Kari Gjønnes Folvik som svar til annelingua :
23:35, 22. januar 2018 Diskusjon: 10 gode novellesamlinger
I tillegg vil eg anbefale Hanna Dahl som debuterte med Rønneimperiet.
Og Lucia Berlin! Frå i fjor den argentinske forfattare Mariana Enriquez med samlinga Ting vi mistet i brannen.
Kari Gjønnes Folvik som svar til annelingua :
23:26, 22. januar 2018 Diskusjon: 10 gode novellesamlinger
Hei
Dette var litt internt på Deichmanske bibliotek. Skjønnlitteratur er på rød avd, lilla r barn, gul er ungdom og musikk, blå og grønn er faglitteratur!
En natt
Det er natt
det er
stummende mørkt
bortsett fra
frontlysene
våre egne
og lysene
fra alle
som nærmer seg
ut fra det tomme intet
vi sitter
i det grønne
og spartanske lyset
fra instrumentpanelene
mens de svarte skogene
i ytterkanten av synsfeltet
forsvinner
som ubestemmelige
minner
Diktet En natt er fra Rune Tuveruds tiende diktsamling Foran Orion utgitt i 2015 hos forlaget Cappelen Damm. Mitt prosjekt med å lese diktsamlinger av for meg ukjente forfattere, holdt på å strande allerede ved denne diktsamlingen. Etter å ha lest dette diktet fra samlingen ble jeg helt satt ut:
En morgen
Min datter ligger midt på gulvet, i løpet av natten har hun tatt madrassen fra sengen sin og slept den ut i stuen. Rommet er opplyst, den ene underarmen hennes ligger midt på gulvteppet. Jeg ser alle kuttene, de som er grodd, og det åpne såret. Jeg ser på dyna som er flekket av rustrødt blod. Hun sover djupt, eller hun er i koma. Men det er bare ord. Ting er som de er, og ord forandrer ingenting. Det som skjer, det skjer. Hun vil våkne. Hun vil snakke til oss, som det skulle være en hvilken som helst morgen. Og uansett hva vi sier, vil hun svare rolig og veloverveid. Hun vil være blid og besluttsom. Og spør vi om hun vil ha frokost, så vil hun si at hun har dårlig tid. Hun vil kle på seg, sminke seg. Lete litt for å finne noe hun må ha med seg i den svarte skinnveska med gullfarget lenke. Hun går ned den smale trappa. Ut i den kjølige luften, som ennå ikke har blitt varmet opp, og som kanskje ikke blir det, tatt i betraktning av at vi bor langt mot nord. Og der ute vil noen vente på henne, de hun kaller vennene sine. Og jeg tenker, jeg mister henne, nå mister jeg henne.
Det var vondt å lese det. Selv om det han skriver om var ikke direkte gjenkjennende, er det som forelder et lite mareritt. Jeg kjente følelsen av utilstrekkelighet og angst. Måtte legge bort samlingen. Det var som om diktene i samlingen etter det ikke betydde noen ting.
I et intervju med Aftenposten svarer Hanne Ørstavik følgende på spørsmålet
«Frykter du ikke at bøkene dine blir vel intime?»:
«– Nei. Jeg tenker at det er mulig å skrive om absolutt alt. Og at det som avgjør, er om det er mulig å dele det som står. At det ikke er kryptisk eller internt, men felles, åpnet. Romanen er et sted jeg undersøker spørsmål som for meg er livsavgjørende. Hvis jeg ikke kan gå til romanen med det innerste, hvor skal jeg gå da? Og hva skal vi da med romanen? Så er det opp til leseren å velge hvilke bøker som er livsavgjørende for henne eller ham å lese.»
Livsavgjørende – jo- av og til treffer en på en bok – en tekst – et dikt - som beskriver livet slik det er.
Flere dager etter å ha lest i samlingen tok jeg den frem igjen. Tidlig en morgen, før trening og jobb med januarmørket liggende som en klam hånd rundt livet mitt, fant jeg flere dikt som jeg likte. Blant annet diktet En natt. En vintermorgen i januar som bare hadde forsvunnet uten særlige minner. Nå vil jeg huske den – 18. desember 2018 - morgenen da jeg leste dikt skrevet av Rune Tuverud.
Diktet om Fretex er mer optimistisk. Et dikt med dobbelt budskap til meg – minnet meg blant om hvor viktig det er å møte andre mennesker med et smil. Herrejemini – så lett det er å glemme:
Fretex
Vi er inne på Fretex, og du har kjøpt det du skal ha. Og jeg går til kassen med en bunke diktsamlinger, legger dem på disken og sier; det er visst fem kroner stykket. Og ekspeditrisen svarer, ja, det er vel det. Og etter en ørliten kunstpause legger hun til; vi er så lettlurte her. Og ekspeditrisen ved siden av henne smiler. Og jeg smiler. Og selv om det er de samme smilene vi har smilt tusen ganger før, så er det likevel nytt, for alt som betyr noe kan gjenbrukes, få en verdi for noen andre.
Så ja, diktsamlingen til Rune Tuverud som jeg leste på eBokBib ble en god leseopplevelse selv om jeg ikke alle diktene falt i smak.
I en bokanmeldelse her på NRK skriver anmelder:
«I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.#
En bok på 381 eksklusive bilder spekket med fakta krever sin leser. Så ja, strevsomt har det til tider vært. Særlig begynnelsen. Det som beskrives skjedde langt tilbake i tid er mindre interessant enn når vi nærmer oss vår tid. Samtidig må dette stoffet inntas fordi det hjelper å forstå vår kaotiske nære fortid og nåtid.
Innholdet er fordelt på 7 kapitler med underkapitler, og kapittel 1 starter slik:
«Den 31. oktober 1517 publiserte Martin Luther (1483-1546) sine 95 teser. Formålet med disse tesene var å sette i gang en debatt blant Luthers studenter og kollegaer. Ambisjonen var å forandre deler av den katolske kirkes praksis. Det er derfor vi kaller dette for en reformasjon, og ikke en revolusjon. Luthers hensikt var ikke å forkaste kirkens enhet, men å forbedre forholdet mellom kirkens liv og lære. Ifølge Luthers venn, støttespiller og biograf, Philipp Melanchthon (1497-1560), ble disse tesene spikret opp på døren til hovedkirken ved universitetet i Wittenberg, hvor de begge virket som professorer.
Denne handlingen regnes som starten på reformasjonen. I de aller første årene etter 1517 var det imidlertid lite som tydet på at Luthers handling ville være starten på noe som ville føre til monumentale samfunnsendringer. Det er andre begivenheter i årene som fulgte, som kanskje i større grad peker frem mot at noe fundamentalt var i endring...»
I tillegg til kapittelinndeling med beskrivende overskrifter, er det bakerst i boken en litteraturliste og et register. Derfor er dette en fin oppslagsbok.
Det siste kapitlet er en form for oppsummering, og underkapitlet «Protestantismens rolle for de siste 500 års samfunnsutvikling» starter slik:
«Det er allment akseptert at reformasjonen var med på å forme dagens Europa, og at den også kom til å få stor påvirkning utenfor Europas grenser. Når man derimot kommer til å se hvordan og hvorfor dette skjedde, så er ikke enigheten like stor. Det finnes dermed mange versjoner av historien om reformasjonen.
For noen handler reformasjonen om frihet fra en undertrykkende katolsk kirke. Dermed blir Luther symbolet på en individualist som protesterer mot et autoritært system. Den videre historien blir en fortelling om hvordan økt leseferdighet og bibelkunnskap starter en utdannelsesrevolusjon som selvstendiggjør individet. Når Luther først tar mot til seg og stiller spørsmål ved den katolske kirkes tradisjonelle autoritet, inspirerer han også menneskene til å stille spørsmål ved andre etablerte tradisjoner. Reformasjonen blir da forløperen til det moderne kritiske mennesket, vitenskapsrevolusjonen og til liberale ideer som demokrati, likestilling og den sekulære verden. En slik gjennomgående positiv analyse kan i dagens debatt kan lede til den konklusjon at «problemet med islam er at de ikke har hatt en reformasjon».
Det er mye fakta å ta innover seg. Noe kjenner jeg igjen fra andre bøker jeg har lest. Uansett, jeg er helt klart blitt mer opplyst om tema boken belyser ved å lese den.
«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:
Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»
Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.
Boken Fra Alf til Alf starter slik:
«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.
To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.
Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham.»
Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:
«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...
-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.
Han nølte litt:
-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.
Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:
-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»
Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:
«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.
Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.
- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.
Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»
Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:
«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»
Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie.
Kari Gjønnes Folvik som svar til Anita Ness :
17:51, 4. januar 2018 Diskusjon: Anita Ness om Nesten menneske biografien om Julius av Alfred Fidjestøl av Alfred Fidjestøl
Ja, veldig godt skrive om Julius, men også tankevekkande ut frå korleis vi menneske har trudd/trur vi kan behandle andre skapningar. Anbefales!
Anais Nin skreiv dagbok frå ho var 14 til over 70 år, og nokre er av dei er utgjevne. Eg har lese dei med ujamne mellomrom, dei appellerer til meg med si blanding av kjensler og intellekt. Nin er oppteken av draumar, i natteverda vår herskar det andre lovar enn om dagen. Nin skriv ein god del om seksuelle fantasiar- og var bifil.
«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»
«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.
Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:
«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men melodisk, det minner om Per Petterson.»
Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:
«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»
Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:
«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.
Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.
Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»
Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:
«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»
Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:
«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.
Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»
Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest.
«Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.
Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig - det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot. Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått. Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.»
Det er ikke siste dagers medieoppslag om nordmannen som er fengslet og anklaget for spionasje i Moskva, som fikk meg til å låne og lese romanen Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, som sitatet over er fra.
Årsaken er at jeg på sist lørdag helt tilfeldig lånte med meg hans erindringsbok Duenes tunnel Historier fra mitt liv (2016), som ble utgitt på norsk i 2017, og hans siste roman utgitt på norsk i 2017: Spionenes arv (2016).
I og med at jeg ikke har lest hans tidligere bøker, heller ikke Nattportieren som står ulest i bokhylla, måtte jeg også låne og lese hans gjennombruddsroman. Spionen som kom inn fra kulden. Romanen er filmatisert med Richard Burton i hovedrollen. På Wikipedia leser jeg at i 2006 erklærte Publishers Weekly romanen utgitt i 1963 for å være «den beste spionroman i alle tider». Etter å ha lest den er det å si at jeg mener at den fortsatt er leseverdig og aktuell.
Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:
"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»
Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til er ikke utdatert - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:
«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.
Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.
Så jeg forsøkte å sette ord på det.»
Kva er ein familie? Vil vi ha ein familie for ein kvar pris? Grensa mellom omsorgssvikt, overgrep og å la seg manipulere? Godt skrive og svært spanande, måtte lesa ferdig i eit jafs.
«For å seie det som det er - eg er eit julemenneske. Kall meg gjerne ein romantikar, ein nostalgikar, på grensa til det sentimentale, ein drøymar om barndommens lukkelege år, deriblant alle julegledene.
I vaksen alder kjenner eg det på same vis. Julestova er pynta, treet er pynta, vi gler oss. Borna kjem, barneborna kjem, alle er glade og forventningsfulle. Vi står på trappa og tek imot, med tende lys i lyktene, med tende lys i sinnet. Vi blir sjølve som born igjen. Frydefulle juletid.
Men altfor vel veit eg at ikkje alle kjenner det på same vis. Mange kvir seg for dagane som er i vente - for uvenskapen, uhyggja, krangelen, redsla. Derfor skriv eg desse orda med blanda kjensler...»
Sitatet over er fra forordet til juleheftet for jula 2017: Jul Der ingen skulle tru av nokon kunne bu av Oddgeir Bruaset. Akkurat som juleheftet som ble utgitt for jula 2016, inneholder heftet gode historier og er illustrert med nydelige bilder. Juleheftet er utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke.
Den første historien Bygda der jula begynte ein time for tidleg, handler om Torger Torgersen Flekken født i 1844. Han var en fattig husmann på Flekken i Nord-Fron. I tillegg var han kirketjener i Kvikne kirke. Etter at han var hadde ringt julen inn, et tungt arbeid, var det en lang og strevsom vei hjem til husmannsplassen. Å lese om hvordan mange hadde det dengang, er viktig tenker jeg, vi som bor i et samfunn der de fleste har det som grever sammenlignet med Torger og familien hans.
En annen historie er fra Kjeåsen i Eidfjord, en gård som var den mest utilgjengelige i landet. Der bodde blant annet Margrete Aasen. Dit flyttet en niese for å bo sammen med tanten slik at hun kunne få bo på gården resten av livet.
Historien som for meg ble som "rosinen i pølsa, er om Trygve Hoff som blant annet var visesanger, komponist og tekstforfatter. Har en drøm er den mest kjente han skrev, men for meg er det så mange, mange andre fine tekster han skrev. Historien om Trygve Hoff var for meg ukjent før jeg leste juleheftet. Helt ukjent var også fire adventsprogram på NRK fra 1985 Lyset i mørketida, der Trygve Hoff synger og forteller. Koselig...med flotte illustrasjoner av Karl Erik Harr.
Etter å ha lest juleheftet i desember 2016 sier jeg meg helt enig i forlagets beskrivelse av innholdet. I tillegg er historiene illustrert med flotte naturbilder og bilder av steder og mennesker historiene omhandler. Fra en omtale av juleheftet på bloggen min her
En av historiene som rørte meg mest var historien Borna som vart morlause julekvelden og den starter slik:
«Kilen er ei lita, fraflytt grend inst inne i Dalsdalen i Luster, ei mils veg frå fjorden. Fram til 1950-åra hadde mellom 30 og 40 menneske heimen sin der inne, dei hadde endatil eigen skule. Det skuldast ikkje berre dei lange avstandane, men også den rasfarlege vegen. Tre større skredfar gjorde jamt vegen utrygg vintersdag, det eine kunne jamvel vere eit par hundre meter breitt. Det var slett ikkje uvanleg at grenda var isolert frå omverda, med mindre folk gjekk over fjellet til Vigdal og vidare ned i Jostedal.
I det eine huset levde ein familie på åtte, Anna og Anders Kilen og seks gutar. Krigen var over, jula i 1946 stod for døra, og borna gledde seg. Men mora var ikkje i form. Ho hadde kjent seg så sliten i det siste. Men det var vel ikkje så rart. Ungane hadde komme tett, den eldste var tolv og den yngste to, og buskapen talde 5-6 mjølkekyr, nokre ungdyr og eit hundretal geiter. Elektrisiteten var ikkje kommen til grenda, kyrne og geitene måtte mjølkast for hand, husmora skulle kinne og yste, ho skulle stelle huset, og i dette riket av vatn og stein var hjelpemidla få. Men jula kom med glede, lutefisken hadde smaka, Anna hadde lese juleevangeliet, og gutane hadde vorte glade for gavene dei fekk. Men no når borna hadde lagt seg, måtte foreldra i fjøset, det hadde ikkje vorte tid til det tidlegare.»
Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg et bilde av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen. Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.
Kari Gjønnes Folvik om Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky:
12:16, 8. desember 2017*
Veldig god novellesamling. Originale fortellingar om einsemd i og utanfor forhold.. i det heilt tatt det å vera menneske i verda.
Oppdatering februar: Og no er ho nominert til Nordisk Råds litteraturpris!
Sist sett
