den musikalske utviklingen. Musikalske prøvelser. Forholdet til det nye bandet E. Street Band. Turnélivet. Av og til for detaljert for denne leser jf at jeg vet jeg aldri vil huske slike detaljer. Mest av alt viser biografien hvor viktig det er for han å yte maksimalt overfor fansen.

«Der og da, der han sto badet i kraftig scenelys og lyden av nok en vellykket opptreden, hørtes det ut som et løfte. Så slo de av scenelysene, publikum stormet mot utgangene, og crewet begynte å pakke ned lysriggen, trommene, forsterkerne og keyboardene, og bar alt sammen inn i trailerne. Så var det å gå om bord i bussen og kjøre ut på motorveien som skulle føre dem til den neste hallen i den neste byen der den neste gjengen med fans og potensielle tilhengere sto og ventet på at han skulle gjøre nøyaktig det samme en gang til.»

En av hans tidligere kjærester sier at Bruce elsket hotellivet og det å være på reisefot. Samtidig medført også det prøvelser. Bandmedlemmer som brukte dop ville ikke at han skulles se at de brukte det, og mistenke at dette påvirket prestasjonene på scenen. Når han oppdaget at noen dopet seg ble han rasende, og truet med å gi dem sparken.

Etter suksessen med Born to Run kom rettsaken mot Appel og avtalen i 1977 som følge av rettsaken. Han sier at han ikke ville ødelegge Appel. Han ville bort fra han, men Appel var der da han trengte han og fortjente pengene han fikk.

«Når du er i slutten av tjueårene er du gammel nok til l å innse at «livet ikke lenger er helt åpent. Voksenlivet innebærer mange kompromisser. Og sånn må det være. Det er mye du ikke vil inngå kompromisser om og mange ting du tviholder på.» Og ingen av disse tingene burde vært relevante for en rockestjerne som hadde solgt over en million plater. «Vi hadde gitt ut en plate som solgte i bøtter i spann», fortalte Bruce til Zimny. «Men jeg dro hjem til Asbury med flere millioner i gjeld.«

Eksistensielle utfordringer; tiden rundt 1978 – uttalelse fra en av Bruces tidligere kjærester:

«Jeg tror Bruce var redd for å være lykkelig fordi det ville ødelegge kreativiteten hans;» sier Hyser. «På den tiden iallfall, kom kreativiteten fra sinne, ikke lykke. Jeg tror han var ekstremt analytisk, men han var samtidig redd for smerte. Og den gangen hadde han aldri gått i terapi.»

Etter suksessen med The River og før utgivelsen av det mørke albumet Nebraska:

«Det var så avgjort et farvel med en epoke i livet mitt, den første perioden med reising, turnering og de første platene», sier Bruce. «Det var mer innadvendt kontemplasjon. Jeg var tretti eller trettien, og noe dro meg i retning av min egen barndom. Det førte meg inn i Nebraska, så det var ganske opplagt hvor jeg hentet inspirasjon til tekstene. Men jeg aner ikke hvor den musikken kom fra.»

Han satte seg inn i bilen og oppsøkte gatene i Freehold, den nå ubebygde tomten der huset til besteforeldrene hadde stått:

«...gikk tankene hans tilbake til den kronisk iskalde stua i barndomshjemmet. «Jeg prøvde å fange hvordan stemningen i det huset var da jeg var liten gutt», sier han. «Øde, fortapt...bare denne ekstreme indre uroen.»

Etter utgivelsen av Nebraska fikk han en psykisk knekk som gjorde til at han gikk i terapi.

Bruce hadde et sterkt behov for å samle musikken og imaget sitt i et sterkt og utvetydig uttrykk:

«Jeg hadde en ide, og det var en ide jeg hadde jobbet med på flere plater», sier han. «Den var der på Nebraska, tvers gjennom The River, hele Darkness on the Edge of Town, og egentlig også på Born to Run. Jeg en merkelig blanding av Elvis og Woody Guthrie, og jeg strebet etter den rosa Cadillacen på min egen måte, men jeg var fascinert av mennesker som hadde blitt talsmenn for sin egen generasjon. Elvis, Woody Guthrie, Curtis Mayfield og Bob Dylan, selvsagt. Jeg vet ikke om jeg følte at jeg hadde det inne, eller om jeg bare tvang meg selv i den retningen, men jeg tenkte iallfall mye på det. Antakelig fordi det først og fremst dreide seg om identitet.» Bruces selvransakelse blandet seg fint med hans sosiale, politiske og kommersielle ambisjoner. «Du kan ikke finne ut hvem du er hvis du ikke skjønner hvor du kommer fra og hvilke krefter som påvirket livet ditt da du var liten, som tenåring og som ung mann. Hva er rollen din? Hvordan gir du deg selv makt og kraft?»
Bruce fant ut hvordan han skulle skaffe seg makt og kraft den første gangen han gikk ut på en scene med en gitar i hånden. Han hadde jobbet seg opp fra sosial usynlighet i barndommen i Freehold, via lokal og regional popularitet til å bli stor rockestjerne. Born to Run og The River gjorde ham til et kulturelt ikon, og med et nytt album han allerede var helt sikker på at ville gjøre ham enda mer berømt, været han en mulighet til å påvirke samfunnet som gikk langt utover plasseringer på Billboard-lista, artikler i Rolling Stone og konsertarenaene. Han kunne være Amerikas ukjente ansikt: De som gikk i krigen, ofret sin fysiske og psykiske helse og ble oversett når de kom hjem, arbeiderne som brukte livet sitt på å utføre de helt nødvendige jobbene alle de andre bare tok for gitt.»

Biografien om Bruce Springsteen har gitt grunnlag for et langt innlegg, men inneholder mye mer enn smakebitene jeg har gitt. Jeg avslutter med noen ord om låten Philadelphia som han skrev i forbindelse med filmen Streets of Philadelphia

«Da Bruce sa ja til å skrive en sang til Jonathan Demmes film om en AIDS-syk, homofil mann som støtte på institusjonaliserte fordommer, trengte Bruce bareå tenke tilbake på sin egen barndom. Alt han trengte å vite, eksisterte allerede i hans egne minner. De andre barna som lo av klærne hans. Avstanden mellom leken i skolegården og den ensomme plassen hans borte ved gjerdet. Han visste alt om forakten, og den bitre smaken forlot aldri tungen hans. «Det er alt ber om: å bli godtatt og ikke bli skjøvet bort», sa han til homsebladet Advocate i 1996.»

Tom Hank vant Oscar for Beste skuespiller og Bruce Springsteen fikk Oscar for Beste sang:

«Mannen som hadde vært gæren etter film siden han var liten, tok imot i statuetten med en kort tale, takket filmfolkene for at de hadde invitert ham til «deres fest», og så tok han statuetten med seg hjem til foreldrene. Da han plasserte Oscar-statuetten på kjøkkenbordet foran Doug Springsteen, gråt faren av stolthet. Så gjentok han setningen han hadde ytret den gangen sønnen ringte for å si at han hadde skrevet kontrakt med Columbia Records: «Jeg skal aldri mer fortelle folk hva de skal gjøre».

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Dette er ei kort, men svært intens lesaroppleving. Uhyggen snik seg inn frå første side, suggererande og ubehageleg, i eit svært godt og presist språk. Godt gjort å ikkje falle for freistinga til å utbrodere, men forfattaren stoler på at lesaren tenker og reflektere sjølv.

Link til omtale på bloggen min:
Og nok en gang, Hjorth & Rosenfeldt skriver så gnistrende godt at jeg er lei meg hver gang jeg må stoppe bilen og slå av lydboka. Blir fristet til å ta omveier og kjøre langt under fartsgrensa bare for å få høre noen flere kapitler.

No har eg lese Samtale ventar- og jo, god den også! Men ho har finpussa og skore meir ned i Alt inkludert, så den er framleis favoritten!

Jeg leste første gang om Kaci min mamma av Christina Five Berg i A-magasinet i 2015, året boken ble utgitt. En bok jeg bestemte meg for å låne og lese. Både underveis og etterpå er min konklusjon at det var en bok som var verdt å lese. Av mange årsaker. Jeg likte også formen den er skrevet i.

Kaci er høyrepolitikeren Kaci Kullmann Five. Forlaget Aschehoug beskriver innholdet slik:

*«Jeg var ett år da mamma ble leder av Unge Høyre. Etter det gikk det bare én vei for hennes politiske kometkarriere, og for likestillingen i det norske samfunnet. Politikken tok fra meg mammaen min. Slukte henne. Hennes valg fikk store konsekvenser for meg. Savn, sorg, bitterhet.

Jeg, og mange barn med meg, har betalt en pris for den likestillingen vi har i dag, tenkte jeg sårt som voksen. Likevel er likestillingen et umistelig gode for meg. Denne tanken fikk meg til å skrive historien om mamma og meg. Jeg ville at historien også skulle handle om likestilling fra barnets perspektiv. Og om barnets behov for sin mor.

Hovedfortellingen er mammas historie. Om engasjement, om en «flink pike» og den kontinuerlige kampen inni henne mellom politikken og familien hvor hun aldri strekker til. En konstant, vond tidsklemme. Den andre fortellingen er barnets historie. Jeg kjemper på min side en stille kamp for å forstå verden, og mammas valg. En kamp for å få mammas oppmerksomhet, og en kamp for å være noe annet enn «dattera til».*

Fortellingen veksler mellom den barnslige lille verden og den store, komplekse voksenverden. Begge historiene er for meg like viktige. Fortalt med en stolthet over mamma, men samtidig anklagende fordi jeg følte at hun valgte bort meg - det som skulle vært viktigst. Likevel skjer det noe med meg mens jeg skriver boken. Det blir ikke bare en fortelling, men en prosess for oss to.»

Kaci ble født i 1951 og ble døpt Karin Cecilie Kullmann, men etterhvert omdøpte hun seg selv til Kaci. Hun tryglet moren om å få begynne på skolen et år for tidlig. Hun fikk tilleggsnavnet Terrier’n på skolen, hun tøffet seg for de store med sterk ordbruk og tøff fremferd for å kompensere for fysisk underlegenhet:

«Alfabetet åpnet en ny verden. Hun slukte bøker. Leste mens hun pusset tenner, på hodet i sofaen, under dynen med lommelykt. Om hun bare kunne bli like pen, flink og smart som Frøken Detektiv. Kaci hadde det aller best hjemme med en bok, eller blant bokhyllene i biblioteket, hvor alle var så stille som om de var inne i en bomullsdott.»

Faren var tannlege og moren husmor. Kaci tenkte at hun skulle få seg en utdannelse og tjene penger slik at hun kunne slippe å be en mann om penger slik moren måtte. Moren ville tjene egne penger slik flere andre husmødre gjorde på denne tiden, og mannen aksepterte at hun gikk ut i jobb. En aksept ikke alle menn ville gitt.

Da Kaci var 16 år ble hun kjæreste med Carsten Five. I 1969 og etter å ha avlagt artium reiste hun til Frankrike som au pair. Et år etter var hun hjemme igjen, og begynte på Handelsgym i Oslo. Dette mente hun kunne kommer godt med uansett hva hun valgte å studere videre. Bokføringskunnskapene kom godt med som inngangsbillett til den politiske karrieren i Høyre. Carsten ble valgt til leder av Bærum Unge høyre høsten 1970, Kaci ble kasserer. Da Kaci fortalte foreldrene at hun ville studere på Blindern, sa faren:

«Hva? Hvorfor det? Skal ikke du og Carsten gifte dere snart?»

Kaci protesterte; hun ville skaffe seg en utdannelse slik at hun kunne klare seg selv. Dessuten så hun ingen motsetning mellom ekteskap og studier.

Kaci og Karsten giftet seg i 1972. Kaci var da avansert til viseformann i Bærum Unge Høyre. Carsten, som da var blitt med i styret til Akershus Høyre og valgt inn i Bærum kommunestyre, var engasjert i Ja til EF-aksjonenen:

«Den voldsomme EF-motstanden i 1972 er blitt karakterisert som «en vekkelse» som gikk over hele landet. Befolkningen var delt i to. Selv om Kaci likte å provosere på sin måte, orket hun ikke å gå med Ja til EF-merket på jakken hver dag. Det var direkte ubehagelig. En dag hun hadde festet merket på jakkeslaget, ble hun spyttet på. Hjertet hennes hamret sint under EF-merket. Hva var det ved Europa som gjorde folk så redde og uforskammede? Carsten ble skilt fra sin vennegjeng fra skoledagene på grunn av sitt positive syn på EF. Han slapp ikke i inn i varmen igjen for nesten 30 år senere. EF-kampen var så steil at den til og med splittet familier. Det var som om alle påstander ble tillatt når følelsene tok overhånd.»

På Blindern var stemningen også amper, det var den revolusjonære 68-generasjonen som regjerte. De som hadde Pol Pot, Mao, Enhver Hoxas og Josef Stalin som forbilder. Kaci følte seg ikke velkommen. Politikken tok nå mesteparten av Kacis tid, og høsten 1972 rykket hun opp som formann i Bærum Unge Høyre. På det første Unge Høyres Landsforbund i 1973 og Kaci kom i sentralstyret. I mai 1974 holdt hun sitt første innlegg på moderpartiets landsmøte. På vei opp til talerstolen angret hun på klesvalget, et miniskjørt av cordfløyel.

I oktober 1975 var Kaci gravid og reiste sammen med Terje Svabø til Sovjetunionen for å opprette kontakt med opposisjonelle mot det sovjetiske regimet. Etter å ha kommet trygt hjem til Norge ble det avholdt pressekonferanse og det de kunne fortelle fra turen vakte oppsikt. Da Christina var ett år gikk turen til Tanzania og Sør-Afika. Ettårsdagen ble feiret uten mamma, og Carsten, som senere skulle bli en stor støtte for Kaci, forstod den gang ikke Kacis prioritering. I august 1976 ble Kaci leder av Unge Høyre.

I del to av boken Kaci min mamma er annet hvert kapittel Christina opplevelse av å ha en flink, pliktoppfyllende og hardt arbeidende politiker som mamma. En mamma som var svært lojal mot partiet. Som fikk mye motbør på grunn av sine standpunkter, ikke minst i kampen for fri abort. Også i eget parti. Men også mye ros. Oppturer og nedturer. Konflikten mellom politikken og hensynet til familien.

Det er spennende. interessant og lærerikt å lese om Kacis karrière og hvordan hun stod på bl a i kampen for likestilling. Hvordan det norske samfunnet utviklet seg. Det er sårt å lese et barns savn etter mamma, en mamma hun måtte dele med partiet. Som ikke ble enklere i tenårene. Å hele tiden bli konfrontert med hva moren hadde sagt mv. Pågående journalister. Uforstandige lærere. Uforskammede mennesker. Eldre kvinner som ringer hjem til familien og sier at Kaci skal brenne i helvete for sin kamp for selvbestemt abort. Unge gutter som truer Kaci med at de skal voldta Christina. Det er ikke fritt for at jeg ofte hadde en stor klump i halsen av å lese om det Christina forteller. Etterhvert kommer det til en liten gutt som skal savne mamma like mye.

Alle ville ha mer av Kaci. Da Kaci etter 17 år i politikken takket for seg:

««Lar barna gå foran partiet», var en av overskriftene i avisene: «Kaci ofrer seg for familien.» Jeg rystet på hodet. Var det ikke vi - familien – som hadde ofret? Var det ikke en større nyhet at partiet hadde gått foran barna i seksten år? For meg virket alt snudd på hodet. Partiet hadde hatt førsteretten på mamma så lenge jeg kunne huske.»

Jeg avslutter med en link til TV2 sitt innslag om boken der Christina og Kaci er på besøk i studio:

«Christina Five Berg savnet at en tilstedeværende mor i oppveksten. Nå ønsker hun å gi barnet en stemme i likestillingskampen gjennom boka «Kaci, min mamma». «

Omtalen er en kopi av et innlegg jeg skrev på bokbloggen Tones bokmerke

Forlaget Pelikanen starter sin omtale av romanen Store hendelser i liten skala av Bjørn Arild Ersland slik:

«Hva skjer når det ikke lenger er bruk for deg, verken hjemme eller på jobb og du er den siste dette går opp for?»

Politikerne har opplest og vedtatt at befolkningen skal stå lenge i jobb. Det skal være regelen. Interessant. Dessverre er det en del som Arne. Som både kolleger og leder trekker et lettelsens sukk etter at vedkommende har sluttet i jobb.

I dette tilfellet har leder klart å få Arne til å gå av med AFP-pensjon på 62 år. Det er Arne som er fortellerstemmen i romanen. Men ved det han forteller forstår vi mer enn det han forteller. Vi forstår at arbeidsoppgavene han har hatt ikke er nødvendig at noen utfører. Men også at det neppe er mulig å gi han andre oppgaver. Han er på en måte størkna i fortiden og har ikke selvinnsikt til å se det. Eller er dette et forsvarsverk han har laget for å takle livet. Det er som å møte en katt som føler at den er truet – den skyter rygg for å virke større enn den er.

Romanen starter med markeringen av at Arne slutter:

«Det var en flott markering de stelte i stand til lunsjen i dag. Sjefen hadde bestilt kake og snitter, og jeg tror de må ha tomt hele blomsterkassa da de kjøpte presang til meg. De joggeskoene var ikke billige.
Eva mener det er disse du trenger, sa sjefen da jeg fikk skoene overrakt. Hun sier at hun har studert den maten du går på her i gangene, og da skal visst disse skoene være spesialtilpasset beina dine.»

Det blir en gave til – et grafisk blad av Håkon Bleken – fra et utplukket lager av slike bilder:

«Fylkesrådmannen kom med en gave på vegne av fylkeskommunen. Det er kanskje et litt dystert bilde, kommenterte han. Men jeg har konferert litt med fylkeskultursjefen, og vi har falt ned på at du er en mann som vil tåle dette.»

Slik tenker Arne der og da:

«Nå er motivutvalget tydeligvis blitt ganske uttynnet, og de sliter nok med å bli kvitt restopplaget. Samtidig har Bleken-litografiene vært igjennom en betydelig prisstigning, og skal jeg være helt ærlig, er dette en mye flottere gave enn de sølvlysestakene de deler ut borte på kommunen.
Da jeg fikk sett nærmere på bildet, må jeg si som sant er at selv Bleken neppe kunne laget motivet med et mørkere sinn. De svarte strekene skal nok illustrere noen folk eller skygger som halvveis står og sitter. Tolker jeg det negativt, vil jeg si det er en gjeng med dauinger.»

Svartere kan det vel neppe bli når en ser det fra utsiden. Tragikomisk.

Inntrykket han ønsker å gi:

«Under avskjedstalen viste jeg at jeg på ingen måte er en slagen mann. Det er det inntrykket jeg tror de sitter igjen med. Jeg er en mann som ser framover, og for å understreke dette poenget var skopresangen en gavepakke...»

I takketalen trekker Arne frem sin rolle i det hele – han kaller seg en regional utviklingsaktør. Noe annet han fremhevet er sitt store prosjekt: arbeidsplassbiblioteket. Det samme med forfatterturen uka før som vi skal få delta på.

«Under lunsjen var jeg plassert mellom sjefen og fylkesrådmannen.
Jeg tror rådmannen opplevde det som ganske uventet at en helt alminnelig bibliotekar kunne gi en såpass skarp analyse av hva fylkeskommunen egentlig driver på. med.
Men nå er det altså blitt bestemt at nye koster skal feie her på kontoret mitt. Jeg antar at det er en prosess de har hatt gående lenge før avgjørelsen nådde meg. Det virket i hvert fall slik den dagen i vår, da sjefen i en bisetning antydet at jeg var moden for pensjonen.
Det er mye her jeg kunne grepet fatt i, men sluttresultatet er altså en pult så slikka og rein at man ikke skulle trodd det har vært folk her de siste årene. Jeg tviler på om Kripos ville funnet sa mye som en DNA-tråd om de skulle bli satt på saken med å finne ut hvem som har holdt til her. Jeg liker å gjøre ting skikkelig. De to kassene som står ved døra er alt som blir med meg hjem. De tar jeg med i heisen sammen med joggeskoene og Bleken-bildet når Ingrid, kona mi, kommer med bilen.»

Det har ikke vært enkelt og skal ikke bli enkelt for Arne. Datteren Anne studerer i København, og der skal kona Ingrid kjøpe en leilighet for å være nærmere datteren. Arne snakker med datteren i telefon og kjenner det store tomrommet etter at hun flyttet hjemmefra. Arne er optimist, blant annet fordi han ennå tror han skal kunne være en slags freelancer for fylkesbiblioteket.

Bjørn Arild Erslands roman Store hendelser i liten skala er, som forlaget skriver på bokomslaget, en komisk roman med et stort alvor.

Boken jeg har lest er et lesereksemplar jeg har fått fra forlaget. Romanen er på 196 sider og utgitt i 2016.

Her er link til NRK’s anmeldelse av romanen:

«Liten roman om store ting
Han har lang erfaring fra barnelitteraturen, der han har utforsket sin egen fortellerglede. Nå har Bjørn Arild Ersland skrevet sin første roman for voksne. Som debut betraktet er boken et nydelig stykke arbeid»

Du kan også høre anmeldelsen her

Link til bloggen min som omtalen er kopiert fra

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Så utgangspunktet for en interessant del tre er så absolutt til stede. Men dessverre, det blir noe for distansert over det hele. Og hovedgrunnen til det må tilskrives det faktum at vi følger Elena. Historien fortelles gjennom henne. Og hennes liv tar en tradisjonell retning. Hun gifter seg og får barn. Hun blir derfor på utsiden av hendelsene. Hun blir en ganske distansert tilskuer.

Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland utgitt i 2015 er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015.

Jeg skulle låne boken av det lokale biblioteket, men der er den sporløst forsvunnet. Den er liten og gul sa jeg, 93 sider, sikkert stukket seg vekk. Men den er fortsatt ikke funnet, og eksemplaret jeg har lest måtte sendes fra Halden. Bra er det, for boken falt i smak hos denne leser.

Jeg humret godt over mange av tekstene. Det er også tekster der jeg måtte tørke av meg fliret. Men for all del, Fotturar i Norge er ingen tristesse. Det er heller ingen bok som får en til å tenke på sure sokker og gnagsår.

Forlaget Samlaget presenterer bokens innhold slik:

«Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.»

Ingalill som har bloggen Moshonista, har intervjuet forfatteren. Intervjuet kan kan du lese her; det anbefales.

Tekstene er av ulik lengde. Jeg ler dersom en forfatter skaper hverdagskomikk i sine tekster, og særlig der det blir tragikomisk. En av de første er han som skal hoppe basehopp fra Kjerag uten godkjenning. Ingen skal vite det. På vei opp for å hoppe møter han en fotturist. Som han irriterer seg over. Styrken på irritasjonen og det han tenker er gjenkjennelig. Tanker som man i ettertid kan le av at en tenkte. En annen tekst er han som er blakk og sniker til seg middag hos naboen, og som motytelse forteller han morsomme historier. Men så overrasker naboen han:

«Etter eit hyggeleg og mettande måltid med mykje god raudvin kom Halldor likevel med ein brannfakkel av dei sjeldne. Noko eg absolutt ikkje var budd på. Halldor hadde laga kaffi til oss, og eg hadde nettopp avslutta ei historie om
ein idiot fra Stavanger som me alle lo godt og lenge av, slik det jo alltid er lett å le av folk fra den kanten av landet.
- Du, Torbjorn ... det er ein ting eg har tenkt på.»

Hva som er Halldors sitt forslag, skal ikke jeg røpe. Men jeg kan tydelig se for meg forskrekkelsen det skaper hos Torbjørn. En annen historie om en som er blakk, er Johannes som reiser rundt som en fant, og er så frekk at en kan få hakeslepp. Så frekk at det blir komisk.

En av de korteste tekstene:

«FOTTURAR I NORGE JOBBAR IKKJE I OLJA
Han bur ikkje i Stavanger og køyrer Porsche Cayenne til
hytta si på fjellet når det er helg.
Men han kunne ha gjort det.
Om han hadde fått tilbodet, hadde han sagt ja, på timen.
Om berre lønna var feit nok.
Fotturar i Norge har berre moral til eit visst punkt.
Etter det
er det berre pengane som rår.»

Sånn er det jo når vi tenker etter.

Mer skal ikke jeg røpe av innholdet. Det er en bok av de sjeldne synes jeg. På en positiv måte. Jeg skal helt klart lese boken Du er her igjen og alt er forandra : kortprosa av Gaute M Sortland utgitt i 2011.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

«Foreldrene mine var bemerkelsesverdige mennesker, på sine svært forskjellige måter. Det de hadde felles, var energien. Første verdenskrig tok knekken på dem begge. Granatsplinter ødela benet til faren min, og deretter måtte han bruke trebein. Han kom seg aldri etter skyttergravene. Han døde da han var 62 år, en gammel mann. Som dødsårsak på dødsattesten skulle det ha vært skrevet: Verdenskrigen. Min mors store kjærlighet, en lege, druknet i Kanalen. Hun kom aldri over det tapet. Jeg har forsøkt å gi dem de livene de kunne ha hatt hvis det ikke hadde vært for første verdenskrig...

...Den krigen, Verdenskrigen, krigen som skulle gjøre slutt på all krig, lå knugende over barndommen min. Skyttergravene var like nærværende for meg som alt jeg faktisk så rundt meg. Og her er jeg fremdeles, og prøver å kravle frem og legge denne uhyrlige arven av meg, prøver å komme meg fri.

Hvis jeg kunne møte Alfred Tayler og Emily McVeagh nå, slik jeg har skrevet dem, slik de kunne ha vært dersom Verdenskrigen aldri hadde inntruffet, håper jeg de ville godkjenne de livene jeg har gitt dem.»

Sitatet er fra forordet Alfred & Emily av Doris Lessing. Første delen av boken er fiksjon, her har Doris Lessing diktet over hvordan livet til foreldrene kunne ha blitt om første verdenskrig ikke hadde startet. En krig som ble så ødeleggende for faren på grunn av det han opplevde i skyttergravene og benet han mistet. Depresjonene og til slutt tok diabetes livet av han. En krig som på den måten påvirket livet til hele familien. I fiksjonsdelen møtes foreldrene, men de gifter seg ikke med hverandre. Alfred blir bonde slik han ønsket og gifter seg med Betsy. Emily blir sykepleier slik hun ble, men gifter seg med legen hun møtte i jobben. En jobb der hun møtte de grusomme konsekvensene av nedslaktingen under krigen.

I den andre delen av boken, som jeg kommer til å fokusere på i dette innlegget, skriver hun om hvordan livet deres ble, med særlig fokus på den tiden de bodde i Sør Rhodesia, nå Zimbabwe.

Den første delen av boken Alfred & Emily som jeg har lånt av biblioteket, utgitt i 2008 og er på 264 sider, kan jeg isolert sett oppsummere som en blodfattig og kjedelig affære for meg å lese. Men jeg ser verdien for Doris Lessing å dikte frem en alternativ livsvei for foreldrene, særlig etter å ha lest memoarene i del to. Samtidig antar jeg at store deler av historien er fortalt i biografien Under huden som jeg har kjøpt og blir den neste boken jeg leser knyttet til Doris Lessing.

Jeg bestemte meg for å lese Alfred & Emily etter at jeg leste boken:
Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Slik starter del to:

«Jeg har skrevet om min far på forskjellige måter, i lange og korte stykker, og i romaner. Han fremtrer klart, utvetydig, helt som seg selv. Man kan skrive et liv i fem bind, eller i en setning. Kanskje slik: Alfred Tayler, en livskraftig og frisk mann, ble alvorlig såret i første verdenskrig, prøvde å leve som om han ikke var satt ut av spill, men sykdommen nedkjempet ham, og ved slutten av et altfor kort liv tryglet han: «Man gjør jo slutt på lidelsene for en syk, gammel hund, så hvorfor ikke meg?»

Men denne setningen overser imponerende ting. I Kermanshah i Persia kunne han ri til arbeidet i banken. Jeg har sett ham bli firt ned i en ujevn gruvesjakt i en bøtte, med trebeinet stikkende ut så det slo mot fjellsiden i sjakten. Han løp, eller humpet, i fedreløp på skolen der broren min gikk. Han klatret opp i et vanskelig tre til en hytte broren min og jeg hadde bygd. Han kunne trampe av sted i bushen, og falle mer enn en gang, eller klyve over de store jordklumpene på et oppløyd jorde.

Den gjenstanden som satte ham i stand til å gjøre alt dette, kalte han «trebeinet mitt», og den ble oppbevart, i to eksemplarer, lent mot en vegg i mine foreldres soverom.»

Om moren – i sterk konflikt med den sunne og energiske kvinnen moren var da hun ankom Afrika:

«Da hun ble syk, like etter at hun kom til farmen, ble hun utålelig sentimental, og dette fører meg rett inn i den vanskeligste delen av det jeg prøver å forstå.

Ingenting av det hun noensinne fortalte om, eller av det som ble sagt om henne, eller som man kunne slutte seg til om henne ut fra den fantastiske tiden som ungjente, så travel, så full av prestasjoner, eller ut fra årene som sykepleier, der vi hadde det beste av alle vitner, selveste faren min, eller årene i Persia, så hyggelige og så sosiale, ingenting av det som er å se i alt dette, stemmer overens med moren min slik hun ble.»

Hva som var årsaken til at de reiste til Afrika:

«Ti år etter at de kom til Banket - altså like for det ble konstatert at faren min hadde diabetes, og det langsomme og deretter raskere forfallet med alvorlig sykdom og død hadde begynt - sto det dårlig til med driften på farmen.

Vi stagnerte, vi gikk på tomgang i en bakevje. Ingenting gikk bra, og allerede ble det sagt «Men når vi kommer tilbake til England, da . . . » .

Hva kunne vi legge skylden på?

Så behagelig det er med disse greie konklusjonene man trekker ut fra etterpåklokskap! Så tilfredsstillende med dette selvfølgelig når man ser tilbake på allting i ettertid. Hvis du gjør det slik, vil selvfølgelig dette skje ...
Nå er det lett å se at ingenting kunne gå riktig.

Det var helt og holdent deres feil, men hvordan kunne de ha sett det? For det første må man være i stand til å se seg selv i sammenheng med omstendighetene, se familien og dette huset, innhyllet i myte og synsvinklene «Hvis bare ...» eller «Hadde vi visst . . . » .

En gang var foreldrene mine på permisjon fra Persia, og så Imperieutstillingen, og avdelingen som viste Sør-Rhodesia, var prydet med store maiskolber og invitasjonen: «Bli rik på mais.» Mener du altså at de idiotene trodde på et slagord på en utstilling? Men mange idioter gjorde det og reiste ut og dyrket mais og ble rike. Under krigen var det skapt formuer av maisdyrking, for maisen ble kjøpt av regjeringer som mat til soldater og dyr.

Men de menneskene som hadde gjort dette, var allerede i ferd med å gå over til tobakk, der de kom til å gjøre det svært bra.

Men faren min var ikke interessert i å bli rik. Han ville tjene nok penger til å dra tilbake til England og virkeliggjøre drømmen om å kjøpe en gård i Essex eller Suffolk eller Norfolk og være engelsk bonde. Men moren min drømte om noe annet. Å drive farm i Rhodesia skulle bety en fortsettelse av det hektiske livet hennes i Persia, bare festing og moro. Og det er akkurat her jeg har
den største vanskeligheten med å prøve å få dette til å stemme overens med den moren jeg kjente: alltid syk, konstant lidende, pliktoppfyllende, opptatt av å ivareta andres behov, som en edwardiansk lady. Hvordan kunne hun være en flagrende sosietetsdame?»

De hadde ikke økonomi til å reise til England. Dessuten var det nedgangstider, moren nærmet seg femti år og faren ble rammet av diabetes. Doris forhold til moren var elendig. Til tider hatet hun moren.

«Jeg ser tilbake på mødrene i min generasjon og grøsser og tenker: Ah, herregud, la det aldri, aldri skje igjen ... og jeg ser tilbake på min mor og vet at det hun egentlig var, den virkelige Emily, døde i det sammenbruddet hun hadde like etter at hun kom til farmen. Lenge visste jeg at jeg aldri hadde kjent faren min, slik han virkelig var, før krigen, men det tok meg mange år å se at jeg heller ikke hadde kjent moren min, slik hun virkelig var. Den virkelige Emily McVeagh var en pedagog, som fortalte historier og kom med bøker til meg. Det er slik jeg ønsker å huske henne.»

Sånn er det når tiden går. Alt mildnes. En forstår sine foreldre bedre. Og velger å huske de positive opplevelsene. Og håper at ens egne barn ikke har et like anstrengt forhold til en som forelder. Moren hadde for god tid og den brukte hun til å blande seg inn i livet til datteren, og på den måten skapte datterens behov for total frigjørelse fra moren. Tenk om....

Det var smakebiter fra denne boken med mange andre tema enn jeg har referert til. Tema som jeg antar at jeg kommer til å lese mer om i selvbiografiene jeg har kjøpt etter å ha lest den interessante biografien til Elisabeth Beanca Halvorsen om Doris Lessing.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Kilde for bildet: telegraph.co.uk : Doris og Emily